cover

The Forgotten Arm

Aimee Mann

CD (2005) - SuperEgo / V2 / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Poprock / Singer/songwriter / Softrock

Spor:
Dear John
King of the Jailhouse
Goodbye Caroline
Going Through the Motions
I Can't Get My Head Around It
She Really Wants You
Video
Little Bombs
That's How I Knew This Story Would Break My Heart
I Can't Help You Anymore
Clean Up For Christmas
Beautiful

Referanser:
Wilco
Suzanne Vega
Michael Penn
Bruce Springsteen
Tori Amos

Vis flere data

Se også:
Lost In Space - Aimee Mann (2002)
Lost In Space - Aimee Mann (2002)
@#%&*! Smilers - Aimee Mann (2008)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Fortapelse og ødeleggelse

Evig eies kun det tapte i Aimee Manns univers av håpløse, fortapte mennesker.

Aimee Mann kunne hatt en Oscarstatuett på peishylla. That is a fact. Men nei. Den står i stedet i et av de hundre feriehusene til Phil Collins, etter at han snøt henne for statuetten med en sang ingen gidder å huske, mens Mann og Magnolia-regissør Paul Thomas Anderson gikk hjem med smulene, og kanskje litt knapper og glansbilder. Slikt er jo tennerskjærende urettferdig, og noen innad i Oscarkomitéen bør gå i seg selv. At de derimot gjør det, er likevel ikke noe å sette penger på. Pengene kan du derfor likegodt bruke på Aimee Manns siste krafttak, The Forgotten Arm. Den er ei veldig god plate, nemlig. Kanskje ikke ei formidabel plate, men definitivt ei veldig god ei. Og målt mot Phil Collins siste er den et lysende mesterverk som vil få de blinde til å se og de spedalske til å gå igjen. Dog, alt er relativt.

The Forgotten Arm, Aimee Manns femte soloutgivelse, er historien om det dysfunksjonelle paret John og Caroline og deres reiser gjennom 70-tallets smalltown America. Satt opp mot et musikalsk bilde av ulike kvanta Elton John, Blood, Sweat and Tears, Crosby, Stills, Nash and Young, Eagles og Mott the Hoople, har Mann vendt tilbake til sine røtter i Virginia, og samtidig slått inn på en for henne hittil uutforsket sti: Konseptalbumet.

Om du er en av de som for varselklokkene nå ringer, og dine tanker ledes mot konseptalbum et sted mellom (grøss!) Pink Floyd, Genesis og Emerson, Lake & Palmer, og hvis utgivelser gjerne strekker seg til tre og en halv time, kan du puste lettet ut. The Forgotten Arm klokker inn på knappe tre kvarter, og er verken spesielt utilgjengelig eller vanskelig i formen. Faktisk er dette rett-frem-du-kan-ikke-gå-feil alt.country-rock bare hakket til venstre for radiovennlig MOR-rock, tuftet på bevisst melodioppbygging og voksen produksjon.

Med singer-songwriter Joe Henry bak spakene og Sheryl Crows gitarist Jeff Trott som nærmeste medhjelpere, har Mann lagt opp til et enkelt, men likefullt effektivt og helhetlig sound, hvor den autentiske live-følelsen er godt ivaretatt. Enkelte spor, som nydelige Video, er tatt opp i ekstrem stereo, med piano og bass i én kanal, og slagverk og gitar i den andre. Slik skaper Mann og Henry et lydbilde som føles åpent, luftig og ikke minst levende. En tradisjonell besetning av piano, bass, gitar og slagverk utgjør det musikalske rammeverket som Manns historier opererer innenfor. Pianoet er dessuten mer fremtredende enn tidligere i Manns karriere, hvilket her har gitt kompakte komposisjoner med stor og fyldig lyd.

Direkte nyskapende eller oppsiktsvekkende er det knappest, men det er nå likevel ingenting som er bedre enn å bli fortalt en god historie når sommerregnet siler utenfor, enten det er i tykke romaner eller på plate. Og Aimee Mann, hvis tidligere utgivelser alltid har ibodd visse litterære kvaliteter, vet å fortelle en historie.

