cover

Walk Again

Lano Places

CD (2002) - Checkpoint Charlie / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Rock / Britpop

Spor:
Combat
Everyone Likes To Be Lonely
Metallic Mazda
Speeding Up The Sound
1989
Ballet Dancer
Pay-TV
Walk Again
City Lights
Manic
Silent Song

Referanser:
Coldplay
Belle & Sebastian
Radiohead
Madrugada
Tindersticks
David Bowie
Crowded House
Travis

Vis flere data

Se også:
Everyone Likes To Be Lonely - Lano Places (2001)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Kjærlighetens såpe-mestre.

For å bruke Nerdrums kunstforståelse; Lano Places driver med en form for musikalsk kitsch. Det skal være vakkert og det skal bevege.

Lano Places består av fem karer med røtter i Stavanger og Ålesund som har tilholdssted i... Bergen, selvfølgelig. Byen har i de siste årene fostret mange gode innspill til norsk populærmusikk, og dette bandet befinner seg etter min mening oppe blant de beste. Med vokalist Ola Kvaløy i spissen har gutta nå rundet seks år med samspill.

Det hele startet i '98 med en demo-EP bestående av fem spor, spilt inn på De Prekliniske Institutter i Bergen og kalt Lano Places Plays The Song And Other Songs. Men det var først etter finaleplass i P3s demokonkurranse og påfølgende opptreden for et større publikum på by:Larm '99 i Stavanger at gruppa startet sin reise mot stjernene. Bandet fikk også en del velfortjent oppmerksomhet i P3s musikkmagasin Roxrevyen.

Først i '01 kom debutalbumet Everyone Likes To Be Lonely, noe som førte til en del oppmerksomhet og spillejobb på Øya-festivalen samme år. Plata var meget lovende og inneholdt 12 kvalitetsspor med masser av melankoli. En av de desidert sterkeste låtene, Isolation Street, ble litt senere sluppet på en 3-spors singel med samme navn. I forbindelse med Alarmprisen oppnådde gjengen både nominasjon for Årets Låt og nominasjon i klassen Pop. De hadde også en opptreden da Alarm '02 ble arrangert. Og nå i midten av oktober 2002 slippes plate nummer to, Walk Again.

Bandet spiller en form for melodibasert, vokalfokusert, hjerte/smerte-musikk, og romsterer innenfor den brede pop/rock-sjangeren - hele tiden med et klart skråblikk på og forankring i forbilder som John Lennon og Paul McCartney. Lyden er klar og ren, og gitarene står hele tiden sentralt plassert - både de elektriske, semi-akustiske og akustiske. Med en musikalsk cocktail som inneholder en blanding av Madrugada, Tindersticks, Travis og Coldplay, har bandet skrevet et knippe poplåter som tar deg med storm. Cocktailen kan nytes i lystig lag med venner så vel som bakgrunnsmusikk under en romantisk middag for to.

Ola Kvaløys elegante og stilsikre vokal er meget karakteristisk og behagelig. Den sklir rett inn i musikkens melankoli og bygger opp en trygg atmosfære i det musikalske bildet. Han har fått kritikk for mangel på engelske språkkunnskaper, men det er absolutt ikke tilfellet i mine ører. Det er null problem å høre hva tekstene handler om, og etter å ha hatt skiva gående noen ganger synes det nesten umulig å la være å synge med. Da tekstene i tillegg stort sett bygger på historier om den vanskelige kjærligheten, er det duket for en varm atmosfære med en følelsesdybde som sender nakkehårene ut i 90 grader opptil flere ganger.

Lano Places' medprodusent Inge Riska er ellers Morten Abels faste lydtekniker, og i den anledning har det blitt naturlig å låne litt av Abel-miljøets kompetanse for å gi verket en ekstra snert. Dyktige musikere som Børge Fjordheim og Inge Helland bidrar med henholdsvis strykerarrangementer og gitarakkorder. I tillegg er Abels faste kordame Ingfrid Straumstøyl - også kjent fra det britiske bandet Dario G - med og pryder plata med sin fantastiske stemme.

Alle sangene på skiva holder veldig høy kvalitet og er unike på sin måte. Men det er selvfølgelig noen som skiller seg ut fra de andre. Det åpnende sporet Combat ligger an til å bli en selvskreven hit - en fengende poplåt med et rolig og behagelig driv hvor refrenget er slik at du ikke skal ha hørt låta alt for mange ganger før du begynner å synge med. Høydepunktet oppstår likevel mot slutten av låta når Ingfrid Straumstøyl hopper inn for litt velplassert koring. En annen sang med flere likhetstrekk til Combat er Metallic Mazda med sitt oppslukende refreng og igjen nydelig koring av Straumstøyl. Andre fellestrekk er at begge to er kjærlighetssanger, og mest sannsynlig vil disse surre og gå på flere radiostasjoner utover høsten.

Det er en treffende likhet med Madrugada når vi hører sporet Ballet Dancer. Grunnen er den meget rolige begynnelsen med masser av klang på gitaren, men Lano Places utvikler stemningen, lar den svelle til en får følelsen av å sveve. City Lights har også litt av det samme med gitarer og klang. Dette er en virkelig vakker melankolsk popsang som gir frysninger på ryggen, spesielt når nevnte Straumstøyl låner stemme til laget igjen. Helt til slutt bør låta Silent Song nevnes som en perfekt avslutning på albumet. Lano Places har laget en vanvittig vakker ballade som går rett hjem! Med et luftig strykerarrangement og et refreng som kommer komplett med en tube Karlsons Lim, kan det ikke bli bedre.

Jeg håper virkelig at Lano Places får mye oppmerksomhet i tiden fremover. Gutta har potensiale og materiell til å kunne nå virkelig langt. Jeg vil så vel ikke gå i den store fella og påstå at disse vil bli "de neste store", men dersom så blir tilfelle vil intet glede meg mer. Da skal jeg rakker'n ta koste på meg en skål til deres ære mens jeg på på toppen av min sørlandske stemme roper: "Hva sa æ!?"

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Old Man Gloom - Christmas

(Tortuga)

Redacteuren spør, redacteuren svarer: En åpen samtale med seg selv om Old Man Gloom.

Flere:

Radical Face - Ghost
Sonny Simmons - The Traveller