cover

You Fail Me

Converge

CD (2004) - Epitaph / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardcore / Screamo / Metal / Math Rock

Spor:
First Light
Last Light
Black Cloud
Drop Out
Hope Street
Heartless
You Fail Me
In Her Shadow
Eagles Become Vultures
Death King
In Her Blood
Hanging Moon

Referanser:
Refused
Mastodon
Totalt Jävla Mörker
Blood Brothers
Isis
Meshuggah

Vis flere data

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


En leksjon i aggresjon

Converges femte studioalbum demonstrerer en unik og livsfarlig kombinasjon av sinne og intelligens.

Musikken til Converge har blitt omtalt som så mangt: Punk-metal, mathcore, hardcore, screamo og progressiv metal er noen eksempler. Bandet selv velger imidlertid å omtale musikken som "aggressive music", rett og slett, og gjør vel ganske lurt i det. Aggresjon er fellesnevner for så å si alle Converges sanger.

Bandet har uttalt at de var "hardcore kids with leftover Slayer riffs" da de begynte å spille, men de har i løpet av de siste 15 årene utviklet seg til noe helt eget, et referanseband innen aggressiv musikk. Bandet jeg har lettest for å sammenligne dem med er The Blood Brothers - begge bandene har startet som ganske "vanlige" hardcore-band, og har deretter utviklet et helt eget uttrykk. Imidlertid vil jeg si at disse to bandene er ganske forskjellige - Converge er en del "mørkere", og har kanskje hentet inspirasjon fra metal der The Blood Brothers har hentet den fra, med all respekt, pop.

Fra starten helt på begynnelsen av nittitallet og fram til You Fail Me har Converge hatt en jevn og sterk utviklingskurve. De har vokst som musikere, personer og låtskrivere, og utallige konserter har gjort bandet utrolig samspilt. Av dagens besetning er det bare vokalist Jake Bannon og gitarist/produsent/multiinstrumentalist Kurt Ballou som har vært med hele veien, men disse to kan sammenlignes med The Mars Voltas radarpar Rodriguez-Lopez/Bixler-Zavala, ikke minst fordi det er de som skriver låtene. Imidlertid ville aldri bandet hatt den samme sounden hvis det ikke var for bassist Nate Newton og sist, men ikke minst - trommis Ben Koller. Disse to har vært med siden albumet før You Fail Me, 2001s like briljante Jane Doe, og spesielt Kollers inntreden markerer for meg et skille når det gjelder Converge. For all del, tidligere trommis Damon Bellorado var enormt dyktig, men Kollers trommespill løfter dette bandet fra hardcore-punk over til noe helt annet. Det er kreativt, det er variert og det er hensynsløst intenst. Jeg har tidligere snakket varmt om Mastodons Brann Dailor, og Ben Koller står ikke mye tilbake for ham.

Så til saken: You Fail Me. Jeg er svak for plater med en god og gjennomtenkt begynnelse og You Fail Me er et prakteksempel på dette. Førstesporet First Light er et seigt og skummelt ettminutts spor som kun består av en tungt forvrengt gitar som lurer døsig og ettertenksomt rundt på noen få toner. Det er faktisk et ganske fint spor, men det er noe urovekkende over det. Man skjønner med en gang at resten av plata ikke kommer til å være like rolig og harmonisk. Og ganske riktig - etter at siste tone har sunget ferdig, eksploderer Converge i full kraft i Last Light med et driv hinsides det meste jeg har hørt tidligere. Det er vanskelig å beskrive opplevelsen, men det føles litt som å våkne rolig og usikkert og myse mot sola før du brått skjønner at du ligger midt i Autobahn...

