cover

De du kan + Noe nytt & noe rart

Trond-Viggo Torgersen

2 x CD (2007) - Universal / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Vise / Humor

Spor:
Hjalmar
Tenke sjæl
Hvorfor det
Slapp reggae
Nei så tjukk du er blitt
Kvakk kvakk
Stilig
Det var en gang en... og en...
Tramp på en smurf
Ballongvisa
Hvis dine ører henger ned
Den som flasketuten peker på
Antakelig
Bare barn er barn
Too Much Heaven (Bee Gees lookalike)
Harunosågirebort
Irritert
Drømmer om et sted
Rappe pølser
Maur i baken
Naken
Josefin
Våt samba
My Way
Skal-jeg-legge-meg-valsen
Vuggevise
Island in the Sun


Ikke by'n med meg
Laila
En kugutt fra Strømmen
Aftenbønn
Dyrlegehambo
Kua med fletter
Far
Ensom
Kåre
Brilleslangeregle
God morgen
Mari
Røde hunder
Familien
Den redde mannen
En venn
Dancing Queen
Beate og Johannes
Gi bort blues

Rytmeeventyret
Body Roll
Tåtten
Tim og Tom
4711
Røykevise
Juletreet
Puss, puss, så får du en suss
Sov nå søtt
Bysanlull

Referanser:
Knutsen & Ludvigsen

Vis flere data

Se også:
Barnetimen For De Store - Trond-Viggo Torgersen (2002)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Bare Trond Viggo er Trond Viggo

Kvalitetssikret, litt psykedelisk, litt alvorlig, aldersoverskridende, morsom og My Way på Heyerdahlsk.

En eller annen gang på 80- tallet viste Trond Viggo meg innsiden av et øre. Plassert inni en kjempeversjon av nettopp nevnte organ stod han i full vaktmesteruniform (Aner man et mulig frampek her?), utstyrt med en mopp, og fortalte om viktigheten av å vaske ørene. Etterpå krabbet han inn i øregangen, og viste frem ambolter, stigbøyler og hva som ellers måtte befinne seg der inne. Jeg lot meg villig fascinere, og Kroppen Vår var lenge mitt favoritt barne-TV program. (Jeg hadde faktisk også boka.) I ettertid har jeg latt meg fortelle at Trond Viggo i en annen episode av denne serien også spilte sædcelle, og løp som en gal gjennom TV-studio, mens han hylte "Mot egget!!" Dette må jeg ærlig innrømme at jeg husker absolutt ingen ting av. Øret derimot gjorde stort inntrykk. Kanskje kunne man allerede her se tidlige tegn til at mine interesser etter hvert ville gå i en litt mer auditiv retning.

Samtidig med sitt virke som folkeopplyser på barne-TV, ga Trond Viggo også i samme tidsrom ut en rekke barneplater. Flere av låtene på disse har etter hvert blitt moderne klassikere, og vil for de fleste norske twenty-somethings være uløselig knyttet til minner om barndom, Fragglene på TV og My Little Pony. Flere av disse har også vært å finne på tidligere samleplater, og kommer nå i enda en utgave, flankert av materiale fra Trond Viggos senere karriere, da både fra hans tid som vaktmester i Lørdan', tv-serien TVT og det påfølgende sceneshowet Trond Viggo og Samfundet. Passende nok har plata fått tittelen De Du Kan + Noe Nytt & Noe Rart, og ikke uventet skal de gamle vise seg å være eldst. De Du Kan er fortsatt best. I alle fall nesten.

Mye er nemlig ved det samme i Trond Viggo-land. De sangene som var dølle da jeg var liten er det fortsatt. Med andre ord har Tenke Sjæl, og dens visdomsord om det å bli voksen ikke blitt noe mindre kjedelig med årene. Slutten på Bare Barn er Barn er fortsatt også en skuffelse. Etter en lengre overstadig arie med både sussi-lull og sussi-lo, serveres vi plutselig en seriøs tekst, med medfølgende dypere mening som tydeligvis skal oppmuntre til videre refleksjon. Dette var stor skuff når jeg var liten. Her finner vi trolig også grunnen bak det dype hakket som finnes på en av mine gamle Trond Viggo-LPer. Som det fremmelige barnet jeg var, fant jeg fort ut av man ved å flytte litt på pick-up'en raskt og enkelt kunne skifte sang, og ikke minst, få vekk den seriøse siden av Trond Viggo. Men, når dette trikset utføres med en fireårings finmotorikk, blir også resultatet deretter… (Senere fant jeg også ut at scratching var gøy. Hakkebakkeskogen kom seg aldri helt etter det.)

Heldigvis skal det vise seg at de sangene som var helt fantastiske da jeg var liten, fremdeles er det, og vel så det. Slapp Reagge er fortsatt en stor hit, og det lille synkoperte congas-breaket midt i refrenget er like utrolig genialt som det alltid har vært. Hjalmar kan fremdeles inspirere selv den mest sedate og blaserte lytter til halsbrekkende luftgitarutøvelse, mens Tramp på En Smurf fortsatt står fjellstøtt som et bevis på hvor vanvittig morsom, avsindig absurd og fullstendig fantastisk man kan lage en barnesang, hvis man bare anstrenger seg bitte litt ekstra.

