cover

Northbound

Iro Haarla

CD (2005) - ECM / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Fjelljazz

Spor:
Avian Kingdom
Barcarole
With Thanksgiving
Time For Recollection
On a Crest of a Wave
Waterworn Rocks
Veil of Mist
Light in the Sadness
A Singing Water Nymph
Yarra, Yarra...
Northbound...

Referanser:
Edward Vesala
Marilyn Crispell
Alice Coltrane
Trygve Seim

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Nordisk melankoli

En plate vår anmelder burde like. Hvorfor faller han ikke for Northbound?

Det er noen jeg plater jeg føler at jeg på en eller annen måte burde likt. Likevel klarer jeg ikke - selv om jeg forsøker - å sette så stor pris på dem. Northbound av Iro Haarla er en slik plate. Musikken er av en type jeg ofte liker: Melankolsk, langsom, innadvendt jazz – musikk som utforsker det triste, det vàre, de mørkere områdene av livet. Det er også velspilt – musikerne er alle av topp klasse – og melodisk. Likevel. Jeg har hørt på denne platen mange ganger, gitt den sjanse etter sjanse. Men den fenger meg ikke. Jeg tror jeg vet hva jeg savner: Dynamikk. Nerve.

La meg da med en gang opplyse om at de fleste andre kritikere har reagert annerledes. "Vakkert", "transcendent" og "forførende vemod" har jeg lest. Derfor har jeg som sagt følelsen av at det kan være noe jeg går glipp av. Kanskje er det bare fordi det er vår? Og jeg ikke er i humør for nordisk melankoli? Jeg vet ikke. Uansett: "Nordisk" er et nøkkelord for å forstå denne musikken. Tittelen sier noe om hvor det er på vei: Northbound. Mot nord. Her tror jeg vi skal forstå "norden" som en metafor: Kulde. Tundra. Mørke. Stillhet. Melankoli.

Musikerne på platen er også nordiske. Haarla selv er finsk. Tidligere har hun vært kjent som musikalsk samarbeidspartner for sin mann, den nå avdøde trommeslageren og komponisten Edward Vesala. Her spiller hun piano og harpe, mye á la Alice Coltrane. Med seg har hun et inter-nordisk stjernelag: Jon Christensen på trommer, sjefsmelankoliker Trygve Seim på sax, Mathias Eick (kjent fra Jaga Jazzist) på trompet og finske Uffe Krokfors på bass. Selvfølgelig blir det velspilt (med slike musikere skulle det bare mangle!). Ingen av musikerne trenger seg på. De gir hverandre rom, utforsker terrenget sammen, lar musikken få henge i luften et lite øyeblikk, før de tar det ned og tar det videre.

En musikkanmelders første bud er å anmelde platen han har foran seg, og ikke ønske seg en helt annen plate. Likevel kan jeg ikke la være å føle at jeg akkurat nå ønsker at denne platen var annerledes. Her er det mange ansatser til skjønnhet, det er mye som nærmer seg det utrolig vakre. Men fordi det blir for stillestående faller jeg lett ut. Skjønnheten fanger meg ikke inn. Jeg forblir på utsiden.

Det virker som om dette nordiske landskapet ikke er laget for sånne som meg.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - Østfoldminner

(Normann)

En døråpner til glemt populærkultur og et panorama over en rik underskog av musikalsk og poetisk talent.

Flere:

Jason Molina - Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go
The Watch - Vacuum