Etter en sånn begynnelse blir man jo nysgjerrig, og låtparet First Light/Last Light oppsummerer i stor grad You Fail Me og dens styrker. Det rolige "riffet" fra First Light dukker opp igjen, litt raskere, i Last Light og fungerer som en pustepause. Resten av låta fylles av et infernalsk driv, originale rytmer, heseblesende trommespill og avsluttes med en taktart jeg ikke klarer å telle meg fram til - men allikevel blir revet med av. Jake Bannon brøler nesten uforståelig med en desperasjon og en nerve det står respekt av, og Kurt Ballou spiller gitar på en måte som får tregrepspunk til å låte som salmer. En country- og viseelskende kamerat av meg uttalte en gang at han ikke skjønte hvor alle metall- og hardcorefolkene fikk all denne aggresjonen fra. Når man hører Converge, kan man virkelig begynne å lure. De formidler et sinne og en frustrasjon jeg aldri har hørt maken til, men låter allikevel svært menneskelig. Dette klarer de blant annet ved å av og til ta seg tid til litt roligere partier, så man rekker å trekke pusten og tenke seg litt om.

Dette er et helstøpt album på alle måter. Låtene har ganske store likheter i lydbilde, og de glir godt sammen uten å bli for like. Fra og med Last Light fyker låtene unna, fram til vi i spor 7 og 8 får en pustepause i form av henholdsvis det seige og dronete tittelsporet og den rolige, delvis fuzz-akustiske In Her Shadow. Etter dette rolige midtpartiet blir vi brutalt dratt tilbake i racet med den heseblesende Eagles Become Vultures, og siste del av plata er beinhard. Men selv om avstanden er stor i rytme og tempo fra fantastisk energiske Drop Out til In Her Shadow, ligger den samme ånden over begge to, og det er ingen tvil om at det er samme plate som står på. Mye av dette må selvfølgelig krediteres Ballou/Bannons evner som låtskrivere, men Kurt Ballous enormt gode produksjon er også viktig. Lyden på plata er veldig organisk og preges av god, men ikke overdreven, bruk av klanger og effekter, gjennomtenkt mikrofonteknikk og gitarvreng/støy. Som sagt låter Converge ganske mørkt, men selv om gitarene er stemt ned kommer riffene tydelig fram, og You Fail Me har et lydbilde med bøttevis av både tyngde og driv.

Tekstmessig vil kanskje noen anklage You Fail Me for å befinne seg i emo-land, men jeg vil si meg uenig. Plata fremstår som et konseptalbum om et mann/kvinne-forhold, rusmisbruk og personlig undergang, men tekstene er ikke for følelsesladde og overspillende eller for direkte. Tittelsporet er trolig den beste låta tekstmessig, men jeg vil igjen trekke fram Last Light: Platas første tekstlinjer lyder "I need you to be the strength of widows and soul surviviors / I need you to be as fearless as new mothers and new fathers". Det er utvilsomt mye sterke følelser i denne plata, men de framstilles med verdighet. Jake Bannons brøl er til tider bekymringsverdig umenneskelige, og hans leveranse av disse tekstene er perfekt.

En av Converges største styrker er at de ikke låter som noe annet band. De har energien til hardcore-punken, aggresjonen til metallen, og evnene til progrocken. Ben Kollers trommespill har jeg allerede skrevet om, men også Kurt Ballous gitartraktering er svært original. Sammen skaper disse to noe nytt. Plata er fylt med uforutsigbare rytmer og skifter, uten at de blir så avanserte at man må være skolert musiker for å følge med. I tillegg bruker Ballou veldig ofte uvanlige grep og tonekombinasjoner, leker med dissonans og bruker til tider feedback og støy som instrument. Denne uforutsigbarheten gjør at det ofte er noe litt sykt og forskrudd over musikken, og plata låter utrolig spontant, ektefølt og overbevisende.

Jeg kunne skrevet i evigheter om denne plata, den vokser og vokser, og jeg anbefaler den så ofte jeg kan. Det er et album som selvfølgelig ikke passer i enhver setting, men den er perfekt hvis du har litt sinne å kvitte deg med, eller trenger litt energi.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Loch Ness Mouse - 11-22

(Perfect Pop)

The Loch Ness Mouse redefinerer seg i det norske musikklandskapet. Med bravur.

Flere:

Pinetop Seven - The Night's Bloom
Vapnet - Döda Fallet