cover

Talking to Strangers

Shemekia Copeland

CD (2002) - Alligator / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Chicago-blues / Soul

Spor:
Livin' On Love
Two's a Crowd
When a Woman's Had Enough
Sholanda's
Don't Whisper
Should Have Come Home
Talking to Strangers
Too Much Traffic
Too Close
Walk On
Ka-ching
The Push I Need
Happy Valentine's Day
When the Battle is Over
Pie in the Sky

Referanser:
Aretha Franklin
Koko Taylor
Etta James

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Massiv bluesdame med tung rockefot

Shemekia Copeland og Dr. John; et klart tilskudd til platesamlinga.

Det er kanskje ikke helt rettferdig å påstå at gode kvinnelige bluesartister er like sjeldne som hønsetenner, men likevel – hvor mange kvinnelige bluesartister har du hørt om? Koko Taylor? Katie Webster? Aretha Franklin? Og... ikke så veldig mange flere, nei.

Det er litt rart, det der. Innenfor jazz, soul- og gospelgenren kryr det formelig av dyktige kvinnelige artister, og man skulle tro at noen av dem skulle finne veien over i blueskategorien også. Men slik er det ikke. Blues er en gubbegreie, rett og slett.

Men det finnes som sagt noen få, og det de har til felles utover en viss femininitet og hjerte for blues, er at de svært ofte er utgitt på Chicago-selskapet Alligator Records, som kanskje er mest kjent for å stå bak Delbert McClinton, Charlie Musselwhite, Albert Collins og Clarence "Gatemouth" Brown. Og da en liten prosentandel kvinnelige bluesartister som nevnte Koko Taylor, Katie Webster og... Shemekia Copeland.

Shemekia Copeland er et navn du godt kan merke deg først som sist. Hun har gitt ut flere plater, endog blitt nominert til en Grammy for den forrige skiva Wicked (2000), men har tydeligvis havnet litt i skyggen av sine mannlige kolleger. Jeg har i alle fall ikke hørt om henne før. Høsten 2002 kom plata Talking to Strangers, femten doser reinhekla R&B framført av miss Copeland i samarbeid med ikke ukjente Dr. John. Og selvfølgelig utgitt på Alligator.

Skiva åpner med låta Livin' On Love, og allerede her settes standarden for resten av plata. En riktig boogie-orientert go'låt som sitter som spikret. Tung i bass- og rytmeseksjon, gitardrevet melodilinje, slik en real Chicagoblues skal være. Dette er hvit blues – ingen tvil om det. Men samtidig etterlater vokalarbeidet ingen tvil om at Shemekia Copeland er svart – og akkurat denne kombinasjonen av hvit, elektrisk blues og svart vokal er det som gjør denne skiva så spesiell. Dette minner svært mye om Aretha Franklin i kombinasjon med The Blues Brothers. Hatten av for det.

Det er mye soul her, også. Men uten at det blir seigt og ekkelt. Mye av grunnen til det er at plata balanserer Dr. Johns straighte bluesproduksjon med Shemekia Copelands fyldige soulstemme, slik at resultatet uansett blir blues. Og når man klarer å bygge en forholdsvis standard tolv-takter på en slik måte at den evner å overraske deg med jevne mellomrom, da må man kunne si seg fornøyd med resultatet.

Historiene Copeland forteller er morsomme, selv om hun innimellom sliter litt med å få tekstlinjene til å gå opp. Et godt eksempel er låta Sholanda's. Om du noen gang har lurt på hva det egentlig er som forgår i en skjønnhetssalong vil denne sangen antagelig gjøre deg en smule klokere. Et annet eksempel er Ka-ching. Den handler om hvordan en kvinne bør gå fram for å ta hevn over mannen sin – ved å bruke kredittkortet hans til det smelter. Tittelen henspeiler på lyden kassaapparatet lager når man betaler...

Jeg har til gode å høre en plate som treffer meg 100%. Og det gjelder denne plata også. Den er gjennomgående god, om enn ujevn og endog kjedelig i enkelte partier. Enkelte av låtene er så trad-orienterte at det eneste som skiller dem fra ting vi har hørt tusen ganger før er den fabelaktige produksjonen. Ta Don't Whisper, for eksempel. Reinhekla danskebåtblues, og klart den svakeste låta på skiva, til tross for at dama synger med svært så stor innlevelse. Det samme gjelder Walk On som er en uhyggelig kommersiell liten sak. Litt for radiovennlig for meg. Men noen kjøper jo platene til Gary Moore...

Ikke dermed sagt at alle de rolige låtene på skiva er klissete tenåringsblues. Too Close, er for eksempel en pianodrevet smyger med klasse. Se for deg en røykfylt bar i ett-tida om natta, så er du i den rette stemningen. Det samme gjelder Happy Valentine's Day, en 30-talls lounge-blues tatt rett ut av depresjonstidas Chicago. Denne låta er alene verdt de 169 kronene du må legge på disken for å få med deg plata hjem.

Tittellåta Talking to Strangers er et eksempel på at Shemekia Copleland tør å utfordre bluesgenren. Utvilsomt blues, selv om basslinja ligger egentlig nærmere reggae. Kanskje det er flere enn meg som hører et gufs av Thin Lizzy i denne låta?

Shemekia Copeland spenner vidt. Fra sløy blues via reggae til rock 'n roll. Liker du blues, så finner du garantert et eller annet som fanger øret på Talking to Strangers. Og selv om platesamlinga di inneholder svært få skiver laget av "det svake kjønn", bør den i alle fall inneholde denne plata.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Pains of Being Pure at Heart - Belong

(Slumberland)

Det regner tårer fra himmelen og knuste hjerter og brutte løfter åpenbarer seg på dette lekre andrealbumet fra The Pains Of Being Pure At Heart.

Flere:

Cato Salsa Experience - The Fruit Is Still Fresh
Songs: Ohia - Magnolia Electric Co.