cover

Berøringer

Andreas Friis Jørgensen

CD (2004) - Acoustic / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Vise

Spor:
Rægn
Vuggevise til et Hjerte
Guds Hjerte
Eg Stend Eg, Seddu
Berøringer
Du Hengjer Ikkje Hatten På Ein Solstråle
Faust
Eit Sandkorn
Månekveld
Det Bor en Gammel Baker
Godt At Gråmåsen Song
Festar og Luffarar
Strofe
Husk At
På Jorden et Sted

Referanser:
Ole Paus
Kari Bremnes
Jan Eggum
Lars Klevstrand

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Tradisjonell aften i viseklubben

Ikke særlig vågale tolkninger av blant andre Inger Hagerup, Olav H. Hauge og Rolf Jacobsen.

Tonesetting av lyrikk er en hybrid musikkform som på samme tid spalter sang og tekst som den smelter sammen musikk og lyrikk. Det er ingen ny form, men på plate kom det for alvor fart i sakene med de amerikanske beatpoetenes affinitet for å hyle (Ginsberg) ut sine vers til akkompagnement av frijazz-improvisasjoner på røykfylte jazzklubber i Greenwich Village på femtitallet. Plateindustriens dollarsmeder luktet åte og cashet inn. Med jazz og poesi-dikteren Ken Nordines solide plasseringer på salgsbarometrene var også dørene til den kjøpesterke amerikanske middelklassen slått opp på vidt gap. 70-tallets motkulturelle mainstream produserte tonesatt lyrikk på plate i en løpende strøm av skitt og kanel. I Norge gikk det litt trådt, men det kom jevnt med musikk-lyrikk sammensmeltninger fra slutten av 60-tallet og framover, som en naturlig utvekst av visebølgen. På den ene siden fikk vi Erik Byes fremragende tolkninger av en tonesatt Einar Skjæraasen, på den andre Jan Erik Vold og Egil Kapstads klassiske poesi/jazz-plater.

Det er vel et åpent spørsmål hvem som "vinner" mest på å spleise etablert lyrikk med musikk - komponisten eller forfatteren. Jeg vil vel tro at lyrikeren ofte trekker det lengste strå, at flere oppsøker et forfatterskapet etter å ha "samplet" dette i en musikalsk setting, enn lyttere som søker til musikk som tross alt er komponert i en komplimentær sammenheng vis-a-vis det allerede ferdig skrevne diktet. Ideelt sett etterstrebes vel en slags dialektikk der musikk og tekst skal danne en syntese i lytterens hode.

Slike tanker melder seg hver gang en ny plate tonesatt lyrikk lander i platebunken. Som med Berøringer, en samling melodiske tekster til et knippe betydelige norske diktere: Inger Hagerup, Rolf Jacobsen, Olav H. Hauge, Per Sivle med flere. Musikken er komponert av Per H. Indrehus og de kompetente utøverne er Andreas Friis Jørgensen (vokal, munnspill), Arild Seim på gitarer og Ole Amund Gjersvik trakterer kontrabass. Utvalget av lyrikere er like vidt som tekstene er forskjelligartede. Vi hører Inger Hagerup som naturlyriker i Strofe og som rimsmed i det klassiske og tragiske "barneverset" Det Bor en Gammel Baker. Vi møter Olav H. Hauge i det haiku-aktige Hestar og Luffarar og det allemenmenneskelige lærerdiktet Du Hengjer Ikkje Hatten På ein Solstråle. Rolf Jacobsen, Per Sivle og Arvid Hanssen stifter vi også bekjentskap med, i tillegg til ytterligere Hauge og Hagerup-tekster. André Bjerke avrunder med sin optimistiske hilsen På Jorden et Sted.

Framføringene tar seg i svært liten grad friheter med tekstene og opprettholder i så måte den teksttro ortodoksi i tolkningene som stort sett kjennetegner tonesatt lyrikk som genre. Det er altså musikken som må stå for det fornyende og tolkende hovedelement. Det er ingen liten oppgave å komponere musikk til ferdige tekster. Skal man underbygge sin tolkning av diktet, gripe fatt i tematiske elementer eller gå imot, så og si, og skape den rene konfrontasjon og dissonans?

Indrehus har satset på spredning i uttrykket, først og fremst. De par første sporene, blant annet Hagerups Vuggevise til et Hjerte har noe Jan Eggumsk over seg, mens Guds Hjerte (Jacobsen) minner om Lars Klevstrand. Dette er tradisjonelle visearrangementer, derav assosiasjonene. Hauges Eg Stend Eg, Seddu tilfører et bluesy element som kler denne teksten og er svært vellykket i det rom den gir utøveren til å variere framførelsen. Rolf Jacobsen (Berøringer) i boss-light innpakning er også tradisjonell aften i viseklubben, mens Hauge i gla'-variant (Du Hengjer Ikkje Hatten...) er ok, selv om sanger Jørgensen muligens sliter med å få stablet sidemålspoesien riktig i forhold til melodilinjene. Han har min fulle forståelse - dette er ikke enkelt.

Per Sivles Faust i elegisk varvant er nærmest perfekt. Her er det symbiose i uttrykket. Denne bør høste lykke i konsert- og nattradio-sammenheng. Ellers er resten av plata hovedsaklig viet Hauge og Hagerup, og arrangementene er i varierende grad egnet som akkompagnementer, men sjelden mer. Det er ikke den helt store dristigheten ute og går, og jeg har vanskelig for å se at noen av disse "versjonene" vil ha sjanse til å feste seg i allmenhetens bevissthet. Lytt for eksempel til Indrehus/Jørgensens versjon av Hagerups bakervers holdt opp mot tidligere tolkninger. Det er først og fremst forsøk på å tonesette Olav H. Hauge som er det dristige her, et ambisiøst forsøk på å tolke musikk inn i diktene til en av våre fremste moderne diktere. Dette er sannsynligvis veien å gå innen genren også: Satse på det nye og uventede - velge rimfrie vers, våge å sjonglere med teksten, og ikke kompromisse for å bevare teksten "ren".

Men Sivle-visa er fin!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Foster The People - Torches

(Columbia)

Torches kommer til å gjøre at vi alle hopper rundt som noen skrullete idioter hele sommeren totusenogelleve.

Flere:

Alamaailman Vasarat - Huuro Kolkko
The Mormones - Guide To Good And Evil