cover

White People

Handsome Boy Modeling School

CD (2004) - Atlantic / WEA / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Alternativ / Hip-Hop / Samplehappy / Avantgarde

Spor:
If It Wasn't For You
Are You Down With It
The Worlds Gone Mad
Dating Game
Breakdown
It's Like That + skit
I've Been Thinking
Rock and Roll (Could Never Hip Hop Like This) Part 2 + skit
The Hours
Class System
First... and Then
A Day In the Life + skit
Greatest Mistake
Dating Game Part 2

Referanser:
Gorillaz
Deltron 3030

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Kjendisparty ribbet for moro

Kjedelig time i ironiens tegn, gitt av Gorillaz-produsent Dan the Automator og Prince Paul.

Inviter alle musikervennene du kjenner til hageparty, gi dem en mikrofon og en opptaker, skyss de inn i et studio, og betal taxien deres hjem. Finn frem alt du eier og har av obskur hiphop, gjerne et par slitte wienerfilharmoniske innspillinger, og lås deg inn i studio, hvor du mikser det hele sammen til det høres ut som ingenting annet - og slipp det ut på verden. Gjenta suksessformelen ca. hvert femte år. Ha gjerne tolv aliaser. Og en kompanjong med like mange. Sørg for å ikke bli fotografert for ofte. Om du skulle havne foran ei kameralinse, sørg for alltid å vase rundt i flanellblazer, vest med lommeur og et glass med stett. Samt løsnese og bart. Gi kommentarer som "handsome is what handsome does" og "being handsome means never having to say you're sorry", og flykt tilbake til studio.

Handsome Boy Modeling School må ha blitt unnfanget på et slikt hagekalas. Det fins rett og slett ingen musikalske forbindelser mellom Pharell Williams og Jamie Cullum. Den ene karen er et innovativt produsentgeni som nesten egenhendig har startet, for ikke si reddet, utallige karrierer, den andre en vasslunken jazzpianist som har solgt sjela si til Nike og som får Richard Clayderman til å virke som et geni. De har kun to ting felles, nemlig produsentene Prince Paul og Dan the Automator (Dan Nakamura). Ja, også bidrar de begge på Handsome Boy Modelling Schools White People. Dog ikke på samme spor, prise Herren. De er likevel kun to artister i en samling av bortimot hundre, og spiller egentlig ubetydelige roller, begge to. Det er selvsagt litt bortkasting av Pharell Williams talent, men her er ingen viktigere enn andre, så da får det bli slik.

Både "Prince Paul" Huston og Dan the Automator har omfattende kjennskap til konseptalbum, så de vet vel å holde orden i syskrinet, skulle en tro. Dan the Automator husker vi godt fra såvel Gorillaz som Deltron 3030, mens Prince Paul som kjent var det usynlige fjerdemedlemmet i De La Soul, samt kaptein på Gravediggaz-skuta. I tillegg har de allerede en HBMS-utgivelse sammen, 1999s utmerkede So... How's Your Girl. Her introduserte de oss for deres ulike alter egoer Chest Rockwell og Nathaniel Merriweather, hvor sistemanns siste utgivelse er verdt å låne øre til. Det hele kan selvsagt bikke over i krampaktig morsomt, noe White People lider av gjentatte ganger. I tillegg spriker skiva i flere retninger enn det fins musikalske båser, og noe overliggende tema kan vi knapt snakke om. De to produsentene forsøker etter beste evne å fusjonere hiphop og rock til noe mer enn den avskydde genren vi idag kjenner til som nu-metal, uten å helt klare styre unna enn noe vammel ettersmak. Først og fremst skyldes dette rockerne, som i stor grad kommer fra den hardere delen av segmentet; Linkin Park, Deftones, Mike Patton, Mars Volta. Om ikke annet kan vi vel glede oss over at Fred Durst ikke bidrar...

Mer enn noe annet lider White People av å være presset til randen av de mange konseptene og gjesteartistene, noe som gir en nærmest usunn metthetsfølelse etter kun halvspilt skive. I tillegg er mange av konseptene underutviklet, og gjesteartistene må ha følt at de gikk hjem etter bare halvgjort jobb. Muligens har ting blitt mistet i mikseprosessen, det vet man aldri. Mange av bidragsyterne her høres likevel temmelig likeglade ut, noe som ikke er spesielt engasjerende for lytteren. Innimellom brytes det hele opp med et par sardoniske monologer og talesnutter, uten at jeg tror alt for mange vil finne disse så rasende festlige. Men de er det eneste som har noe som helst med Handsome Boy Modeling School som konsept å gjøre - kanskje vil det hele falle fint ihop etterhvert som lytteren blir bedre kjent med albumet?

Innimellom kommer kvaliteter til syne, slik som i maktdemonstrasjonen Rock and Roll (Could Never Hip Hop Like This) Part 2, en musikalsk odysse i hjertet av albumet, som sparkes igang med legendariske Jazzy Jay og Grand Wizzard Theodores respektive betraktninger om hvordan rock og hiphop har influert hverandre. Inn med Vivaldis vare vårtema, lei inn Rahzel og DJ Qbert, bryt opp det hele med Linkin Parks Chester Bennington og la det stå til. De La Soul triumferer igjen på If It Wasn't For You, backet opp av duvende basslinjer, mens Dres fra Black Sheep på First... and Then guider oss gjennom en vellykket kveld ute. The Worlds's Gone Mad med Del Tha Funkee Homosapien står også til godkjent, legg blant annet merke til Alex Kapranos fra Franz Ferdinand, som faktisk ikke har annen rolle enn å mumle sløvt i bakgrunnen.

På minussiden noterer vi oss som nevnt Jamie Cullums karakterløse stemme på Greatest Mistake, som låter som nettopp det. Chino Morenos heslige bidrag på The Hours, samt Mars Volta og RZAs intetsigende A Day In the Life trekker også ned. Og likevel er det ingenting som trekker mere ned enn det faktum at White People i det store og hele høres helt unødvendig ut. Ironien er bare halvveis formidlet, morsomt er det bare innimellom og enkelte artisters potensiale er bare delvis utnyttet. Kanskje stappet Prince Paul og Dan the Automator rett og slett for mye opp i gavesekken slik at den sprakk - med det resultat at White People ble lyden av iherdig leting etter ting som bare forsvant? For trass i alle hederlige forsøk og prisverdige tiltak lykkes ikke White People med å rive tak i lytteren, her er innpakning men ikke innhold, og selve musikken har lidd på grunn av produsentenes forkjærlighet for ironisk samtidskommentering. White People skilter med ei imponerende gjesteliste, spesielt fra hiphop'en, men det er vel litt som å bli invitert til store gallaer spekket med celebriteter: Besnærende men overflatisk, og dagen derpå tenker man at man like gjerne kunne ha latt være.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Norfolk & Western - Dusk in Cold Parlours

(FILMguerrero / Hush)

Norfolk & Westerns fjerde plate er amerikansk melankoli på sitt beste.

Flere:

M.I.A. - Maya
Stereolab - Sound-Dust