cover

Heavy Hands

Ladyfinger (ne)

CD (2006) - Saddle Creek / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock / Indierock / Garasjerock / Post-grunge

Spor:
Smuggler
Who Believes Enough
Sea Legs
Cause of Shame
Too Cool For School
Don't Lose Your Shadow
One Thousand Tongues
...Man, Woman...
Colored Lights
Diet Smoke

Referanser:
Danko Jones
Beatsteaks
The Bronx
Amulet
The Datsuns

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Ten times that same song

Ladyfingers riffrock er tøff i trynet, men har dessverre lite å by på i lengden.

Plateselskapet Saddle Creek er i hovedsak kjent for indiepop i en eller annen form. Bright Eyes, Rilo Kiley og Two Gallants er eksempler på deres artister, og nå har de fått selskap av bandet Ladyfinger (ne). Enten det er et bevisst valg av Saddle Creek eller ikke, så skiller Ladyfinger seg musikalsk fra mange av de andre bandene på labelen. Ladyfinger har lite til felles med den snille, ofte delvis akustiske popen man gjerne forbinder med Saddle Creek, ettersom det her dreier seg om rock i temmelig energisk form. Bandet har vanlig rockebesetning med trommer, bass, to gitarer og vokal, og etter å ha hørt deres albumdebut Heavy Hands noen ganger er "vanlig rock" dessverre en frase jeg lett bruker om Ladyfingers musikk.

Første låt ut på Heavy Hands er Smuggler, som begynner med et palm-muted gitarriff og halvdempet vokal før låta braker løs med fullt trøkk. Denne sangen setter tonen for plata, og gir et godt inntrykk av hva den neste halvtimen har å by på. Det driver bra i godt rocketempo, og lyden er klar, men tøff. Selv om intensiteten er litt lavere hos Ladyfinger, er stilen ikke ulik The Datsuns og The Bronx. Når Smuggler er ferdig, overtar Who Believes Enough? i omtrent samme tempo og stil. Og det samme skjer når denne låta toner ut - etter en kort, myk intro med kun gitar er det på'n igjen i Sea Legs med det samme drivet som de foregående låtene. Slik fortsetter det gjennom hele plata, og etter en halvtime er det hele over i det platas beste låt, Diet Smoke, stopper brått. Samtlige 10 låter på plata inneholder gode idéer og tøffe riff, uten at det er nyskapende på noe vis.

Gitarist og vokalist Chris Machmuller har en tøff stemme og småskriker stort sett, og høres ut som en blanding av The Bronx' Matt Caughthran og Amulets Torgny Amdam. Vokallyden er preget av god produksjon og fornuftig bruk av effekter, men tekstene forsvinner til tider litt i lydbildet. Gitarene driver godt, og når det gjelder produksjonen er gitarene lett forvrengte og panorert slik at du så å si har en i hvert øre når du bruker hodetelefoner. Rytmeseksjonen låter litt anonymt, men gjør nytten. Matt Bayles, best kjent for å ha produsert bl.a. Mastodon og Isis, har jobbet med innspillingen av denne plata, og har sørget for et tydelig lydbilde der fokus utvilsomt er på gitarene og vokalen.

Etter min smak er dette en kjedelig plate, rett og slett. Det begynner veldig lovende, men problemet er at plata ikke kommer seg av flekken. Den starter med midtempo riffrock, fortsetter med midtempo riffrock, og slutter jaggu med midtempo riffrock også. Som enkeltlåter er de fleste sporene på denne plata gode, men om man måler BPM på alle låtene på denne plata, vil man nok finne veldig små avvik fra sang til sang. Når det gjelder dynamikk og arrangementer, virker det som om hovedverktøyet har vært veksling mellom palm-muting og frie strenger på gitaren. Jeg har hørt denne plata en del ganger i hodetelefoner, og kombinasjonen av panoreringen av gitarene og mangelen på variasjon gjør det direkte slitsomt i lengden. Selv om jeg liker veldig godt Matt Bayles' produksjon på flere andre plater, tror jeg kanskje den tighte lyden var feil valg for Ladyfinger - de har rett og slett ikke god nok variasjon i låtene til at et så rent lydbilde er lurt. Det blir veldig nakent, og kroppen er ikke interessant nok, for å si det sånn.

Opplevelsen av å høre Heavy Hands kan sammenlignes med å kjøre på en humpete vei i en halvtime - til å begynne med blir man ristet og rokket på, men etter noen minutter venner man seg til humpene og enser dem knapt. Det er en anonym plate som gir meg lite, for selv om låtene er tøffe, mangler de særpreg og fenger ikke nok at man husker dem etter at albumet er ferdigspilt. Det jevne tempoet og drivet på plata gjør den egnet til bruk som treningsmusikk, men utover det er nok Heavy Hands et album som kommer til å få stå mest i fred i hylla mi.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Belle & Sebastian - Push Barman to Open Old Wounds

(Jeepster)

Eventyrlig samler fra et band som i sin tid ble skrotet til fordel for Kathrina and the Waves, om enn bare på film.

Flere:

Orchestra Baobab - Pirates Choice
Noxagt - Turning It Down Since 2001