Tittelen refererer for øvrig tilbake til Aimee Manns nylig tilegnede interesse for boksesportens mer positive gevinster, deriblant muligheten til å slå noen tilbake til steinalderen med uppercuts fra en såkalt "glemt arm", et listig knep hun visstnok har fra sin boksende husbond. Boksemetaforen er også mangebunnet; for ikke bare er albumets andre hovedperson John en omreisende tivolibokser og Vietnamveteran, den glemte armen kan også knyttes opp mot voldelige forhold, mot fysisk tiltrekning heller enn ekte kjærlighet, og selvsagt mot det faktum at det siste slaget kommer til å treffe hardest av alt. For det er vel ikke for mye å røpe at etter en relativt god start går det hele hastig til helvete her.

Historien om Caroline og John er like tidstypisk som den er miserabel, og har dessuten islett i seg av John Irvings fortellerstil. Innhyllet i dop og knark og vold lever disse to flyktigste av menneskeskjebner et rastløst og søkende liv på veiene i 70-tallets Midtvesten, fra de møtes på Virginia State Fair til de ender opp i et bortgjemt casino i Nevada-ørkenen: "Cotton candy was king/ on the midway that spring/ when I saw you in the ring on the lawn", innleder Mann historien, og derfra bærer det ut på veien. Begge vil de vekk, Caroline fra det mistrøstige sør, John fra minnene fra Vietnam. Forent av dette felles målet danner de en slags felles front mot omverdenen:

"The king of the jailhouse /And the queen of the road / Think sharing the burden will lighten the load /So they pack up their troubles / In an old Cadillac / That's her in the mirror, asleep in the back."

I sin Cadillac jager de to avstumpede langs route miserable, lik Bonnie og Clyde uten andre banker å rane enn sine sjelers tomme hvelv, hvilket snart skal få konsekvenser for dem begge. Verken John eller Caroline er i stand til å flykte fra sine egne demoner, og ingen av dem kan fullt og helt hvile sitt slitne hode på den andres skulder. Gjennom den tolv låter lange sangsyklusen falmer alle forhåpninger lik gamle fotografier, gode intensjoner må gi tapt mot den harde virkelighet og alle løfter forblir halvveis innfridd, mens stoffmisbruk formørker bildet ytterligere. Paret forsøker reise seg mot stoffavhengigheten, uten at noenting noensinne løses, som bevist på Going Through the Motions og I Was Thinking I Could Clean Up for Christmas. Og bak dem skygges de av fortiden, som hele tiden er i ferd med å innhente dem. På She Really Wants You innhentes de. Skjelettene i skapet kommer ut, i skikkelse av en forsmådd kvinne.

De tre påfølgende låtene, liggende i selve hjertet av albumet, Video, Little Bombs og That Is How I Know This Story Would Break My Heart, representerer begynnelsen på slutten for John og Caroline, med et tåredryppende knippe låter spunnet rundt pianoballader, tunge strykere og Manns akk så bittersøte og tilgivende stemme.

Beautiful avslutter The Forgotten Arm med et svakt håp om bedring, og er en rystende vakker pianoballade som bærer med seg strimer av håp om at det fins en mening med det hele, selv om slikt kan være vanskelig å øyne etter et halvt dusin lange nedturer og like mye stoffmisbruk. Fram til dette punkt har vi blitt servert et særdeles melodramatisk innsyn i 70-tallets dopforherligelse, med enkeltspor som tenderer opp mot de beste Mann har skrevet. Dear John, She Really Wants You og Little Bombs er sannsynligvis de mest håndgripelige og vel, nynnbare, men som sagt: Dette er et konseptalbum, hvor helheten er større enn summen av de enkelte deler.

Ankepunktet får være at det tar for lang tid å virkelig leve seg inn i historien om John og Caroline, ellers er det mye å glede seg over her. Og når det kommer til å flette dysfunksjonalitet og håpløshet inn i stormende vakre melodier, er det ikke mange som kan måle seg med Aimee Mann, ja kanskje bare Wilcos Jeff Tweedy.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo