cover

Nothing is Precious Enough for Us

Death Vessel

CD (2008) - Sub Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Americana / Folk

Spor:
Block My Eye
Jitterakadie
The Widening
Bruno's Torso
Obadiah in Oblivion
Exploded View
Fences Around Field
Peninsula
Circa
Belt of Foam

Referanser:
Devendra Banhart
Micah Blue Smaldone
String Builder
Iron & Wine
Jeff Hanson

Vis flere data

Se også:
Stay Close - Death Vessel (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


High pitch lonesome sound

Mannen med kvinnestemmen har vokst som låtskriver og tar endelig oppgjør med fjellbygda.

Det er ikke unaturlig at det første som kommenteres om Death Vessel er Joel Thibodeaus barnlige, kvinneaktige falsettstemme. Det er et poeng vi gjorde ganske stort nummer ut av i omtalen av bandets (det er vel strengt tatt et soloprosjekt) forrige utgivelse, Stay Close (2005). Da ble han omtalt som en "redneck evenukk", og hans sopran ga gjenklang av "en grend i Appalachene der unggutter danser barføtt rundt på lokalet og mimer etter gamlekara, og et sted i søla sitter en pjokk med en særegenskap som ikke... vel, er helt i tråd med normen når det kommer til ordinære familiebånd."

Dette momentet har altså ikke den samme nyhetsverdi lengre. Desto hyggeligere er det derfor å melde at Death Vessel med Nothing is Precious Enough For Us gir til kjenne flere kvaliteter enn det debuten hintet om. Glem den snåle stemmen, konsentrer deg om musikken: Låtene er sterkere, fremføringen bedre og helheten så gjennomført at denne ikke fortjener å bli kategorisert som en snål obskuritet.

Death Vessel er fremdeles tuftet på fjellfolk fra liom, men Appalachenes grønne åskammer reflekteres i større grad av Brooklyns mangefasetterte puls. Et uttrykk som både er tradisjonelt og moderne, spartansk og komplekst, gir i sum et flertydig resultat. Over det opplagte "americana-fundamentet" av folk/bluegrass finner Joel Thibodeau flere rom for både klassisk pop, jazz og psykedelia. Sammen med en krets av medspillere på alt fra blåsere og pumpeorgel til banjo og vinglass lykkes produsent-tospannet Thibodeau/Pete Donnelly å skape et både luftig og spartansk lydbilde av stilfull kledning.

Joel Thibodeau skriver ikke akkurat tekster som hvermannsen. Selv om de kan være litt krøkkete å kode, så er det i hvert fall imponerende hvordan han får tilsynelatende håpløse setninger til å skli sømløst inn i sammenhengen. Et par eksempler: Encapsulated jive; both the quarter and the prize/out there whanging on the Naugahyde abusively, eller hva med denne: Remnant fauna circa days to come will take the cake/having teethed on only scum, outstretched gums coarsely threaded. Hele platen flommer av slik tungegym av vågal språklig kreativitet. Slik sett fungerer den flotte åpningslinjen som et slags credo til platen som helhet: Now I am versed in silence /My throat hurts, not from yelling but from holding back /I won't say E, A, I, O or U. Her er få enderim og opplagte floskler, ei heller de mest typiske låtstrukturene. Dette signaliserer ytterligere at Thibodeau markerer avstand til røttene han ofte blir knyttet til.

Nothing is Precious Enough For Us er ikke en direkte spektakulær plate. Ingen har svingt tryllestav over innspillingen. Men den er utrolig lekkert utført og et kvantesprang sammenlignet med forgjengeren. Fremdeles rik på innfall og lekende i utprøving, Death Vesser fremstår som mer sober og raffinert der gjenkjennelsesevne og originalitet går hånd i hånd. Selv om ikke alle enkeltlåtene griper rett inn i nervesystemet (sjekk Penninsula for en rysare), så er det vanskelig å ikke sitte imponert igjen da instrumentale Belt of Foam toner ut etter 40 minutter.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Atomic - Feet Music

(Jazzland Rec.)

Håker Flaten/Nilssen-Love imponerer og dominerer også denne gangen.

Flere:

The Low Frequency in Stereo - Futuro
Alamaailman Vasarat - Huuro Kolkko