cover

Your Voice Repeating

Namelessnumberheadman

CD (2004) - The Record Machine

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Elektronisk / Lo-fi / Post-rock / Indierock

Spor:
Time Has Pulled Away
Every Fiber
Full & Frayed
Tension Envelopes
Going to Breathe Again
Mid-Continent
Woke Up to Find
(At Least) Three Cheers For Cause & Effect
Sci-Fi Novel
Attic Fan
Cloud Moon Stars

Referanser:
The Notwist
The Postal Service
Grandaddy
Do Make Say Think
Broken Social Scene
Death Cab for Cutie
Menomena

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


thetoomuchcoffeemen

ProTool postpop popper opp som perler på snor. Denne gangen fra Kansas City.

I den pågående serien "band med rare navn fra de mest overraskende steder" er vi nå kommet til Namelessnumberheadman (NNMH blant venner, men her ser det ut som en slags høyskole, og jeg bruker derfor hele navnet) fra Kansas City. En by med et befolkningsgrunnlag på nivå med halve Østlandet, og som har fostret omtrent like mange moderne rockeband som Hønefoss de siste årene. Denne trioen kan komme til å sette stedet på indie-kartet, selv om det de leverer på Your Voice Repeating ikke akkurat kan kalles for genuint nyskapende. Men kanskje er det deres avstand til musikalske landmerker som bidrar til at de likevel lager en snurrig popmiks som blir ganske så lekker.

"Futuristic lo-fi" omtaler de seg selv som, og deres lo-fi møter post-rock vispet med trommemaskiner, ProTools og synther er en stil som for eksempel Grandaddy og The Notwist har lykkes godt med. Vekslingen mellom moderne storbybråk og landlig fuglesang kan knapt kalles vågal, hvor lenge skal vi høre band ta en "Canada" og jage opp sprukne trommeritt mot de store høyder, falle tilbake og starte på nytt, og må virkelig alle ha Kid A i lomma, innvender du kanskje. Jo da, jeg ser poenget ditt, men Namelessnumberheadman virker likevel som de gir beng, de er uforskammet opplagte og har bestemt seg for å prøve alt en gang til. De har visst en gang sagt at Metropolis og The Sweet Hereafter er deres favorittfilmer, og siden det er farlig nær mine egne, og ettersom det på en måte beskriver det de driver med like korrekt som noe annet, så gir vi dem en sjanse til.

De har et album bak seg fra 2002 som jeg aldri har hørt, og skal visstnok være et hysterisk bra liveband, selv om sjansene for å få sett dem her i landet er minimale. Your Voice Repeating er et nydelig lite popalbum som kretser i de sfærer jeg har skissert ovenfor. Øyeblikk av ren poplykke og antydningen til svært smittende refreng varer sjelden lenge, før det farer ut i en hoppeborg med trioens leketøy. En kikk på noen av låtene kan illustrere det bedre. Den første ordentlige, Every Fiber, er en flott sak. Kassegitar, uanstrengt vokal, sommerlig melodi før et kort piano-break fører den inn i et mer rytmisk driv som de lar pulsere ut. Full & Frayed åpner like rolig, igjen kassegitar og piano, vokalen litt mer svulstig her. Strykerne kommer og dette minner om noe... melankonorsk noe (Washington, Dybdahl... ja, rundt der et sted). På Tension Envelopes legges det til en hurtig beat, en dårlig synth fører melodien her, og det etableres en kjapp danserytme etterhvert. Gitaren kommer inn og de jager et klimaks. Det kuttes på toppen, og en perlefin steelgitar får lov til å leie låten til sengs. Snadder! Going to Breathe Again har mer skrivemaskin-beats og et lydbilde som etterhvert blir ganske likt Notwists Neon Golden med perkusjon og cymbaler langt fremme sammen med den korrekte vokalen. Mid-Continent er også en vakker akustisk sak med høstlig gitarspill, klokkespill og kor-samples. Selv om de tyner denne formelen noe ut etterhvert og senker intensiteten mot slutten blir det aldri kjedelig. Låtene er stort sett passe korte, og møtet mellom det organiske og mer maskinstyrte virker aldri påtrengende.

Vips så eksisterer det en aldri så liten bølge av band, ikke si post-pop, værsåsnill, med yngre krefter som Broken Social Scene, Menomena, Ill Lit, Death Cab For Cutie og The Shins som alle trekker popmusikken inn i en ny tid, som kjenner sin Radiohead, Built to Spill, GbV, Tortoise og Flaming Lips, og bruker dette for å skape sin greie. Om det av og til høres velbrukt ut, så får vi bare trekke det fra på alderen.

Og ja, det rare navnet har også en forklaring. Det er nemlig hentet fra Steven Soderberghs film Schizopolis. Må vel se den også da.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo