cover

Once I Was An Eagle

Laura Marling

CD (2013) - Virgin / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Folk / Country / Blues / Singer/songwriter

Spor:
Take The Night Off
I Was An Eagle
You Know
Breathe
Master Hunter
Little Love Caster
Devil's Resting Place
Interlude
Undine
Where Can I Go?
Once
Pray For Me
When Were You Happy? (And How Long Has That Been)
Love Be Brave
Little Bird
Saved These Words

Referanser:
Joni Mitchell
Bob Dylan
Nina Nastasia
PJ Harvey
Beth Orton
Beth Gibbons

Vis flere data

Se også:
A Creature I Don't Know - Laura Marling (2011)
Short Movie - Laura Marling (2015)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Kjærleikens janusansikt

I eit minimalistisk og organisk lydbilde stig det fram ein medrivande songsyklus om kjærleikens vesen.

Kjærleiken er ein vanskelig ting. Ja nær sagt umogelig er den, beint fram parodisk og bestialsk. Om lag slik framstille Laura Marling det i alle fall. På si fjerde plate. Ja den kjærleiken. Den gjer deg ikkje akkurat smartare, den er ikkje alltid morosam, men den kan ha ein uimotståelig søtsmak, det kan den. Den leikar og herjar med naiviteten i deg. Så kanskje... likevel. Om lag slik framstille Laura Marling det også. På si fjerde plate.

Utan unntak, femten songar til ende, handlar Once I Was An Eagle om kjærleiken. Det startar i eit stummande mørke. "You should be gone beast" lyde opningslinja. Derifrå går vegen inn i ein timelang syklus. I byrjinga er det dei destruktive og desillusjonerte tankar som rår grunnen. På den andre sida av ein cellospelt Interlude byrjar ein gradvis aksept av tingas tilstand å vekse fram. Til slutt adresserar så songaren ei oppriktig takkseiing til naiviteten "for failing me again".

Det har alltid vore viktig for Laura Marling å markere ein avstand mellom det ho syng og det ho er. - Dei handlar ikkje om meg desse songane, har ho uttalt meir enn ein gong. Eg har ikkje sett ho uttale at songane på Once I Was An Eagle handlar om henne. Men det er noko med desse songane som får det til å virke som dei har oppstått veldig tett på songarens eige sjeleliv. Dei har ein strakare veg inn til der kjenslene held hus, og skildrar det som føregår der med reinare ord. Det drypp meir sårbarheit ifrå dei.

Saman med sin, for tredje gong, produsent og medspelar Ethan Johns har ho denne gongen valt å minimalisere det soniske uttrykket. Stemma og den akustiske gitaren har hovudrolla. Men utan Johns si tilføring av rytmisk svir hadde ikkje dette blitt den plata det har blitt. Med handslegne trommer og perkussiv virilitet skaper han eit organisk groove som stikk innom og vitjar dei fleste låtane. Frå korte visittar til slike som varer låta gjennom. Johns handterer andre saker også. Meir eller mindre forsiktig fyller han ut bildet med tonar frå orgel, piano, gitar og hurdy gurdy. Eit bilde som ikkje hadde blitt heilt det same utan Ruth de Turberville sitt bevegande cellospel, og for så vidt heller ikkje utan Rex Horan sine korte besøk med kontrabassen. Men fleire enn det er det ikkje å skulde på.

Det er nok. Meir enn nok til å sette meg ut av drift, ein time her, ein time der, og etter kvart fleire timar enn kva sunt sikkert er. Hennar to føregåande plater, I Speak Because I Can og A Creature I Don't Know har hatt liknande verknad. Dei har ikkje vore like direkte i ånda, litt mindre utfordrande kanskje, litt rundare i kantane. Men nyanserte og medrivande plater i ein engelsk/amerikansk folktradisjon. På Once I Was An Eagle blir denne tradisjonen tilført eit tredje element. Ein dunst av austen. Ein vag, men definitivt gunstig dunst.

Den er der i opningssuiten. Fire songar som er lenka i hop til ein 16 minuttar lang seanse. Den akustiske gitaren klimprar og trillar tvers gjennom det heile. Songaren startar i skuggen. Ho sit på ein stol, på ei dunkelt belyst scene. Eg veit det, for eg har sett det på film. "Wouldn't ask you even to behave for me" syng ho, "I know there's no helping hell" legg ho til, med gitaren i fanget, og ei understraumande drone av austleg opphav. "I will not be a victim of romance ... or any man who could get his dirty little hands on me" syng ho litt seinare. No sittande på ein sengekant med to dansarar bak sin rygg. Ja, eg har sett det på film. Men bildet er ikkje eintydig. Den eine er ikkje eit offer heile tida, like lite som den andre er den krenkande parten heile tida. "When we were in love, I was an eagle and you were a dove" syng ho, stig opp frå senga, og går sin veg, medan groovet tar seg av det som blir att.

