cover

Monkey Do

Uncle Deadly

CD (2010) - Deadly / Sonet / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock / Countryrock / Voksenrock

Spor:
Be Careful What You Wish For
The Subpoena Girl
The Game
I Don't Mind
Until You Start Dreaming
Sneakin' Up
Songs About God
Some Call That Love
Uncle Deadly's Lament

Referanser:
Kaizers Orchestra
Morten Abel
Christer Knutsen

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Supergruppe Schmupergruppe

Det hjelper lite med store navn, når det tøffeste Uncle Deadly får til er bandnavnet.

Det er litt av et stjernelag han har samla sammen her, Geir Zahl. Christer Knutsen spiller gitar og tangenter, på trommer har han fått med seg Bjørge Fjordheim fra Cloroform, og selveste Morten Abel har gått med på å stå litt på siden av scenen og spille gitar og bass. Når man veit at Geir Zahl selv til daglig tjener til livets opphold ved å spille gitar i Kaizers Orchestra, et av landets aller største rockeband, er det sikkert mange som ukritisk ville dratt fram uttrykket "supergruppe" av hatten.

Vel, det kommer jo selvsagt an på hvordan man definerer det. Er gruppa super fordi den består av mange kjente personer, er det ikke mange grupper i Norge i dag som er suprere enn denne. Dømmer man ut fra det litt mer ulne kriteriet "disse folka trur jeg jammen er i stand til å levere noe helt utenom det vanlige!", er ikke dette noen supergruppe uansett hvordan man snur og vender på det. Det hjelper litt at Thom Hell, Janove Ottesen og Thomas Dybdahl er innom og henholdsvis korer og spiller litt gitar, men litt er langt fra nok i denne sammenhengen.

Geir Zahl floppet totalt med sitt forrige soloprosjekt Zahl i 2007, og Morten Abel har ikke levert noe av særlig verdi siden 1999 – elleve år siden! Christer Knutsen er en flink fyr, som heller burde bruke tida si på sin egen musikk som tross alt er bra saker, og om Bjørge Fjordheim ikke gjør dette mest for penga og litt for å være god kompis, så skjønner jeg ingenting.

Men er det dårlig? Neida. Det er jo ikke det.

Men det er ikke bra heller.

Det er rett og slett, med to hederlige unntak, veldig intetsigende, trygt og helt ok. Litt som fjorårets Shaun Bartlett-plate. Du husker ikke den du heller, nei? My point exactly!

Åpningssporet Be Careful What You Wish For høres ved første gjennomlytt ganske så friskt ut, med Renate Engevolds fiolinspill i front. Låta er fin den, men fester seg ikke i det hele tatt, og to minutter etter den er ferdig er alle minner om den borte som dugg for solen. Det hele henter seg kraftig opp på andrelåta, The Subpoena Girl. Den spretter avgårde med en god popmelodi og ikke minst med en god tekst, noe som dessverre er mangelvare på resten av plata. Låta har flere smarte vendinger og et herlig premiss for historien som fortelles. Fortelleren sitter på tiltalebenken i en rettssak, og får det plutselig for seg at det kvinnelige stjernevitnet som peker ham ut som skyldig egentlig er forelsket i ham. Stor moro, og en herlig mangel på kontakt med virkeligheten!

Etter åpningsduoen, som trass i førstelåtas mangler er platas tredje beste spor, følger en pregløs firerrekke som bare glir forbi uten å legge igjen hverken positive eller negative følelser. Når man ikke merker at den ene låta er over og den neste har begynt er det vanskelig å mobilisere hverken harme eller kjærlighet. Sjettesporet kunne vært på den nye plata til Kaizers Orchestra, og hadde sikkert ikke skjemt seg ut der. Her blir den litt malplassert, og får preg av å være ei låt Zahl har likt veldig godt, men som resten av bandet har vendt tommelen ned for.

Songs About God er platas sterkeste. Sammen med The Subpoena Girl den eneste jeg tror jeg kommer til å plukke fram om et par måneders tid. En søt, liten ujålete ballade som fint kunne ha forsvart plassen på Josh Rouses Under Cold Blue Stars.

Deretter følger dessverre to låter som faller tilbake i platas noe uinspirerte mønster. Some Call That Love har tilogmed et strøk av Grand Prix over seg, og da snakker jeg overhodet ikke om Teenage Fanclubs mesterverk fra 1995. Det avslutter dessverre plata på en måte som gjør at man nesten har glemt hva man har hørt på før man har fått den ut av spilleren.

Plata er som nevnt ikke dårlig, bare nokså trygg og kjedelig i måten den følger formelen for hvordan lettglemt radiorock skal være.

Nei, det supreste med denne gjengen er bandnavnet. Skulle ønske jeg kunne se bort fra musikken og bare digge dem for akkurat det.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


American Suitcase - Summerman

(Thatsperfectwonderball)

Bandet har brukt tiden siden Change godt. Og bringer et par nye elementer inn i sitt søtladne lydbilde.

Flere:

Philip Kane - Time: Gentlemen
Ensemble 96 - Immortal Nystedt