cover

Push Barman to Open Old Wounds

Belle & Sebastian

2 x CD (2005) - Jeepster / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Folkpop / Indiepop / Drømmepop / Kammerpop / Twee-pop

Spor:
Dog on Wheels
The State I Am In
String Bean Jean
Belle & Sebastian
Lazy Line Painter Jane
You Made Me Forget My Dreams
A Century of Elvis
Photo Jenny
A Century of Fakers
Le Pastie De La Bourgeoisie
Beautiful
Put the Book Back on the Shelf


This Is Just a Modern Rock Song
I Know Where the Summer Goes
The Gate
Slow Graffiti
Legal Man
Judy Is a Dick Slap
Winter Wooskie
Jonathan David
Take Your Carriage Clock and Shove It
The Loneliness of a Middle Distance Runner
I'm Waking Up to Us
I Love My Car
Marx and Engels

Referanser:
Love
The Left Banke
Gentle Waves
Looper
The Reindeer Section
Snow Patrol
Felt
The Smiths
Nick Drake
Orange Juice
Josef K

Vis flere data

Se også:
Storytelling - Belle & Sebastian (2002)
Dear Catastrophy Waitress - Belle & Sebastian (2003)
I'm a Cuckoo - Belle & Sebastian (2004)
The Life Pursuit - Belle & Sebastian (2006)
The BBC Sessions - Belle & Sebastian (2008)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Et lite stykke historie

Eventyrlig samler fra et band som i sin tid ble skrotet til fordel for Kathrina and the Waves, om enn bare på film.

Tenk, dere, det er nesten ti år siden Belle & Sebastian snek seg innpå oss med sin staselige speilsalspop. Siden den gang har verden vært et mye, mye bedre sted å være, og B&S har vært rene hoffleverandører av barokk, drømmende pop et sted mellom Nick Drake og Left Banke.

Med sine akademisk rettede frisyrer og J.D. Salingers Catcher In the Rye stikkende opp av kordfløyelsjakka har disse sju bergtatt og sjarmert oss mer enn vi egentlig har gjort oss fortjent til. På samme måte som alle britiske band på 60-tallet kikket ned på oss fra trærne i parken på sine albumomslag, har skottene vært sitt visuelle uttrykk uhyre bevisst i sin bruk av tofargede omslag og halvdistanserte unge mennesker. Ja, så bevisst har de vært på dette at de har mer eller mindre eliminert sin egen rolle i det hele, frastått fra å gjøre intervjuer, spilt få konserter - og i det hele tatt bygget opp en myte rundt gruppen som sannsynligvis langt overskrider virkeligheten.

Ikke siden Morissey beskrev en hel generasjons fremmedgjorthet i Maggie Thatchers 80-talls England har et band oppnådd like mye hengivenhet fra sine fans. Hvilket gjenspeiles i det faktum at da skotske The Lists sine lesere ble bedt om å stemme på tidenes beste skotske band, var B&S mer enn overlegne. Dét er ingen liten bedrift, konkurransen tatt i betraktning. Travis, Teenage Fanclub, Jesus and Mary Chain, Primal Scream, Franz Ferdinand, Proclaimers, The Wedding Present, Trashcan Sinatras og mange, mange andre har nok alle ville hatt et ord med i laget (at Wet Wet Wet har brøytet seg høyt inn på lista får man vel bare bære over med), uten at noen kunne rokke ved Stuart Murdoch og hans høyt skattede kammerpoporkester.

Med Push Barman to Open Old Wounds innser man hvorfor. For tidvis under lytting til dette bakoverskuende storverket tar en seg i å tenke at alle andre band bare skulle innrømme nederlag, selge instrumentene sine og bli eiendomsmeglere eller gymlærere.

En slik tanke er selvsagt uforsvarlig og ikke til gagn for noen. Heldigvis fordufter slike leie tankesprang som regel fortere enn de dukker opp, lik solen om sommeren. Det er likevel slik at dette skotske musikerkollektivet langt ifra tildeles så mye anerkjennelse som de burde. Oftest anerkjennes de som et genuint godt kammerpoporkester, hvilket selvsagt er mer enn riktig. Og likevel, trass i dette; et band som kaller låtene sine Judy Is a Dick Slap og Take Your Carriage Clock and Shove It bør ikke kun kategoriseres som bittersøte og nusselige melankolikere skapt for orming i senga under kjerketida, men også arkiveres som mer heavy metal enn Whitesnake.