Kort tid etter sitt ho midt inne i ein stor hall, og med sitt djupaste stemmeleie snerrar ho fram "damn all those people who don't lose control, who will never take a foot out of life". I ein song som både forbannar og velsignar, men mest vil ha fram at ein ikkje skal vere så altfor skråsikker. Noko ho hevdar å ha lært av ein viss "freewheeling troubadour" (Dylan vil eg tru). Så står ho med eitt ute under open himmel, og drar pusten. Men i huset ho har forlatt dansar minna. Av kor "cruel you were to me" og kor "cruel I was to you" og om kor "cruel time can be". "So don't follow me" oppmodar ho strengt, og stirer inn i restane av ein solnedgang. Slik eg har sett det på film. Du finn den på Youtube. Den heiter When Braved Bird Saved".

Laust lenka i hælane på denne skilsettande opningssuiten kjem Master Hunter. Ein groovy folkblues som i grunnen nektar å la seg lenke fast. "You wanna woman who will call your name" konstaterar Marling, "it ain't me babe" snerrar ho i god Dylanånd. Groovet er i angrep, og songaren søker posisjon, og legg an. Ho stirar ikkje i vatnet lenger, ho har kurert huda og blitt tjukkhuda, hevdar ho. Og foretar ei verbal overhøvling av ein ex-kjærast og eit ex-forhold.

Med Undine byrjar ho på eit meir forsonande spor. Med vatnet som ein av rolleinnehavarane. I stad (Master Hunter) var vi vitne til at ho ikkje ville sitte i ro og stire ned i det lenger. I Undine vender ho seg til vatnet for å få ei handsrekning. Nærare bestemt til myteskikkelsen som held til der, nymfa Undine. Tonen er folkblues og håpet er at denne nymfa kan synge litt kjærleik inn i hovudpersonens hjerte. For no er vi der, der Marling stiller spørsmål som When Were You Happy (And How Long Has That Been)?, og "how did I sleep at night with you far from my side?".

Where Can I Go? spør ho også. Og tek rolla til ei som kjenner seg rotlaus. Ei som ikkje kjenner vegen heim. Ethan Johns understrekar kjensla med feite orgeltonar som eg innbillar meg kan ha vore rundt med Dylan ein gong i 1965. I ein song der soul og country smeltar i hop på besettande vis, og der ho i siste verset slår over i Van Morrison-aksent og vender fokuset mot Rosie – "just about a woman with her clothes on, you take them off and she's a girl". Under laga vi møter verda med finst noko truskuldig, og veldig sårbart. Ein aura av noko opphavlig.

Utstråling. Har Laura Marling utstråling? Eller er ho ei sky kvinne som helst ikkje vil ha lyset på seg? Er det forresten ein motsetnad her? Eg har sett henne synge Once på Jools Holland sitt Later-show. Ho stod heilt stille, med eit djupt alvor i andletet, ho fortrakk knapt nok ei mine, ho stira mot noko fjerntliggande, ho trollbatt. Med ei enkel vise, den enklaste på denne plata. Og ei evig sanning – "Once, once is enough to make you think twice, about laying your love out on the line".

Songaren vil bort frå der ho var då dette starta, men ambivalensen slepp aldri taket i henne. Den renn tvers igjennom sonisk smidige Pray For Me, og tek eit distinkt grep om konklusjonen – "I cannot love, I want to be alone, o pray, o pray for me". Den er der i det sonisk ekspanderande avslutningsnummeret, Saved These Words. Som eg til trass for det vel å kalle ei ode til kjærleiken. "You weren't my curse" syng ho før ho takkar naiviteten for å ha svikta henne igjen, og ganske så enkelt berre fastslår at "he was my next verse". Ingen undergang, ikkje eit punktum, eller noko å bli brakt utav balanse av.

Du verden som Laura Marling har balansert seg fram dit. Og skapt eit album, ei langspelsplate, som er den openbare motsetninga til det fragmenterte. Den krev at ein har tid, at ein tek seg tid, den er verdt kvart eit minutt.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Jeg anbefaler The Book...
22.02.17 - 09:18

Jeg bare elsker dette...
22.02.17 - 09:16

Oslobasert stonerrock-band s...
20.02.17 - 21:28

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo