cover

Inspired

Agnethe VR

CD (2002)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Lounge / Chillout / Soul / R'n'B

Spor:
Intro Inspired
Made Myself Free
Beware
Another Day
Man In The Rain
Never Know
Irmelude
Love Emergency
Stronger Than The Sun
Move On
Music's My Man
Love Is All I See
Time

Referanser:
Beady Belle
D'Sound
Angie Stone
Anne Marie Giørtz

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Imponerende selvgjort

Spaden i egne hender + inspirasjon + hardt arbeid + talent + husholdsøkonomi = 78,57% resultat. Mer enn de fleste.

Innimellom blir jeg fylt av beundring for folk som våger å gjøre et prosjekt ut av talentet sitt og å virkelig satse på det. Enda mer beundring kommer til når jeg har gleden av å oppdage at satsingen kommer meg til gode gjennom et godt resultat. Det lå verken store eller små distributører bak da Agnethe Vefring Rogne slapp sitt første solo-album Inspired fjerde desember 2002. Ei heller lå det generøse forskuddsbudsjett fra plateselskaper som kunne sikre "kvalitet i alle ledd" frem mot ferdig produkt. Da Agnethe VR slapp skiva si var det etter eget mål, egen økonomi, egen vilje, eget hode, med egne komposisjoner og eget talent.

Det er i seg ikke unormalt at vi kontaktes av artister eller band som ønsker å få litt omtale av et egenfinansiert/produsert produkt. Normalt er dette ensbetydende med at det to-tre dager senere dukker opp en singel eller en EP i demo-format, med korresponderende lydkvalitet. Inspired er et oppsiktsvekkende unntak: Lyden er helt perle, og det endatil i det panoramaformatet vi kaller en full-lengder. Alle instrumentene ligger godt definert og balansert i lydbildet, samtidig som det gis masse, masse spillerom for skivas hovedattraksjon; Agnethes stemme.

Stemmen i seg er så absolutt verdt litt ekstra oppmerksomhet. Den er meget fyldig, merkverdig stødig, behagelig, rutinert og voksen mens den ubesværet veksler mellom jazz, soul og r'n'b. Ikke soul som i neo-soul, ikke r'n'b som i Destiny's Child eller øvrige aktører innen det amerikanske liste-segmentet. Agnethes materiale trekker snarere veksler på "klassisk" jazzvokal av den typen som vi i de senere årene har lært oss å høre i parløp med kontinental lounge og chillout på Ibiza-samlere, for eksempel Café del Mar. Av den edle malmen foredles det videre florlette vokalharmonier i deilige jazz-akkorder, noen duse og ledende, andre rytmisk aksentuerende, og alle imponerende nok hentet fra Agnethes eget stemmeregister.

Enkelte sjeler vil nok kunne hoste opp argumenter om at albumet sorterer under det for noen år tilbake mye omtalte "Løkka-soundet", og således forkaste det som passé og minst ti år for tidlig for en eventuell retro-bølge. Ikke ta slikt hipster-snakk for høytidelig. Riktignok syns jeg selv i utgangspunktet at materialet var litt for uoriginalt og likelydende - og ja, det er en meget homogen plate - samtidig som jeg kunne tenke meg å etterlyse litt mer lek i både vokal og komp. Vær dog forsiktig med å følge mitt eksempel her. Agnethe kjører et disiplinert men behagelig løp, og etter en ti-tolv runder må jeg medgi at skiva som helhet er meget god. Den har strøket meg så mye medhårs at fokuset har vandret over til en erkjennelse av at flere av låtene er så sterke i seg selv at de ikke trenger all verdens ornamenteringer og fiksfakserier for å gi et "spennende" utbytte. Den har rett og slett tatt meg på kondisen.

Det skal nevnes at Agnethe må dele mye av æren med sin samarbeidspartner, co-produsent, medlåtskriver og multi-instrumenttrakterende Vegard Vardøen. Sammen utgjør de et combo som i både uttrykk og resultat seiler opp både jamnsides - og i låter som Made Myself Free, Man In The Rain og Time - forbi Agnethes "sambygding" Beate Slettevoll Lech og hennes makker Marius Reksjø i Beady Belle. Noen svakheter finner jeg imidlertid under titlene Irmelude, Another Day og Music's My Man: Førstenevnte er for så vidt musikalsk i boks, men den pludrende Bergens-poden(?) som er lagt under er bare irriterende. De sistnevnte har på sin side litt for mye preg av å være "oppvisningslåter" for jazz-genren - særlig refrenget på Another Day havner litt for nær underholdningsjazzen som har nådd sitt bredeste/kjedeligste med Manhattan Transfer. Det jeg sa med mangel på lek bør du for øvrig ta med en klype salt. Beware, den rytmelekende Never Know og Stronger Than The Sun, med sitt lett atonale komp, styrer arrangementene inn i et mer progressivt modus. Den vokale utfoldelsen i de siste sekundene av Time lover dessuten godt for eventuelle improvisasjonsutfoldelser i live-sammenheng. Minner meg faktisk litt om Silje Nergård. Ikke som i den popjazz-Silje vi kjenner i dag, mer i retning av de improviserende jazz-dagene hennes, før hun gikk "country" og startet en karriere som ku på E6.

Denne utgivelsen kan bare ikke tillates å snø inne med en distribusjon som teller Akers Mic i Oslo, Musikkcenteret i Førde og Hildegunns Frisørsalong på Askvoll. Universal Music, som allerede teller nettopp både Beady Belle og Silje Nergård i stallen bør så absolutt svinge innom med papir og penn for en distribusjon over hele landet. Hører dere der borte i Drammensveien?! Dere får en voksen utgave av D'Sound - med jazz-vokal i klasse Radka Toneff. Dere får en habil låtskriver med talent til å arrangere og utvikle materialet til godt håndtverk. Dere kommer for pokker til dekket bord!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Atomic - Boom Boom

(Jazzland Rec.)

Vandrende mellom forskjellige disipliner med en slentrende form for intensitet.

Flere:

Aphex Twin - drukqs
Ben Weaver - Hollerin' At a Woodpecker