cover

This is the Wind That Blows it Out - Solos for 6 & 12 String Guitar

Glenn Jones

CD (2004) - Strange Attractors Audio House

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Akustisk / Instrumental / Folk

Spor:
This is the Wind That Blows it Out
Sphinx Unto Curious Men
Friday Nights With
Fahey's Car
The Doll Hospital
Linden Avenue Stomp
Nora's Leather Jacket
One Jack Rose (That I Mean)

Referanser:
John Fahey
Jack Rose
Harris Newman
Leo Kottke
Steffen Basho-Junghans
Robbie Basho

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


The Transfiguration of Glenn Jones

John Fahey og Robbie Basho er begge gått bort, men Glenn Jones fører arven videre.

Glenn Jones har med årene blitt en anerkjent gitarist og artist. Hans fascinasjon for og vennskap med den eklektiske gitar-innovatøren John Fahey (1939-2001) førte til dannelsen av Cul de Sac på begynnelsen av 90-tallet, og de har en rekke solide, men akk så oversette plater bak seg. Etter samarbeidet med nevnte Fahey (The Epiphany of Glenn Jones, 1997) har Cul de Sac fortsatt å bevege seg inn i sitt eget, eksperimentelle terreng med klare bånd til den avdøde mester.

Med This is the Wind That Blows it Out - Solos For 6 & 12 String Guitar vender Jones tilbake til sitt opprinnelige instrument, og følger mer konkret i sporene ikke bare til sin mentor Fahey, men også andre Takoma-gitarister som Leo Kottke og Robbie Basho. Både Basho og Fahey blir nevnt som inspirasjonskilder av Jones, om ikke i spillestil (den er udiskutabel), men hvordan de relaterte sine komposisjoner til verden utenfor. John Fahey til situasjoner og steder fra sitt eget liv, Basho med hentydninger til en mer eventyraktig fantasiverden. Glenn Jones fører dette videre, til tross for at han innrømmer at hans låter ikke nødvendigvis handler om noe spesielt, ved å gi en kort bakgrunnsinformasjon til hver enkelt. Han viser også hvordan gitaren er stemt i hvert enkelt tilfelle, som i tittelkuttet (DGDGGD), en tilfeldighet, som det senere skulle vise seg Fahey (jøss...) allerede hadde benyttet i 1965. Han på sin side hadde igjen hentet teknikken fra en viss Jesse Fuller som på 50-tallet spilte inn religiøse viser med 12-strengs gitar og lommekniv. Fuller høres ut til å være en gitarist det er verd å undersøke nærmere! En annen kilde til inspirasjon er den amerikanske skulptøren Daniel Chester French (Sphinx Unto Curious Men), mens tittelen Fahey's Car vel ikke trenger mer forklaring.

Glenn Jones behandler strengene med resepekt, og enten han fingerplukker eller spiller slide så viser han å beherske et bredt spenn i stilen. Det er deltabluesen på tittelkuttet og mer lystig blues (Fahey's Car), sorgtunge fingerplukkende Sphinx Unto Curious Men, det fantastiske ni minutter lange mørke mesterstykket og Friday Nights With som er omringet av mange lag av mystikk og vakre hemmeligheter. Disse to stikker seg særlig ut. Det er også verd å nevne at innspillingen preges av varm og dyp klang, og lydgjengivelsen er så intim som en slik plate nesten må være.

Eneste gjest som bryter inn på ett spor (Linden Avenue Stomp) er Jack Rose fra Pelt, som også har et par lignende plater bak seg. Nevnte Linden Ave. Stomp finnes i en utgave på hans Opium Musick, men er nok lettere å høre på den aktuelle samleren Two Originals of... (VHF, 2004). Han blir også referert til i tittelen på avsluttende One Jack Rose (That I Mean) og står som medskribent på Fahey's Car. Linden Avenue Stomp er det mest tradisjonelle stykket rag her, og selv om Jones alltid er i solid teknisk form, så er det er når han beveger seg inn på mer tradisjonell grunn at han mister noe av sin særegne form (One Jack Rose, lettspilte Nora's Leather Jacket).

This is the Wind That Blows it Out er en svært vakker, nærmest meditativ plate, og enten du allerede har et forhold til Jones gjennom Cul de Sacs mer elektriske uttrykk eller John Fahey og Takoma-etikettens gitarister bør den være av interesse. Argumentasjon om at Jones vel ikke har pløyd ny mark i den dype amerikanske muld skal få stå uimotsagt, og det spørs om han vil oppnå samme status med denne som det John Fahey oppnådde i sitt livsløp. Det er det vel for tidlig å si noe om, men sammen med Steffen Basho-Junghans, Harris Newman og Jack Rose fører han likefullt an en ny generasjon som hengir seg til tradisjonell americana med fingerplukking og akustisk gitar.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Hex-Trem? Nostalgie de la Boue

Geir Levi Nilsen har lest boken XTRM - Krig I Oslos Gater av Jan Kallevik.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Til Vigdis av Jan Garbarek
06.04.14 - 17:56

Indie band i Oslo søker trom...
23.03.14 - 15:52

Bassist sökes till osloband
17.03.14 - 22:40

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo