cover

Rockcollapse

Turdus Musicus

CD (2007) - Intimate / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardcore / Punk

Spor:
Let Music
This Is Your Call
Decadance
Whatever I Please
Face to Face
The Spark
Shapes of Concluding Keys
Rockcollapse Now!
Viva La Resilience
Give Up

Referanser:
Refused
The Unmist
Insense
At the Drive-In
Rival Schools
Rumble In Rhodos
JR Ewing

Vis flere data

Se også:
Intimate Noise EP - Turdus Musicus (2001)
Here Goes! - Turdus Musicus (2004)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Now dance!

Den beste norske hardcore-skiva siden Ride Paranoia. Og Turdus Musicus vil at du skal danse.

Hva ville nordnorsk hardcore vært de siste årene uten Turdus Musicus? Ingenting, faktisk. Siden de i 2001 leverte en killer av en EP med Intimate Noise, har det vært umulig å overse disse fem fra Tromsø. Ikke bare i nordnorsk sammenheng, men også nasjonalt. Debutskiva, Here Goes! (2004), var vel kanskje ikke den oppturen man kunne ha håpet på, selv om den hadde sine høydepunkter. Det er uansett tre år siden nå, og med Rockcollapse har de endelig fått det til. Skikkelig også. Dette er nemlig hardcore gjort bedre enn de aller fleste for tiden. Og da snakker jeg ikke om noe så tåpelig som "bra til å være norsk" bullshit, dette er i verdensklasse.

Det hele åpner på svært Refused-aktig vis med Let Music, og det er da samtidig noe av det tøffeste disse guttene har laget så langt. Det er hardt og kontant, men også små-episk på en svært kledelig måte. Det fortsetter på samme måte på de to neste sporene. This Is Your Call er i samme gata, bare uten introen, og enda mer catchy.

Men så er det tid for skivas store (potensielle) hitlåt. Decadance er enda et høydepunkt hvor Lein Størmer bruker halve låta på å skrike "dance through the battlefields, shake hands with the enemy." Med en musikkvideo stappa med bomber og granater og stridsvogner i fullt kaos rundt et Turdus Musicus dansende gjennom et minefelt med gitarer og krigsmaling så er jeg ikke ett sekund i tvil om at disse guttene kunne ha erobret store deler av jorda. Og for all del, de trenger ikke videoen heller, men det hadde jo vært litt tøft da. Det er rett og slett blodcatchy saker!

Men selv om mye her er gull verdt, så finnes det et par fillers, som Whatever I Please og The Spark. Er vel litt småskeptisk til Shapes of Concluding Keys også, men den komer seg litt etter hvert. Og sånn som resten av skiva tar av så er det nesten lov med et par pustepauser. Og uansett, når man har i bakhodet hva disse karene er i stand til å gjøre live, så er det bare å gni seg i hendene og glede seg til neste sjanse.

Uansett så har de lagt enda et gullegg nærmere slutten når de fyrer løs Viva La Resilience. Prøv å la være å sette den låta på repeat etter første gangen du har hørt den. Prøv, og du vil feile. Miserabelt. Opptil flere ganger faktisk.

Den norske hardcore-scenen har lenge vært sunn og aktiv, og det kan nå se ut som den har fått seg enda en aldri så liten bauta i form av Rockcollapse nå. Det er da godt å se at USA står for tur, og det må være noe rart om de ikke skal greie å overbevise der også. Det er et par år siden jeg har sett disse live nå, men om formkurven på showet deres har steget like kraftig som i studio, så bør de som møter opp ta på seg hjelm og brette en madrass rundt seg, for Turdus vil at du skal danse - og da bør du faen meg danse også.

Hva nå enn det betyr. Rockcollapse fortjener uansett å få ting som maktdemonstrasjon, latterlig tøft og blodcatchy slengt etter seg. Der den rocker, rocker den usannsynlig hardt, og da er det faktum at skiva er ørlite grann ujevn nesten glemt.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Plastikman - Closer

(NovaMute)

Plastikman er tilbake, mer monoton og minimalistisk enn noen gang. Etterlengtet utgivelse fra en av de virkelig store.

Flere:

American Suitcase - Summerman
Kaospilot - Shadows