cover

The Black Field

Chris Eckman

CD (2004) - Glitterhouse / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter

Spor:
Night Like These
Healing Waters of the Flood
Low Country
Crystalline
Befell
The Black Field
Pirates & Clowns
Restless
Why Can't I Touch It?

Referanser:
The Walkabouts
Midnight Choir
Höst
Mike Johnson
Mark Lanegan
Steve Von Till
Nick Cave
Transmissionary Six
Willard Grant Conspiracy

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


There's a voice I hear

Legg hodet ditt mot skinnene. Det er noe jeg vil at du skal høre.

Legg hodet ditt mot skinnene. Det er noe jeg vil at du skal høre.

"The black field" er Chris Eckmans første soloplate, innspilt i Studio Metro i Ljubliana i april, august og november 2003, samme sted som han produserte Midnight Choirs "Unsung heroine" i 1999.

Hvordan den høres ut?

Tenk deg at Leonard Cohen hadde spilt inn et album etter å ha kjørt langs slovenske landeveier midt på natta med et maleri av kunstneren Nikolaj Breer i baksetet. Da begynner det å ligne på noe. Chris Eckman er følelsen av å ligge på ryggen midt i veibanen og kikke mot stjernene. Det er helt mørkt, og langt borte kan du høre lavmælt musikk.

"And in the black field,
there's a voice I hear
in a black field
there's a voice
I hear"


Siden muligheten er stor for at du aldri har hørt om Chris Eckman, kan jeg legge til at han burde vært kjent som låtskriver, gitarist og sanger i The Walkabouts, som ble dannet i Seattle i 1984 og en periode ga ut plater på Subpop. Den første kom i 1988, og het "See beautiful rattlesnake gardens". De beste kom i 1993 og 1994, og het "Satisfied mind" og "Setting the woods on fire".

Chris Eckmans første soloalbum, "The black field" er omtrent like lystig som en middels vinterdepresjon. Men det er noen av oss som liker den slags. Skal jeg sammenligne "The black field" med noe han har gjort før, ligner den kanskje mest på den stille, snødekte folk-stemningen på "Swinger 500", albumet han spilte inn sammen Carla Torgerson, også hun fra The Walkabouts (se kort gjennomgang av de beste platene til Chris Eckman lenger nede).

"The black field" er ei av platene hvor det er de små tingene som betyr noe. Som den forløsende falsetten på "Nights like these". Eller den nesten sakrale stemningen på "Low country", når stemmene i Carnice Vocal Group faller inn som lys i en katedral. Eller følgende linje:

"But when summer comes
I'm gonna head back north myself
I met a guy from Amsterdam
who needs some part-time help
but before I go
I'll drink up everything we loved
the healing waters of the flood"


Dette er sanger som kommer snikende som kveldsmørket om våren. Av og til tar det så lang tid at jeg får lyst til å legge meg, andre ganger vil jeg sitte oppe hele natta og kikke mot stjernene.

Legg hodet ditt mot skinnene. Det er noe jeg vil at du skal høre.


Her er de tre beste platene til Chris Eckman:

1. The Walkabouts - Satisfied mind (1993)
Nydelig album med country- og folk-inspirerte coverversjoner av låter som Nick Caves "Loom of the land", Gene Clarks "Polly", Charlie Rich-storheten "Feel like going home", John Cales "Buffalo ballet", Patti Smiths "Free money" og tradisjonelle "Will you miss me when I'm gone?". Blant gjestene er Mark Lanegan, Peter Buck, Terry Lee Hale, Kevin Suggs og Ivan Kral. Sistnevnte er kjent fra bandet til Patti Smith. "Satisfied mind" viser hvor The Walkabouts kommer fra. (8/10)

2. The Walkabouts - Setting the woods on fire (1994)
Ja, tittelen er tatt fra Hank Williams, men dette er ei hard, gitardrevet og veldig elektrisk plate. Høydepunkter: "Bordertown", "Firetrap", "Nightdrive" og "Feeling no pain" (8/10)

3. Chris & Carla - Life full of holes (1995)
Folk-basert, langt på vei akustisk, med store låter hele veien. Blant gjestene er Peter Buck, Steve Fisk, Scott McCaughey og resten av The Walkabouts. Stuart Staples fra Tindersticks synger på "Velvet fog" og "Take me". Høydepunkter: "Death at low water", "The silent crossing" og "Comfort of a stranger" (9/10)

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Paul Weller - Catch-Flame: Live at The Alexandra Palace

(V2)

Ein maktdemonstrasjon frå første til siste tone. Det er sjeldan livealbum leverer så godt som dette gjer. Ein moderne klassiker.

Flere:

Os Mutantes - Mutantes ao Vivo: Barbican Theatre, Londres 2006
The Boy Least Likely To - The Law of the Playground