cover

Invincible

Michael Jackson

CD (2001) - MJJ Productions / Epic / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Neo-soul / R'n'B

Spor:
Unbreakable
Heartbreaker
Invincible
Break of Dawn
Heaven Can Wait
You Rock My World
Butterflies
Speechless
2000 Watts
You Are My Life
Privacy
Don't Walk Away
Cry
The Lost Children
Whatever Happens
Threatened

Referanser:
Janet Jackson
Jackson 5

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Perfekt til det kjedsommelige

Var dette resultatet verdt all denne tiden og alle de pengene, Michael?

Michael Jackson har, riktig nok for mange år siden nå, forsynt verden med noe av den beste popmusikken noensinne. Hans superalbum Thriller er etter min vurdering en soleklar sjuer i pop-landskapet, med klassikere som Billie Jean, Beat It og Thriller. Oppfølgeren Bad var ikke så ille den heller, selv om datidens digitalteknologi gjorde den til et unødvendig hardtlydende album (gleder meg til å høre remaster-utgaven!). Men etter Thriller og Bad har det i grunnen gått nedoverbakke for mannen, på mange måter.

Uansett, med et par skikkelige superalbum på diskografien, og med såpass lang tid siden forrige utgivelse, må man ha lov til å ha høye forventninger til det Michael leverer på sin nye produksjon; Invincible. Albumet har forutsigbart nok blitt gjenstand for ganske omfattende medieoppmerksomhet, og vi kan vel også vente oss at Sony kommer til å backe platen med en massiv markedsføring, om ikke annet for å ta igjen noen av de over 200 millionene(!!) som angivelig er brukt på selve produksjonen.

Uten å ha lest for mye om produksjonen andre steder, vil jeg ut fra det jeg hører på plata anta at det er brukt uhorvelig med tid og penger på å få alle de bittesmå detaljene til å høres ut AKKURAT slik Michael har dem i hodet sitt. For på denne platen er det ikke ikke et tilfeldig millisekund å høre, ikke en eneste litt skeiv lydbølge. Alt er mikroskopisk nøyaktig plassert, og selv om det dermed låter IMPONERENDE tight og nesten surrealistisk perfekt, blir preget over en hel plate litt for sterilt og lite menneskelig.

Hør for eksempel litt nøye på pianoakkordene på begynnelsen av singelen You Rock My World: lyden er klippet i begge ender til en ny og ekstra perkussiv lyd som låter merkelig maskinaktig sammenlignet med et "ubehandlet" piano. Rytmisk blir det enda mer sprettent, men det skjer noe med dynamikken - lyden er enten AV eller PÅ, og det syns jeg egentlig er et preg som har fulgt Michael Jacksons produksjoner siden Dangerous. Den tøffe produksjonen blir rett og slett FOR skarp i skillet mellom lyd og ikke-lyd. Personlig blir jeg litt sliten i ørene av å lytte på denne lyden.

Men fra lyd til musikk, som det tross alt handler mest om. Lyden er tross alt ikke så viktig hvis det musikalske er på plass. Men jeg finner dessverre ikke så mange spor etter gode, gamle Michael på Invincible. For å si det med en gang: dette er ikke Thriller-oppfølgeren vi har ønsket oss.

Det begynner ganske så bra. Sporene til og med førstesingelen You Rock My World er til dels skikkelig gode popmelodier, og flere av dem bør være gode kandidater for de neste singlene. På dette partiet holder Michael seg nokså tøff i tonen, bruker ofte aggressive rytmekomp og sin typiske oh! ah! deh! stakkato syngestil backet av seg selv i flerstemt falsett. Førstesporet Unbreakable er nokså kult, men er ikke bedre enn pausesporene på Bad, løftes muligens litt av en rap med Notorious B.I.G. Neste kutt, Heartbreaker, minner meg faktisk litt om noe søster Janet kunne gjort, og har også en stilig rap-sekvens med Fats (en kar jeg ikke kjenner) som faktisk blir et av høydepunktene på platen. Også tittelkuttet Invincible har mer av den typiske melodisk-perkussive backingen vi nå kjenner svært godt, og det funker igjen bra. Her med et nokså allsang-vennlig refreng.