Push Barman to Open Old Wounds, som denne dublonfylte skattekista heter, er ikke noen regulær Best of - utgivelse. De 25 sporene, fordelt over to discer, er en samling av 7 EPer Belle & Sebastian utga på Jeepster/Matador mellom 1997 og 2001, da de forlot labelen til fordel for Rough Trade.

Disc én består av de samme tolv låtene som i sin tid ble sluppet som bokssettet Lazy Line Painter, og som tidsmessig befant seg seg rundt bandets If You're Feeling Sinister (1996). Disc to er EPer som ble sluppet i tiden rundt de to albumene The Boy With the Arab Strap (1998) og Fold Your Hands Child, You Walk Like a Peasant (2000).

Som samlealbum å regne er dette blitt en feilfri utgivelse, både kommersielt og kunstnerisk; ikke samler den i hop en skokk med låter som alle rettroende allerede har i hylla, og kunstnerisk sett er det låter her som enkelt kunne forsvart en plass på de ordinære LPene. Derfor kan albumet også virke som sekstant og nordstjerne for alle som ikke kjenner bandet fra før, eller som synes gruppa blir for liktlydende og ensidige til at de har gitt fra seg den tiden som kreves for å trenge inn i bandets lekeplassmelankolske og bittersøte univers.

Brorparten av låtene her er som små, hastige noveller å regne. Bandets frontmann Stuart Murdoch er, ved siden av å være en eksepsjonelt god musiker, også en nådegitt historieforteller, hvilket har gitt oss mengder med fransk nybølge-inspirert musikk i skotsk innpakning, der Jean-Luc Godard og Francois Truffaut har vært vel så store inspirasjonskilder som Fairport Convention, John Martyn og Arthur Lee. Hovedpersonene har gjerne vært unge kvinner og menn, desperate i sin formålsløse eksistens, hastende inn og ut av kjærlighetsløse forhold mens de venter på at livet skal bli noe annet og mer. Bak seg har Murdoch hatt et nesten skammelig talentfullt kammerpopensemble som gang etter gang har evnet å skape episk, hærskarisk orkesterlyd utav noe som i utgangspunktet var både subtilt og svært beskjedent.

Noen har gått og noen har kommet til i årenes løp, deriblant Isobel Campbell og Stuart David som har konsentrert seg om henholdsvis Gentle Waves og Looper (begge prosjektene er verdt å undersøke), samtidig som Stuart Murdoch har satt i gang en demokratiseringsprosess innad i bandet som med ettertidens klarsyn vel har fungert bare sånn passe.

Låtene på disc én er fra bandets tidligste periode, da de fortsatt var ukjente for publikum og journalister, og jobbet uten andre forventninger enn deres egne (som man riktignok mistenker for å ha vært svært høye). Stuart Murdoch stod for det aller, aller meste av materialet på denne tiden, og bærer sitt hjerte utenpå fløyelsjakka. Det ligger noe autentisk, ektefølt og friskt over spor som Dog On Wheels, The State I'm In, Belle & Sebastian og Lazy Line Painter Jane, som senere utgivelser synes å ha kommet til kort mot. Produksjons- og håndverksmessig låter det mindre uforløst, mindre innstudert, og desto mer tilstedeværende, sjarmerende og lekent. Skal man likevel gi seg hen til kirsebærplukking er det Lazy Line Painter Jane som synes være den mest fullendte av disse tidlige sporene. Den er omtrent så stonerrock som et kammerpoporkester kan få seg til å være, med like blandinger piano, tamburiner, karusellyd og drivende perkusjon. Brutt mot Monica Queens Northern Soul-vokal får Murdochs luftige, smått ungpikeaktige vokal en ekstra dimensjon, spesielt når supplert med en myktgående og vaskende akustisk gitar. Etter som stadig flere instrumenter kommer til bygger låten seg opp til det rene Jeriko, og avsluttes med et og et halvt minutt gitarvreng og stormende orgelbrus, som lyder som en viltsveivende lirekasse.

