cover

Fleet Foxes

Fleet Foxes

CD (2008) - Sub Pop / Bella Union / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Folk / Poprock / Kammerpop / West coast / Psykedelia

Spor:
Sun It Rises
White Winter Hymnal 

Ragged Wood 

Tiger Mountain Peasant Song 

Quiet Houses
He Doesn't Know Why 

Heard Them Stirring 

Your Protector
Meadowlarks 

Blue Ridge Mountains
Oliver James

Referanser:
My Morning Jacket
Akron/Family
Band of Horses
Crosby, Stills & Nash
Beach Boys
The Zombies
Love
Fairport Convention
Simon & Garfunkel
Fleetwood Mac
Band of Horses
My Morning Jacket
Grizzly Bear
Vetiver
Midlake

Vis flere data

Se også:
Sun Giant - Fleet Foxes (2008)
Helplessness Blues - Fleet Foxes (2011)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Ei harmonisk revejakt

Eit ruralt pop-under tufta på gamle tonar, like naturleg og friskt framstilt som lerkesong ein grønnkledd vårdag.

Put on your colors and run come see
Everybody's sayin' that music's for free
Take off your clothes and lie in the sun
Everybody's sayin' that music's for fun


Slik lyde det i alle fall i David Crosby sin smekre tributt til musikken, Music Is Love. Vi er fleire som meir enn gjerne stemmer i med han der. Kvar einaste tone på Fleet Foxes sitt debutalbum tyder på at det er også noko dei gjer. Og så elskar dei heilt sikkert det aller aller meste som David Crosby har vore med på, av musikalsk art då. Og dei elskar Brian Wilson, og The Zombies, og Simon & Garfunkel, og Fairport Convention, og Fleetwood Mac, og Love, og..., sånn cirka tolv dusin til med 60- og 70-tals akter som prøvde å putte folk i pop, eller pop i folk, som song harmoniar av full hals, og som kanskje ikkje var heilt framande for å utfordre med små psykedeliske brot på ordinær melodiskikk.

Du må likevel ikkje tru at Fleet Foxes er endå eit retroband med vag personlegdom og høg middelmåtigheitsfaktor. Tru meg heller når eg seier at Fleet Foxes formar dei gamle tonane dei har plukka opp til eit uttrykk som er deira, og ingen andre sitt. Ikkje berre er uttrykket deira, men det er også eit særdeles sympatisk uttrykk med ei tiltrekkingskraft sterkare enn tørsten og avkjølingstrongen på ein gloheit sommardag.

På grunn av at vokalist Robin Pecknold si tindrande røyst har klare likskapstrekk med den til Jim James i My Morning Jacket og den til Ben Bridwell i Band Of Horses har desse banda vore flittig nytta referansepunkt. Etter mitt syn stansar det meste av likskapen med den røysta. Fleet Foxes, slik dei lyde på dette debutalbumet sitt, og på den like så flotte EPen Sun Giant, er ikkje så mykje av eit rockeband. Dei opptrer på eit meir nennsamt og mildt vis.

Fleet Foxes fekk sitt namn i 2006, då barndomsvennene Robin Pecknold og Skye Skjelseth tok til å ane at deira fleireårige låtskrivarsysling og klimpring på gitarane i meir løynde omgjevnader hadde byrja å bli til noko som kunne delast med langt fleire. Frå heimbyen Seattle si musikkscene fekk dei med seg keyboardisten Casey Westcott (Seldom), trommisen Nick Peterson (Pedro the Lion) og bassisten Craig Curran (Dolour).

Og alle saman syng dei. Slik høyrest det i alle fall ut i vokalharmoniane som dekorerer dei fleste låtane her på slikt eit erobrande vis.

Den vokaldominerte lyden av Fleet Foxes har mykje sakralt og intimt med seg, men den har samstundes noko monumentalt og høgstemt over seg. Og det er ein eller annan stad midt inne i denne syntesen at deira eigenart vert skapt. Ei eigenart farga av både lovprising, surrealisme og varleg melankoli.

Fleet Foxes er ikkje lyden av storbyen sitt travle og støyande vesen. Fleet Foxes tar oss med langt bort frå der eksosen flyt, asfalten kokar og betongen veks. Dei tar oss med ut i naturen, der fuglesongen er nær og sinnsroa kan få komme til. Der kan eg sjå dei for meg dansande gjennom ei blomsterkledd våreng. Eg kan sjå dei i skumringslyset i eit haustfarga skogholt. Eg kan sjå dei lett hutrande jogge i kapp med ein luftig fjellbris nedover Blue Ridge Mountain. Eller eg kan sjå dei prise soloppgangen "dangling there, golden and fair, in the sky".

Fleet Foxes har eit tydeleg og kongruent uttrykk, samstundes som dei på eit veldig naturleg og elegant vis skaper variasjon og elastisitet. Dei tyr ikkje til dei mest nytta vers-refreng-vers løysingane. Dei har songar utan refreng, dei har songar som tar uventa men elegante vendingar, og dei har ein song heilt utan ord. Heard Them Stirring heiter den, og er tre minuttar med harmonifulle og elegiske "ooh, ooh, ooh". Så veldig mange ord har heller ikkje Quiet Houses, men manglar av den grunn ingenting på å bli ei praktfull poppsykedelisk bøn om å ikkje bli svikta.