Spor fire er albumets første ballade, Break of Dawn, og etter den nokså harde åpningen låter det behagelig og pent, med fuglekvitter og andre lyder som hensetter oss til en tropisk soloppgang. De tighte harmoniene i refrenget er også ganske fine. Pen clean-gitar som jazzer i bakgrunnen gir et behagelig preg til hele seansen. Bra låt.

Neste kutt er nok en ballade, kalt Heaven Can Wait, og denne sangen er igjen en nokså bra pop-produksjon, men uten spesielt særpreg. Denne neosoul- og R'n'B-blandingen hadde kledd en kvinnelig vokalist med litt mer varm tone enn Michael.

Så er vi framme You Rock My World, som jeg etter nokså kort tid med plata syns er den best konstruerte sangen på albumet. En skikkelig gladlåt med mer feelgood-faktor enn noen av de andre sporene. De første sekundene av snakke-åpningen med Michael og Chris Tucker(!) er også noe av det lydmessig mest sinnssyke jeg har hørt på en god stund! :-)

Dermed er vi altså litt over en tredjedel av veien gjennom Invincible, og jeg beklager å melde at herfra mister plata fokus. Det kan godt hende det har med den store skogen av deltakende låtskrivere og produsenter å gjøre. En overordnet plan synes å mangle.

De neste ti sporene blir for meg en flom av ballader som nesten går over i hverandre. Melodiene er gode, men ikke forførende, og låtene glemmes dessverre nokså fort.

Jeg har spilt meg gjennom hele plata mange ganger, og jeg blir rett og slett RASTLØS av det utrolig lave gjennomsnittstempoet etter spor 6. Greit nok: både 2000 Watts og Privacy har mer av det tøffe preget og bryter opp mellom balladene, men ingen disse låtene fester seg noe særlig. Begge føles mer som fyllstoff, selv om man jo må høre litt ekstra på teksten på sistnevnte kutt hvis man leter etter personlige meldinger fra Michael.

Det høydepunktet jeg finner blant de ti siste sangene, er spor 13, Cry. Her har vi en pent produsert, snill og soft midtempolåt i klassisk Jackson-stil (interessant nok skrevet av R. Kelly), som tidsmessig kunne ha vært plassert omtrent hvor som helst i mannens karrerie siden tiden med Jackson 5 på Motown....

De siste tre sangene klarer jeg ikke å si så mye om uten å gjenta meg selv. The Lost Children blir en litt for suppete "redd barna"-låt som ikke føles helt ektefølt. På Whatever Happens høres Michael nesten akkurat ut som Terence Trent D'Arby(!), og med Threatened avsluttes skiva med nok en metallisk-tøff perkussiv låt i samme gruppe som de tre første. En mørk voiceover av Twilight Zone-faderen Rod Serling gir litt link til Thriller-dagene, men heller ikke denne låta gjør særlig mye for undertegnede.

Jeg er nesten litt stolt av at jeg faktisk hadde Off The Wall på kassett(!) allerede FØR Thriller kom, så jeg er jo nesten en Jackson-veteran. :-) Jeg skulle gjerne hørt mer av mannen i god gammel form, men jeg kan ærlig talt ikke se at Invincible kan bli det comeback-albumet som antakelig både Jackson og plateselskapets hans håpet på. For gammelt vennskaps skyld, og for de høydepunktene som tross alt ER der, blir det likevel en firer. Neste gang vil jeg ha tilbake Quincy ved roret, tror jeg.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - Østfoldminner

(Normann)

En døråpner til glemt populærkultur og et panorama over en rik underskog av musikalsk og poetisk talent.

Flere:

Bon Iver - Bon Iver, Bon Iver
Årabrot - Solar Anus