cover

The Humbucking Coil

B. Fleischmann

CD (2006) - Morr Music / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Elektropop / Ambient / Techno / Indiepop

Spor:
Broken Monitors
Gain
Composure
First Times
Phones and Machines
Static Grate
From To
Aldabaran Waltz

Referanser:
Ulrich Schnauss
Herrman & Kleine
Boards of Canada
Duo505
The Notwist
Xela
Arovane
Christian Kleine
Manual

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Velkommen tilbake

Lavmælt østerrikers varme, flakkende elektronika tar ett steg fram og to tilbake.

Det jeg savner aller mest ved The Humbucking Coil, er Bernhard Fleischmanns ambisiøsitet. Glitrende demonstrert med forrige plate Welcome Tourist (2003), hvor spesielt det tre kvarter lange sporet Take Your Time fremviste en lagvis introspektiv komposisjon av glitchy elektronika og meditativ vokal, så vel som elementer fra fjærlett jazz og døsig dub, med fortreffelige resultat. Joda, han tok seg bokstavelig talt god tid med akkurat dette sporet, og forventet at lytteren skulle gjøre det samme, men fusjonen var allikevel så spennende at sangens alle 45 minutter, fra innledningsvise prosesserte feltopptak, til avslutningsvise naive tekstlinjer, føltes like interessante og forfriskende.

Når det gjelder The Humbucking Coil: ikke misforstå, plata er bra den, men det sier kanskje sitt når albumets mest ambisiøse trekk, hintet til av tittelen, egentlig bare er Fleischmanns inklusjon av mer elektrisk gitar til hans varme og flakkende elektronika. Et steg tilbake, javel, men ofte et nostalgisk sådant, til bedre tider, til varmere somre og kaldere badevann. Et naturlig referansepunkt: den skotske duoen Boards of Canada, men forblivende uten skottenes overbærende dystre og skremmende nostalgi, uten knitrende radioopptak eller ekko av trillende barnelatter i bakgrunnen. I stedet er Fleischmanns uttrykk ofte naivt og håpefullt, spesielt demonstrert med de få vokalbaserte sporene. Christof Kurzmann låner bort hans stemme her, komplett med tykk aksent, en distansert framførelse og slående enkle rim.

Albumet starter best, med Fleischmanns patenterte sakte utfoldende spor av ofte boblende men aldri brusende electro-pop ledet an av bølgende piano eller oscillerende klokkespill. Og når Fleischmann plukker opp gitaren veves dens distinkte toner sømløst inn som om de alltid var der - helt uten å kollidere med hans tidligere etablerte lydbilde - også samtidig uten å overraske eller utfordre nevneverdig. Homogent og fornøyelig, behagelig og velkjent altså, hvor det svært sjeldent benyttes elementer som knitrer eller spraker i like stor grad som tidligere. Midtveis tar Fleischmann utgangspunkt i mer sedative droner av statisk elektronikk, men også disse blir tidlig akkompagnert konvensjonelt av stødig sprakende trommeloops og melankolske pianotemaer.

Det er altså de to vokalbaserte låtene som har den mest framtredende tilstedeværelsen, så mens mange av de andre instrumentale sporene trygt og komfortabelt plasserer seg i bakgrunnen, gir den baritone sentimentale framførelsen av Kurzmann et element av klosset sjarm til Gain og From To; betagende i sin naivitet og elskverdig i sin ærlighet. Vakre From To demonstrerer dette med et bakgrunnslag av poppende og klikkende perkusjon, hvor Kurzmann utbrodering med de enkleste tekstlinjer briljant utfyller ofte mer enn en oscillerende vibrafon noen gang vil kunne klare.

Eksempelvis:
"Let's face another day / let's see another fence / let's have another crash / let's get another chance"

Eller:
"Let's make one more try / Don't want to make you cry / How else could we survive"

The Humbucking Coil oppleves da aller mest som et naturlig akkompagnement til hans samarbeid med Herbert Weixelbaum, resulterende i prosjektet Duo505 (Late, 2004) og dets sammenlignbare men langt mer energiske komposisjoner. Disse ble ofte hakket for frenetiske og trykkende, men kunne fått etterlengtete pusterom med strategisk plassert innfletting fra The Humbucking Coil sine mer neddempede spor. Man står da selvsagt fritt til å danne sin eget dobbeltalbums-kompilasjon, men anbefales da heller å søke ut Welcome Tourist, ikke fordi den er særere, mer sprikende eller mer ambisiøs, men fordi den tar utgangspunkt i noe langt mer sjelfullt og menneskelig, visceralt og personlig.

Samtidig er det fjernt og distansert, akkurat som om man for en stund var en forvillet men velkommen turist i akkurat denne ene østerrikerens egne, åpne landskap.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sufjan Stevens - Seven Swans

(Rough Trade)

Sufjan Stevens forlater ikke Michigan riktig ennå - men tar seg tid til litt fugletitting.

Flere:

Arve Henriksen - Chiaroscuro
Sigur Rós - Takk