cover

Made to Love Magic

Nick Drake

CD (2004) - Island / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Kammerpop / Folk / Singer/songwriter

Spor:
Rider On the Wheel
Magic
River Man
Joey
Thoughts of Mary Jane
Mayfair
Hanging On a Star
Three Hours
Clothes of Sand
Voices
Time of No Reply
Black Eyed Dog
Tow the Line

Referanser:
John Martyn
Richard Thompson
Scott Walker
Bert Jansch

Vis flere data

Se også:
Five Leaves Left - Nick Drake (1969)
Bryter Layter - Nick Drake (1970)
Pink Moon - Nick Drake (1972)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Et siste, magisk himmelsukk

Nick Drakes aller siste låt utgis på plate, sammen med 12 andre nyinnspillinger.

Nick Drakes talent som sanger, gitarist og låtskriver er ubestridelig. Hans status har vokst fra anerkjennelse i folk/vise-kretser til nærmest helgendyrken. Men med bare tre plater bak seg før han så altfor tidlig gikk bort i 1974, og særdeles magert med gjemte og glemte skatter, har de posthume utgivelsene vært få. Bortsett fra noe uutgitt materiale på Time of No Reply (1986) og den uoffisielle demosamlingen av hjemmeopptak Tanworth-in-Arden 1967/68 har alle seriøse kilder hevdet at alt spillbart materiale Nick Drake etterlot seg har vært utgitt. Ryktene om en glemt låt har versert en tid, og forventningene har rimeligvis vært skyhøye forut for dens publisering på Made to Love Magic, resultatet av en siste og visstnok endelig opprydning av produsent/arrangør-paret John Wood og Robert Kirby.

Dødehavsrullen er bare to minutter lang og heter Tow the Line, og var Drakes aller siste innspilling. Ellers består platen av 12 ikke tidligere utgitte versjoner av låter som er å finne andre steder. Man skal være forsiktig med å rote for mye rundt i kister etter salgbart materiale, slik tendensen har vært både med jazz- og rockartister i CD-alderen. Men disse remastrede og nymiksede versjonene holder tross alt en meget god lydkvalitet, og gir Nick Drakes mest obskure låter en siste, verdig avskjed. Hans søster Gabrielle har dessuten gitt sin velsignelse til prosjektet på vegne av familien. Utgivelsen holder dermed skikkelig standard. Omslaget er en liten bok fylt av bilder, tre forskjellige liner notes og bra med informasjon om hvert enkelt opptak (med unntak av at de ulike musikerne ikke er nevnt). Med andre ord, et solid arbeid fra ende til annen, og et godt utgangspunkt for å starte lyttingen.

For å starte først og sist: Tow the Line stammer fra en innspilling i juli 1974, nesten 6 måneder etter de beksvarte februar-opptakene Rider On the Wheel, Black Eyed Dog, Hanging On a Star, Voice From a Mountain (alle å finne på Time of No Reply). Disse bidro i høyeste grad til å befeste myten om at Drake allerede var på god vei ned i sitt sorte hull. Skjelvende og nervøst, med en nærmest syklig eim over seg står særlig Black Eyed Dog tilbake som et siste åndedrag fra en levende død. Det er derfor både oppmuntrende og for mange trolig noe overraskende at Tow the Line høres såpass frisk ut, selv om arrangeringen og stilen er i tråd med Pink Moon. Stemmen er sterkere, den dynamiske gitarspillingen selvsagt utsøkt og stemningen noe lysere enn Drakes mentale helse den siste tiden skulle tilsi. Her er det dog verd å notere seg at Drake faktisk viste noe tegn til bedring denne sommeren; han tok opp igjen fransken, rev seg vekk fra isolasjonen og tilbragte en del tid i Paris med venner (Patrick Humphries: Nick Drake - The Biography). Tow the Line er uansett sine kvaliteter ikke et mesterstykke, simpelthen en kort, naken låt bært frem av en repetetiv melodilinje som spinner rundt en håpefull tekst: "And now that you're here you can show me the way/ Now that you're here we can try make it pay..." I juli spilte han også inn en ny versjon av Hanging On a Star og Voice From the Mountain, her tituelert Voices, igjen med et noe mildere uttrykk enn på februar-opptakene, der særlig vokalen er merkbart strammere.

Resten av Made to Love Magic er om ikke av like høy interesse for alle, en dekkende plate for fans og samlere. Et av de mest utsøkte stykkene er en tidlig versjon av River Man. Uten Harry Robinsons orkestrering fremstår Drakes mesterverk her i sin reneste form. Opptaket er foretatt av vennen Robert Kirby våren 1968, mens de fremdeles begge studerte på Cambridge. Enkle forhold til tross, lydkvaliteten er meget tilfredsstillende, og intimiteten kommer frem på slutten da en lattermild Drake ber Kirby fade ut. Fra samme periode kommer Joey, Clothes of Sand, The Thoughts of Mary Jane og Mayfair. Disse er også å finne på Time of No Reply, men her i en nydelig oppusset form disse essensielle låtene fortjener. Three Hours er kjent fra Drakes debut Five Leaves Left. Den stikker seg ut, ikke minst takket være "Reebop" Kwaakhu Baah på congas og en glemt fløytist. Denne nymiksede versjonen er to måneder eldre og et vers lengre, og med et mer løssluppent jampreg enn den endelige utgaven.

Arrangøren Robert Kirby var en meget viktig person for Drakes musikalske uttrykk. Sammenlign gjerne hans tåketunge strykere med Richard Hewsons tammere arrangementer (på Time of No Reply). Det samme gjelder selve låten Time of No Reply, begge bærer det orkestrale preget til Way to Blue (Fra Five Leaves Left). Drake var heller ikke særlig fornøyd med Hewson, og byttet ham ut til fordel for Kirby under innspillingen av sitt debutalbum. Men de to fant ikke plass til å spille inn igjen disse på nytt. Til denne samleren har Kirby tatt ut vokalen til Drake og flyttet den tilbake på sine egne arrangementer, slik Drake etter sigende ønsket de skulle være.

Made to Love Magic verken kan eller bør sammenlignes med Nick Drakes tre definitive studioplater. Men den bidrar til et mer utfyllende bilde av en artist så mange av oss gjerne skulle hørt mer av. Hver gang han åpnet munnen, hver gang han berørte gitaren så var det med en viss magi. Den har ikke blitt svakere med årene.

Se forøvrig omtalene av nyutgitte Five Leaves Left, Bryter Layter og Pink Moon for ytterligere lesning her på groove.no. Sammen med Made to Love Magic dekker de Nick Drakes musikalske levninger på verdig vis. Og nå må han få hvile i fred.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Björk - Greatest Hits

(One Little Indian)

Björk slår et heftig slag for fred, frihet, demokrati, omsorg og nytelse.

Flere:

Jack White - Blunderbuss
Richmond Fontaine - Post to Wire