cover

...and then the earth moved...

Hellride (No)

CD (2002) - White Jazz / MNW

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Scandinavian rock / Hardrock

Spor:
Tempting Ways
I Survived Yesterday
Watch It Go
Instant Lazy Boom
Rivers Long Gone Dry
Revolution
No One But You
Time To Move
The Great Deceiver

Referanser:
MC5
Gluecifer
Social Distortion
Motörhead
AC/DC
Kiss
The Hellacopters

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Testosteronbefengt.

Solid og melodiøs scandinavian rock med forankring i 70-tallet. Mange endringer siden forrige skive.

Dette er Hellrides tredje CD-utgivelse på White Jazz, og nok en gang har det hardtslående bandet gjort endringer. Kun Peter Vegem er tilbake fra den originale besetningen som gav ut mini-CDen Troublemaker i 1999. På denne plata har han med seg tre svensker. Han har forsåvidt spilt sammen med disse siden Making Out With Fire ble gitt ut i 2000, men dette er deres første langspillutgivelse som Hellride. Og om ikke det var nok, har Pete Evil overlatt vokalen til en av de nevnte svensker, noe som er vel kjent for de som har fulgt bandet live de siste årene.

Hva er følgene av denne ganske drastiske omleggingen? Det er tydelig at Hellride har fortsatt den mer melodiske utviklingen fra forrige plate. Fra å være et knallhardt, kompromissløst band på debuten, kom den gode melodien mer i fokus på plate to, og her er det enda mer framtredende. Musikken er fortsatt bredbent, testosteronbefengt cockrock, i samme gate som the Hellacopters og Gluecifer. Inspirert av amerikansk punk fra begynnelsen av 70-tallet, samt band som Kiss, Motorhead og AC/DC, har det blitt en mer iørefallende og fet groove over guttas sound.

Vi blir servert ni låter på en drøy halvtime, og det er helt tydelig at svorne fans ikke blir skuffet. Inntrykket er tøft og rått, men spørsmålet blir om de klarer å holde spenningen oppe tvers igjennom? For å svare helt ærlig på det, så holder ikke låtmaterialet fullt ut. Det er ingen som venter å høre noe nytt her, bevares, men det er ujevnt prestert. Platas åpningskutt, singellåta Tempting Ways, blir liksom litt for tam. Melodien er helt OK, men det skikkelige trøkket uteblir. Sannsynligvis en låt som er dritfet live, men det hjelper så lite på skiva.

Viktig som det er med en skikkelig hook i åpningen så klarer heldigvis Hellride å ta seg inn igjen. Andrelåta I Survived Yesterday er blant flere godbiter, og gjør at det gode humøret raskt kommer tilbake. Litt klassisk heavygitar og et fengende refreng er alt som skal til.

Etter et mellomparti på det jevne, hvor høydepunktet er en genial låttittel (Rivers Long Gone Dry), tar plata skikkelig av igjen på de tre siste låtene. No One But You er klassisk depressiv amerikansk asfaltrock i samme stil som Social Distortion; mørk og groovy. Time To Move er også ganske mørk, men har et mer syttitallssound. Litt som the Hellacopters når de senket tempoet tidlig i karrieren.

Ingen seig og tung skive som dette er komplett uten en ode til sjefen(?), og Hellride avslutter som seg hør og bør med The Great Deceiver. Mer av de fete gitarriffene fra tiden da Motor City Five herjet som verst, slik vi liker å høre det i det tjueførste århundre. Hellride viser at de absolutt er blant de ypperste traktørene av rawk, og at avstanden til deres mer berømte sjelefrender i svenske Hellacopters ikke er urovekkende stor.

Jeg må innrømme jeg likte vokalen til Pete Vegem godt, og kan ikke helt forstå hvorfor de bestemte seg for å endre, men allikevel står Peter Boströms vokal veldig sterkt på egne ben. Ikke en plate som vil få særlig betydning i rockehistorien, men et solid håndverk fra et seriøst og hardtspillende band. Jeg kan garantere at det låter enda fetere live.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Prince - One Night Alone ... Live!

(NPG Records)

Prince har aldri vært i bedre konsertform enn på One Night Alone-turneen i 2002. Mannens storhet presenteres over hele tre skiver.

Flere:

Sonny Simmons - The Traveller
Timbuktu - Alla Vill Till Himmelen Men Ingen Vill Dø