Photo Jenny, a Century of Fakers, Le Pastie De La Bourgeoisie, Beautiful og Put the Book Back on the Shelf er nesten like storslåtte og geistlige, og kunne ikke kommet fra andre enn Belle & Sebastian. Og som B-sider er de rett og slett sensasjonelle.

This Is Just a Modern Rock Song innleder disc to. Selv gjeterne og sauene på marken hørte ikke mer sakrale toner enn dette. Spunnet over et stadig større og voksende lydbilde av trefløyter, strykere, orgelbrusing og trompeter, koring, tamburiner, drivende perkusjon og en så uhyre sirlig og vakkert konstruert melodi at man knapt vet att og fram på seg selv, er denne alene verdt pengene i sparegrisen, helt til man innser at det skal komme mer fra samme kant. Narrativt sett treffer vi igjen unge menn i eksistensiell krise og rebelske unge kvinner uten hjertelag for annet enn sine bøker, noe jeg-fortelleren til slutt vedkjenner at han ikke kan konkurrere med, siden han stort sett kjøper bøker på grunn av hvordan de tar seg ut i bokhylla. Plotet brytes etter hvert tvers over med en vedkjennelse av at dette egentlig ikke er annet enn "a modern rock song":

"We're four boys in old corduroys / We're not terrific but we're competent. Steve is full of good intentions, Rich is into rock n'roll / Stuart's staying in and he thinks it's a sin / That he has to leave the house at all," messer Murdoch mens hans mer enn kompetente våpendragere slipper løs alt av tilgjengelige instrumenter på en stadig mer tungtpustende lytter.

Etter å ha fått stablet seg på beina igjen kommer glansnumrene i tur og orden, fra påfølgende I Know Where the Summer Lives til avsluttende Marx and Engels. Enkelte av låtene bryter med alt du noensinne har hørt fra dette kollektivet, slik som Legal Man, hvis Ronettes-aktige sing-along-gospel om sommer og solskinn kledd opp i irmapop-beat låter som noe som kunne kommet direkte ut av en Antonioni-film ingen gikk for å se.

Instrumentale Judy Is a Dick Slap er sukkerspinnsmusikk av aller beste sort, frenetisk, fossende og jublende, mens Isobel Campbells The Gate er så yndig som noe hun har skrevet, Seymour Stein inkludert. Siste halvdel av disc to består av de to EPene Jonathan David and I'm Waking Up to Us og er nesten grotesk vakker. Her er det spesielt verdt å trekke frem Jonathan David, Belle & Sebastians tour de force. De flerstemte harmoniseringene er én ting. Piano-intermezzoet, som lyder ikke ulikt George Martins bidrag til John Lennons In My Life på Rubber Soul, er en annen. Men når Colburns drivende beat i et par sekunder av ren magi tar sats og hiver seg ut i rene skolekorpstromminga er jeg fullstendig vekk fra denne verden. Her er bandet i all sin barokke prakt, på høyden av sitt kunstneriske virke, og verken Beatles eller vinsjan på kaia spilte så vakkert som dette.

Andre perler på disc to, som den eksempelvis Love-inspirerte og bitende I'm Waking Up to Us, Vivaldiske Take Tour Carriage Clock and Shove It, The Loneliness of a Middle Distance Runner og Marx and Engels utfyller bildet. Man aner bandets utvikling fra visepop til barokk orkesterpop etter som låtene skrider hen, samt Murdochs økende distansering til seg selv, samtidig som man gjenoppdager hvilke enorme kvaliteter skottene besitter.

Har du derfor orket å lese deg hit, har du kanskje skjønt tegninga: Push Barman to Open Old Wounds er en gave fra mennesker som vil deg vel, perfekt for lange oppoverbakker i silende, mistrøstig regn. Til prisen av én CD, og med lekker innpakning, skriverier og anekdoter fra de involverte om samtlige EPer, samt mange fine bilder sprenger den skalaen vår. Boklærd, historiemettet pop blir ikke bedre enn dette. Det blir heller ikke samlealbum, la det være sagt.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Little Axe - Hard Grind

(Onu Sound)

En groovy blanding av dub og blues krysser Jamaica med Mississippi.

Flere:

Kollwitz - Like Iron I Rust
My Dying Bride - Songs of Darkness, Words of Light