cover

Hourglass

Dave Gahan

CD (2007) - Mute / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Synth / Alternativ / New Wave

Spor:
Saw Something
Kingdom

Deeper and Deeper
21 Days
Miracles

Use You

Insoluble
Endless

A Little Lie

Down

Referanser:
Depeche Mode
Martin L. Gore
Recoil
MIRROR

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Skitten-sexy Gahan

Andreplaten til Gahan fortsetter i samme musikalske spor som Paper Monsters, med mindre fokus innover og mer fokus utover.

Depeche Modes Dave Gahan har alltid representert noe skittent for meg; ikke i betydningen uren eller uflidd, men i betydningen levd. Lik en genser som har vært brukt akkurat litt for lenge før den blir vasket; håret som burde vært vasket idag, men som man heller bruker en ekstra dose gelé i; maten fra igår som har blitt kald. Dave er et levd liv. Han er aldri uthvilt, aldri tilbake på nullpunktet. Han utfordrer hvor langt han kan strekke livet. I mitt bilde av ham. Heroin, kreft, selvmordsforsøk, skilsmisser; alt dette er tradisjoner i miljøet, men Dave er født for å leve slik. Hans ego og persona er samstemte. På sin andreskive Hourglass arbeider han med nettopp dialektikken mellom egen musikk og kompromiss; konflikten mellom ego og persona; mellom seg selv og Martin L. Gores jernhånd over Depeche Mode; mellom hva han aldri fikk satt lyd på og hva han aldri kan sette punktum etter.

Dave har tonet ned det skitne lydbildet som tildels dominerte foregående Paper Monsters (2003), og gir nå det grandios-melankolske prioritet. Myk synth, gentlemans fuzz på gitarer, og neddempet perkusjon er standard i dette musikkontinentet, men vokalen er inngangsporten til resonnansen musikken vekker hos lytteren.

Åpningssporet Saw Something viser nettopp Gahans vokale særegenhet som skiller ham fra makker Martin L. Gore. Der Gores stemme er som et vokal-virtuost kirurgisk instrument, er Gahans hese, mørke fløyelsteppe av en barytonstemme mer henvendt og direkte. Nettopp hans henvendthet, hvilket ofte karakteriseres som "ærlighet" eller "troverdighet", er gullåren i hans noe ujevne andrealbum. Avslutningssporene A Little Lie og Endless understreker dette.

Ujevnheten kommer fra hans mer tradisjonelle gospelpregede 21 Days, og skittenvokalen i Deeper and Deeper og Use You. Dette henger igjen fra forrige album, og er som noe uforløst, noe han aldri fikk ut i Depeche Mode, noe som fremdeles søker uttrykk, men som er evig tapt i hvert forsøk på å gripe det i form av en sang.

Resten av Hourglass er ikke bare generelt melankolsk-grandiost på et musikalsk plan, men som en form og et uttrykk forenlig med høydene han har vært på, og sorgen over sitt særegne og idiosynkratiske han aldri fikk farget Depeche Mode med. Er dette kilden til resonnansen hans stemme vekker i meg? Kjenner jeg igjen det å flyte med andre, det å gi opp mitt egne til fordel for et større gode, fellesskapet eller noe tryggere? Kjenner jeg igjen det å være med på det den Andre har invitert til og guidet gjennom, til jeg til slutt ikke klarer å finne igjen mitt egne? Jeg tror det.

Kjenner Dave Gahan igjen dette? Jeg håper ikke det. Jeg frykter han isåfall ikke vil trenge å uttrykke mer musikk.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Robert Normann - The Definitive Collection 1938-41, Vol.1

(Normann)

Et stykke kulturhistorie - Robert Normanns musikk gjenoppstår i oppusset lyddrakt.

Flere:

Devendra Banhart - Niño Rojo
Side Brok - Høge Brelle