cover

Frank's Wild Years

Tom Waits

CD (1987) - Island

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Folk / Balkan / Jazz / Crooner

Spor:
Hang on St. Christopher
Straight to the Top (Rhumba)
Blow Wind Blow
Temptation
Innocent When You Dream (Barroom)
I'll Be Gone
Yesterday Is Here
Please Wake Me Up
Frank's Theme
More Than Rain
Way Down in the Hole
Straight to the Top (Vegas)
I'll Take New York
Telephone Call from Istanbul
Cold Cold Ground
Train Song
Innocent When You Dream (78)

Referanser:
Captain Beefheart
Bob Dylan
Frank Sinatra
Kurt Weill

Vis flere data

Se også:
Nighthawks at the Diner - Tom Waits (1975)
Closing Time - Tom Waits (1973)
Closing Time - Tom Waits (1973)
The Heart of Saturday Night - Tom Waits (1974)
Small Change - Tom Waits (1976)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Frank O’Briens ville teater

Frank’s Wild Years er avslutningen på en trilogi som utgjør musikkhistoriens aller fineste øyeblikk.



Tom Waits startet i 1982 et samarbeid med regissøren Francis Ford Coppola i forbindelse med One From The Heart, og året etter fikk han roller i filmene Rumble Fish og The Outsiders. Året etter spilte han i The Cotton Club av samme regissør, før han fikk en av hovedrollene i Down By Law. Dette ga vår mann blod på tann, og i 1986 fikk han sin debut på en teaterscene, nærmere bestemt på Steppenwolf Theatre i Chicago. Stykket som ble satt opp, og hvor han hadde hovedrollen, var "un operachi romantico in two acts", skrevet sammen med sin kone Kathleen, og som selvsagt er bedre kjent som Franks Wild Years. Stykket tar utgangspunkt i låten Frank's Wild Years fra Swordfishtrombone (1983), og ble styrt mot stor suksess og med stødig hånd av ingen ringere enn Gary Sinise. Med teaterstykket og dets musikk som en mer enn god begynnelse, samlet Waits sammen sine våpenbrødre (Ribot, Cohen, Carney, Schimmel, Blair, Taylor og Thumm) og en ny gitarist (Morris Tepper, spilt med bl.a. Captain Beefheart og senere Frank Black) og satte kursen mot studio for å lage album av herligheten. Resultatet ble siste del av hans fantastiske trilogi, albumet Franks Wild Years.



Åpningssporet Hang On St. Christopher er drevet fram av blåsere arrangert av Greg Cohen, og vi møter hovedpersonen Frank O'Brien som vi sist hørte fra da han satt fyr på huset sitt i 1983 (Swordfishtrombones). Dette er en rumba med heftige rytmer fra Marc Ribots gitar, William Schimmels B-3-pedaler og Michael Blairs trommer. Frank forlater familie og hjem i forstaden, med kun en drøm og en sang i bagasjen, og setter kursen for New York. Veldig kort fortalt.



Blow Wind Blow er en direkte herlig, liten sak, med Blair på klokkespill, og kun pumpeorgel, banjo og et lite gjestespill av Greg Cohen på blås. Det er Waits' nese for rytmer og en banjo som ikke er nevnt på omslaget som gjør denne låten, og ikke minst den heftige forvrengningen på vokalen. Tom vrir og eksperimenterer mer med stemmen sin på dette albumet enn noen andre.

Ribots og Teppers heftige og stakkato gitarrytmer, samt Carneys klagende sax, gjør denne energiske Temptation til en av Tom Waits' virkelige mesterverk. Stemmeleiet er absurd, falsett som ingen gjør ham etter, med overganger til kraftig soulstemme. Det hele krydres smakfullt med hans villeste hyl til dags dato. Ting går ikke helt på skinner for "helten" vår, blakk og ensom som han er.



Innocent When You Dream (Barroom) er en slags allsang for fylliker, hvor Waits legger på flere stemmer, et smått frenetisk piano kommer innom, og pumporgel og Ralph Carneys fiolin pakker det hele fint inn. Tom høres trist ut, og gamle, gode minner og hjemlengsel gjennomsyrer låten. Karnevalinspirerte I'll Be Gone, med trekkspill, marimba og Tom Waits som hane (så står det på omslaget, men om det er han som lager lydene så er han verdens beste haneimitator). Poeten Waits preger selvsagt hele albumet, og her kommer dette spesielt godt fram i meldinger som "Tonight I'll shave the mountains, I'll cut the hearts from pharoahs" og "I drink 1000 shipwrecks, tonight I'll steal your paychecks". Tøft!



