cover

Felino

Electrocutango

CD (2004) - Rapid Productions

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Elektronika / Eksperimentell / Tango

Spor:
Felino
Victoriosa
Rivadavia
Electroqtango
12'' Tango
Regina
El Llorón
Renacere
Misterienzo
Sin Piel
Astorlokefu
A Fuego Violento
Retrolonga
Mi Viejo Dolor

Referanser:
Gotan Project

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Uforløste tangoeksperimenter

Electrocutango mixer tangomelodier med elektronisk musikk. Resultatet blir grå tango og uforløst elektronika.

Felino er egentlig et soundtrack. Ikke til en film, men til en teaterforestilling - Tanghost, en eksperimentell versjon av Ibsens Gjengangere. Dessverre går det med Felino som det går med de fleste soundtrack: Det fungerer dårlig på plate. Hvor mange soundtrack finnes det som kan stå på egne ben? Jeg vet ikke om et eneste (jo, forresten - Selmasongs av Björk er ikke så verst). Selv Tom Waits mislyktes med The Black Rider - fenomenal på scenen, middelmådig på CD. Electrocutango lykkes ikke bedre. Dette fungerte antagelig utmerket i teaterstykket Tanghost (jeg har ikke sett det, men det fikk strålende kritikker og gikk for fulle hus). Når musikken derimot skal klare seg selv, uten dans og skuespill, blir det fort intetsigende. Sverre Indris Joner, mannen bak Electrocutango, forsøker å blande tangomelodier med elektronisk, rytmisk musikk. Dette kunne blitt veldig bra. Hvorfor blir det ikke det? Jeg opplever at dette ikke lykkes fullt ut som tango, ikke som elektronika, og heller ikke som noe midt i mellom. Til tross for at enkelte av låtene er veldig bra, blir ikke ikke sluttresultatet mer enn middelmådig.

Tango er dramatisk og emosjonell musikk. Sterke følelser, lidenskap, voldsomhet, rykk og rytme. Nyere utøvere, spesielt Astor Piazzolla, har tilført elementer av jazz og samtidsmusikk og dermed gjort tangoen mer stimulerende. Men Felino er ikke en plate som formidler noe slikt. Iblant aner jeg ansatser til melankoli, men det tar aldri overhånd. Dette nærmer seg aldri Piazzollas dybde eller kompleksitet. I de fleste kuttene får vi bare oppleve norske høstgrå høstfølelser... Dessverre lykkes det heller ikke som elektronika. Når jeg lytter til såkalt elektronisk musikk (for eksempel Prodigy, Future Sound of London, Air) er det to ting jeg setter pris på: Energien og drivet, og kompleksiteten i lydbildet. Denne platen har ikke noen enorm energi som driver musikken fremover (den vil aldri fungere på et dansegulv! Man må nok være profesjonell danser for å kunne danse til dette..). Lydbildet er tildels komplekst, men likevel synes jeg ikke det er komplekst på en stimulerende måte. Det er som med abstrakt kunst: Noe abstrakt kunst er givende selv om man ikke forstår. Vi kan få kick av fargene, teksturen eller bevegelsen i bildet. Men mye abstrakt eller konseptuell kunst er rett og slett dårlig. Kompleksitet er ikke et mål i seg selv! På denne platen er det øyeblikk da jeg lurer på hva som er poenget med lydeffektene. Kanskje hadde de sin funksjon på scenen, for å illustrere en bevegelse eller hendelse. Men når de står alene kan det virke som effektmakeri - form uten innhold.

Jeg har sagt at dette ikke lykkes som tango og ikke som elektronika. Men hva med den ubestemmelige midt-i-mellom-sjangeren - elektrotango? Strengt tatt er det vel i et slik landskap Felino bør plasseres. Det åpenbare referansepunktet er La Revancha del Tango, Gotan Projects sensasjonelle debut fra 2001. Denne (allerede klassikererklærte) platen ble hyllet av kritikerne og solgte millioner. Nå skal det sies at jeg ikke er blant Gotan Projects mest hengivne fans. Ja, det var musikk som fungerte da, et okay eksperiment, men er det virkelig så fantastisk som alle mener? Tja. Likevel er det ikke tvil om at La Revancha del Tango er en betydelig bedre plate enn Felino. Først og fremst fordi den er integrert. Gotan Project er mye mer enn et "la oss dra frem trekkspillet og legge på trommemaskin"-konsept. I sammenligning blekner Electrocutango. Det hviler noe uforløst over Felino. Jeg tror dette kunne vært veldig bra, men potensialet tas aldri helt ut. Sverre Indris Joner skaper spennende lydbilder og har teft for gode melodier. Når det ikke blir bedre tror jeg det skyldes at dette er musikk som ble skrevet for scenisk fremføring. Det ER vanskelig å overføre musikk fra scene til plate.

Det kan dog være at andre vil ha større utbytte av denne platen enn jeg har hatt. Som sagt forstod jeg aldri hva som var så ubeskrivelig fantastisk med Gotan Project. Mennesker som har forstått dette - som synes at elektrotango er noe av det heftigste og kuleste som finnes - vil kanskje hevde at dette er en helt okay, bra plate. Undertegnede, som liker tango i "ren" form og elektronika i "ren" form, synes at Felino er på sitt beste når et av uttrykkene rendyrkes. Tittelkuttet er for eksempel veldig bra. Det er en forholdsvis rendyrket tangoballade med en tydelig, vakker melodilinje. Spor 5, 12'' Tango, en intrikat teknosak med mye scratching, er veldig morsom. Og Renacere, en låt av Astor Piazzolla, fremføres så suggererende og mørk at jeg nesten bærer over med de svakere kuttene.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ricochets - The Ghost of Our Love

(White Jazz)

Her lukter det 60-tall, knuste hjerter og klassikerstatus lang vei.

Flere:

The Mormones - Guide To Good And Evil
The Gin & Tonic Youth - New Times