cover

Donuts

J Dilla/Jay Dee

CD (2006) - Stones Throw / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Alternativ / Rap / Instrumental / Eksperimentell

Spor:
Donuts (Outro)
Workinonit
Waves
Light My Fire
The New
Stop
People
The Diff'rence
Mash
Time: The Donut Of The Heart
Glazed
Airworks
Lightworks
Stepson Of The Clapper
The Twister (Huh, What)
One Eleven
Two Can Win
Don't Cry
Anti-American Graffiti
Geek Down
Thunder
Gobstopper
One For Ghost
Dilla Says Go
Walkinonit
The Factory
U-Love
Hi
Bye
Last Donut Of The Night
Donuts (Intro)

Referanser:
Common
Jaylib
Slum Village
Dangerdoom
Kanye West
Madlib

Vis flere data


Tidløse lydbilde

Hyggelig, men smått kjedelig instrumental-album fra J. Dilla.

Ryktene har svirret rundt tilnærmet legendariske Jay Dee (nå J. Dilla) sin helse. I et intervju med magasinet XXL i juni i 2005, bekreftet hip-hop-produsenten at han hadde vært innlagt på sykehus, og de som var på konserten i Oslo i begynnelsen av desember samme år kunne bivåne mannen sittende relativt sliten i en rullestol.

Hva det enn er som feiler Dilla, så hindrer ikke sykdom ham i å fortsette å produsere musikk. Det har vært litt stille rundt ham en stund – bortsett fra et par spor på Commons Be, et av fjorårets beste rap-album, så har man knapt hørt en lyd. Nå er han altså tilbake med et nytt soloprosjekt, hans første etter overgangen til Stones Throw. I likhet med flere andre artister på selskapet, så har han valgt å gi ut en skive med mange, korte instrumental-spor. Det forekommer omtrent ingen rapping her i det hele tatt, rent bortsett fra et par vokal-samples her og der. Fokuset ligger på Dillas produksjon – som består av mye funk- og soul-influerte saker. Hvis man sammenligner hans nye utgivelse, Donuts, med hans tidligere produksjoner, så oppdager man kanskje at Jay har blitt litt mer eksperimentell, noe som sikkert skyldes at dette er et instrumental-album. Produksjonen er ikke tilpasset vers fra rappere, men soul-inspirasjonen ligger til grunn her også, akkurat som før.

Slik det ofte er med slike instrumentale hip-hop-skiver, så fremstår også Donuts som et helhetlig verk framfor en samling låter av varierende merke. Det er mange gode spor her, og fans av soul- og funk-inspirert hip-hop vil nok finne mye å glede seg over. Man drar kjensel på en del gamle klassikere her og der, men disse er brukt på en fin måte. Det blir aldri resirkulerte og billige løsninger, J. Dilla vet hva han driver med. Lydbildet hans har liksom alltid vært litt tidløst, og det er det også her. Likevel, til tross for at det til tider er litt mer eksperimentelt, så kan nok albumet oppfattes som noe konvensjonelt og intetsigende over tid.

Det er fin-fin musikk, men det er ikke akkurat noe revolusjonerende stykke arbeid. Så for dem som har hørt en del hip-hop av dette slaget, så er nok muligheten der for at Donuts kan fremstå som litt kjedelig etter et par gjennomlyttinger. Det finnes mye god, instrumental hip-hop, men dessverre har slik musikk også en tendens til å bli litt uinteressant. Jeg savner litt flere spor som virkelig skiller seg ut og får hårene til å reise seg, og mistenker nok dette albumet for snarere å gå i glemmeboken enn å vokse på deg.

Likevel, dette er et hyggelig, lite comeback fra Jay Dee. Donuts er godt, det, man blir bare litt fort mett, og tilfredsstillelsen varer ikke så veldig lenge. Men mens bespisningen pågår, så smaker det riktig så godt. Maten er servert, ha et godt måltid.

Jay Dee døde i sitt eget hjem fredag 10. februar 2006, etter en lengre periode med svak helse.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Loch Ness Mouse - 11-22

(Perfect Pop)

The Loch Ness Mouse redefinerer seg i det norske musikklandskapet. Med bravur.

Flere:

Pink Mountaintops - Outside Love
Band of Horses - Everything All the Time