Yesterday Is Here er en av hans mest stemningsfulle, og denne balladelignende låten har også blitt en av hans mest kjente og kjære. NRK er særdeles flinke til å avslutte sendingene sine for natten med denne perlen. Men ting har begynt å bli vanskelig for Frank, noe vi skjønner når han allerede har begynt å drømme om "morgendagens i går". Intim hvisking er vel det beste jeg kan komme opp med når det kommer til Toms sangteknikk her.



Med More Than Rain forflyttes vi umiddelbart til Paris, fra Schimmels første lyd av trekkspillet. Dette er kabaret, og et bilde på Franks reise mot himmelen - og da snakker vi om type himmel som den Frank Sinatra befinner seg i: På toppen av artisthimmelen, den store entertainer. Way Down In The Hole har i løpet av de siste årene blitt en av mannens mest kjente låter, noe han kan takke strålende The Wire for. Sangen er kjenningsmelodien til politiserien fra Baltimore - og for en låt dette er! For å ta det instrumentale først, så gjør Ribot ikke mindre enn to av sine små og fantastiske signatursoloer, Blair stryker rytmen ut av trommene og komper som en Gud sammen med Cohen, Carneys sax spiller melodien, og her får vi pinadø høre et lekkert kvinnekor bestående av tre damer. Makan! Dette er en låt som handler om tro og fristelser, og naturligvis høres vår mann ut som en predikant fra helvete. 



Straight To The Top (Vegas) er låten som virkelig gjør det klart at vår Frank har mye til felles med Sinatra. Vi har skjønt at O'Brien søker å oppnå det samme som sitt forbilde, og i denne storband-/"vegaske" lykkepillen av en låt, får teksten en annen betydning enn i barroom-versjonen. Utrolig hva en lykkelig tenorsax og et cocktail-piano kan gjøre. Jeg må dessuten si at jeg synes det er direkte coolt når Tom i utfadingen av låten sier "What about that band!?", for jeg tror han ble litt imponert selv. I'll Take New York er mer Sinatra, om enn i en noe frenetisk innpakning. Tom vræler og hyler teksten ut, og med tanke på O'Brien så høres det ikke helt bra ut for ham. Han høres ut som om han holder på å miste vettet, driver med knark, er virkelighetsfjern, flasker knuses i bakgrunnen, han hoster og høres generelt urven ut.


Telephone Call From Istanbul er den morsomste låten fra albumet, og inneholder den klassiske linjen "never trust a man in a blue trench coat, never drive a car when you're dead". Toms Farfisaorgel er tøft som fy, det samme er Ribots banjospill, og selvsagt gjør Blair/Cohen jobben sin mer enn solid. En vakker liten gitarsolo av Tepper avrunder det hele. Cold Cold Ground må kalles countrylåten her, og når piano er blitt fyringsved, Frank vil blåse taket av låven, Times Square er en drøm, og vi blir rådet til å vokte oss for hans sinne, da skjønner vi at det ikke lenger går oppover. En nedtonet sak med Tom på gitar og Taylor på bass, blir fantastisk når David Hidalgo fra Los Lobos dukker opp med trekkspillet sitt.



Frank's Wild Years runder av med usannsynlig vakre Train Song. 



Well I broke down in East St. Louis

On the Kansas City line

and I drunk up all my money

that I borrowed every time




Ting gikk ikke som Frank håpet, og det er en angrende synder som jamrer - i mest positiv betyding av ordet - på tampen:



I remember when I left

without bothering to pack

you know I up and left with

just the clothes I had on my back

now I'm sorry for what I've done

and I'm out here on my own

well it was a train that took me away from

here but a train can't bring me home




Train Song er selve sluttakten og konklusjonen på historien, men det er likevel Innocent When You Dream (78) som får bli albumets siste toner. Det er ingen informasjon av på omslaget om denne, men her er det den triste Tom som forteller allsangen fra tidligere på albumet på et helt annet vis, og fyllik-feelingen er totalt fraværende. Det er etterpåklokskapens ånd som hviler over her. Tom spiller piano, vi hører en blåser som jeg ikke helt klarer å plassere, det må være Schimmel på trekkspill, pumpeorgel er med, det samme er en akustisk bass (Cohen?), og forvrengningen på vokalen er en effekt Tom Waits skal ta med seg til senere album.



Frank's Wild Years er avslutningen på en epoke i Tom Waits' karriere, som i mine øyne og ører utgjør musikkhistoriens fineste øyeblikk - og da mener jeg trilogien som helhet. Dette var noe nytt på alle vis, fremført av dedikerte og dyktige musikkere i Toms Waits fantastiske regi. Han var veldig målbevisst med sitt arbeid, og lite om noe var overlatt til tilfeldighetene.

Sånn blir det skapt historie og mesterverk av.


comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day