Og nettopp dette, det å anstrenge seg litt ekstra har også alltid vært Trond Viggos store styrke som barneartist. I stedet for å ty til middelmådige låtskrivere, platte arrangementer og enkle løsninger har han valgt å satse på kvalitet i alle ledd, noe som gjør at han, i likhet med sine kollegaer innenfor barnepsykedelia, Knutsen og Ludvigsen, fremdeles er verdt å hente frem, nå snart 30 år senere.

Imidlertid gjenstår et stort spørsmål: Treffer Trond Viggo fremdels målgruppen? Vil disse sangene fungere på dagens barn, oppvokst på Hits for Kids og Grand Prix Jr.? Min første innskytelse er å svare et høyt, ubetinget ja på dette spørsmålet. Selvfølgelig! Allikevel, jeg har tatt feil før, og hypotesen krever nærmere uttesting før man kan trekke noen endelig konklusjon. Undertegnede er her så heldig at hun arbeider i barnehage, og dermed tilbringer store deler av dagen på avdeling Marihøna, omringet av 18 barn i alderen tre til seks år. Det å skaffe testsubjekter for nærmere utprøving av hypotesen var dermed ikke noe problem.

Nå må det i rettferdighetens navn nevnes at disse ungene for ikke så lenge siden var ganske heftig på Kaptein Sabeltann-kjøret, så en høyborg for den musikalske smak er vel avdeling Marihøna knapt. Allikevel, gjengen her har dansa til Joy Division, Depeche Mode og Grinderman, samt hatt hvilestund til Sigur Ròs. Alt håp er altså ikke ute. Samtidig har grunnen vagt blitt beredt av en viss avdelingsleder som (Ahem…) har sunget Trond Viggo for dem ved en hver tenkelig anledning. (Tips til foreldre: Tramp-Tramp biten av Tramp på en Smurf fungerer utmerket når man skal ta på støvler. Gå straks hjem og prøv selv.) Som sagt så gjort, og atten uskyldige barnesinn ble i løpet av en periode på to uker innviet i Trond Viggos noe sære univers. Og resultatet? Akkurat som forventet. Atten nye Trond Viggo-fans er hermed født, og ingen samlingsstund er nå komplett uten minst to vers av Slapp Reggae. Det føles godt å ha gjort en forskjell i et ungt liv.

Som nevnt tidligere inkluderer også De du kan + Noe Nytt & Noe Rart låter fra hele Trond Viggos karriere. Dessverre havner de aller fleste av nyere produksjon i Tja-kategorien. Greie nok, men noen ny Mari er de ikke. Men, også blant disse finnes det enkelte lyspunkt. Store lyspunkt! Som for eksempel Josefin, for anledningen sunget av Terje Møller, den løsemiddelskada dænsebænd-vokalisten, kanskje en av de mer minneverdige av Trond Viggos karakterer de siste årene. En mer stilren dansebandpastisj skal man lete lenge etter, komplett med 4/4-takt og en saksofonsolo go'guttene i Scandinavia ville gått over lik for. Hadde det ikke vært for teksten (Jeg klemmer dine bryster, og da vet du jeg er din.) hadde denne sangen vært et naturlig høydepunkt på en av de mange Absolute Danseband-samlingene. Men, så fantastisk Josefin enn er, kommer den ikke en gang i nærheten av den genialiteten som er Vaktmestern's versjon av My Way. Et arrangement som knapt kunne blitt mer pompøst. En engelskuttale bare en mor, eller eventuelt Thor Heyerdahl, kunne elske. Og, ikke minst, sunget med en innlevelse og patos som selveste Sinatra bare kunne drømme om. Pent? Aldeles ikke. En moderne klassiker? Å, så absolutt.

På De du kan + Noe Nytt & Noe Rart finnes også fire låter, spesielt innspilt for denne samlingen. På tross av en mer enn hederlig innsats fra Trond Viggos side som rapper på blant annet Hvorfor Det arkiveres dessverre også disse under tja.

Trond Viggo Torgersen er en av min barndoms store helter. Han lærte meg å pusse tennene sammen med Flode, fortalte meg at det var greit å hate Smurfer, og innviet meg senere i kroppens mysterier. Etter hvert som han la fulle skotter, senile menn, ineffektive vaktmestere og, ikke minst, Terje Møller til CV-en, ble jeg bare enda mer begeistret. Skal Trond Viggo være på TV, skal jeg se på. Så enkelt er det. Og, ser man bort fra den tidligere nevnte Tja-kategorien, er De du kan + Noe Nytt & Noe Rart, et must for mine likesinnede. Så enkelt er det.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Suicide - American Supreme

(Blast First / Mute)

Suicide er endelig tilbake, og legger det amerikanske imperiet på skafottet.

Flere:

Lemmus Lemmus - Lemmus Lemmus
Them Crooked Vultures - Them Crooked Vultures