Sjølv om det er songar her med få ord, og tekstane ikkje er trykt inni coveret, meiner eg å høyre at Robin Pecknold (som er låtskrivaren i kvintetten) har poetiske evner, og at orda ikkje berre står att som ei klangriktig vare i den perfekte harmonisong si teneste. Slik han sjølv vel har hinta frampå om, i all beskjedenheit.

Det tre gonger gjentekne verset som er pophymna White Winter Hymnal har i alle fall, såvel lyrisk som sonisk, klangen av noko magisk over seg:

I was following the pack
all swallowed in their coats
with scarves of red tied around their throats
to keep their little heads
from fallin' in the snow
And I turned around and there you go And, Michael, you would fall
and turn the white snow red as strawberries in the summertime


På den eine sida er det ein linn og yndig song, på den andre sida formar dei den, ved hjelp av dynamisk styrkande orkestrering og lange velturnerte songlinjer, om til også å vere noko storslagent. Eit storslagent bilde av ein venneflokk der ein av dei tar ein annan veg, ein veg han må gå aleine. Det er litt trist, og det er umåtelig vakkert.

Naturen og dei skiftande årstidene dannar bakgrunnsteppet for det som hender albumet igjennom. Men det Pecknold eigentleg syng om verkar å vere nokså nære og personlege saker. Hans bror Sean spelar ei viktig rolle i den strengeklangfulle Blue Ridge Mountain. I den rytmisk vitale Ragged Wood møter vi ein mann som håpar at våren skal bringe hans kjære ned frå fjellet og bort til bålet han har tent. Medan Pecknold i den tamburin og pianodrivne og ikkje så lite popflotte He Doesn't Know Why syng om møtet med ein kamerat som livet ikkje har smilt til dei siste åra, og songaren lyt motlaust erkjenne at "there's nothing I can do".

I fleire av låtane til Fleet Foxes er det vel så mykje spor av den engelske folktonen som det er av heimlandet deira. Den fløytedraperte og energiske Your Protector er ein slik. Det same også med Tiger Mountain Peasant Song, spesielt høyrer eg det i det avsluttande fortvila utbrotet "I don't know what I have done, I'm turning myself to a demon". Dette er forresten ein av to songar der Pecknold opptrer aleine, berre assistert av sin eigen akustiske Martin-gitar. Den andre er den avsluttande og hjerteskjerande vakre Oliver James. Her Pecknold tidvis syng a capella, tidvis berre dunkar lett på treverket til gitaren, og tidvis lar strengane låte. Han syng så nakkehåra reiser seg om noko eg tolkar å vere ei drukningsulykke; "Oliver James washed in the rain, no longer".

Eit av årets definitive kjøp må vere å handle dette albumet inn på vinyl, der det også har fått selskap av femspors-EPen Sun Giant, som på mange vis må reknast å vere ein del av det heile. Det mildt sagt fantastiske heile.

comments powered by Disqus

 



Bjarne
2008-07-22Uff da

Helt uenig der gitt. Plata er såpass dørgende kjedelig at den passerer under "Leonard Cohen for liksomhippe". :)
Alvorlig talt.....

Karl M
2008-08-11Årets skive

Høydepunkter: He doesnt know why og Ragged Wood

jon
2008-08-26

Fantastisk plate!

Blodkjeft
2008-08-27Ingen vinner

Synes heller ikke denne plata ga noe særlig. Uten å utdype for mye og bli for engasjert (vanskelig å bli for engasjert rundt denne plata når jeg tenker meg om). Kjedelig, rett og slett.

2008-08-28Enig..

Fleet Foxes må ta hjem prisen for årets best overvurderte plate, makan til gammalt nytt på nytt har jeg vanskelig å finne sammenligningsgrunnlag for. Alt for mye meningsløs og langtekkelig koring som renner ut i et lyrisk landskap av intethet, i alle fall om man virkelig prøver å forstå dette. Jeg er uansett glad for at jeg ikke er den eneste som sitter hjemme med vinylutgaven og klør meg i hodet over om jeg kan få solgt den til en stakkar i fremtiden..

karakteren
2008-09-02Definitivt enig!

At denne plata sies å være på høyde med bl.a. Band of Horses og The Shins må være årets vits.

Spesielt sistnevnte når ikke Fleet Foxes opp til knærne engang!

Karl M.
2008-09-23Står seg!

Hype eller ikke hype.... Fleet Foxes har levert en knallsterk plate. De har tatt de beste fra Steeleye Span og Zombies og laget noe friskt ny-gammelt.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Jeg anbefaler The Book...
22.02.17 - 09:18

Jeg bare elsker dette...
22.02.17 - 09:16

Oslobasert stonerrock-band s...
20.02.17 - 21:28

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo