cover

Mojo Energy

Good Time Charlie

CD (2008) Slagerfabrikken / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Bluesrock

Spor:
Mojo Energy
You Cause Me Pain
Dealin' With the Devil
This Train
Fools Paradise
Brasero
Bad Reputation
You Know
Cursed
Las Vegas
I Need You
Time Is Runnin' Out
Give You Up

Referanser:
Bo Diddley
Nick Cave and the Bad Seeds
The Hives
Andre Williams
Detroit Cobras
Jon Spencer Blues Explosion

Vis flere data

Se også:
It's Alright - Good Time Charlie (2005)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Good Time støy

Good Time Charlie tar en seriøs avkjøring fra bluesen og er plutselig leverandører av kompromissløs rock med bluesfot.

Good Time Charlie er vel Norges eldste eksisterende bluesband sammen med Notodden Blues Band og R&B Express. De har alltid hatt en spesiell plass i mitt hjerte fordi de ikke bare spiller blues på en kompetent måte, men fordi de er blues. Det innebærer at de leverer tradisjonell blues med innlevelse, men også at de gjør sjangeren til sin egen og videreutvikler den. På Mojo Energy ikke bare videreutvikles bluesen, men forlates nesten til fordel for mer aggressiv og tøff rock. Selv kaller bandet musikken garage soul, og det er en ikke en dum betegnelse.

Nå er det ingen stor overraskelse at bandet tar et steg videre, for etter min mening har det alltid vært tendenser til eksperimentering i bandets tilnærming til blues, dog med mer tradisjonelt resultat. I tillegg er det bare Arle Hjelmeland igjen av den opprinnelige oppsetningen. Resten av bandet er yngre kanoner, som nok gjerne ønsker en mer kontemporær tilnærming velkommen. Men er det blitt bra? Joda, det er ikke dumt, dette, hvis du lytter med åpne ører.

Det blir klart fra første låt at bandet mener alvor med sin nye drakt. Mojo Energy bykser ut av startgropa, med hissige, huggende gitarriff, brautende komp og Hjelmeland som låter revitalisert og sulten. Blues er det ikke på noen måte, men her må en bare legge gamle forventninger til side og forsøke å flyte med nye Good Time Charlie. Det er ikke vanskelig i andre låt ut; You Cause Me Pain er temmelig nær Mary fra bandets andre plate. Det er temposterkt, rått og deilig. Her låter bandet som en gjeng som ikke kommer til å ta noen fanger når de skal ut og promotere Mojo Energy. Dealin' With the Devil sliter jeg mer med. Det er tung industriell blues à la Jon Spencer's Blues Explosion.

This Train derimot er deilig 50-talls rock'n'roll låt, gjort med ungdommelig energi og dødsforakt. Det er patentert Good Time Charlie party-musikk. Etter dette stokker det seg litt for meg. Soundet er meget, meget bra, skrudd som det er av dyktige Yngve Sætre og Jørgen Træen. Men jeg synes det tidvis blir litt trått låtmessig. Jeg har til det kjedsommelige gjentatt at det er få virkelig gode bluesband, men det mange gode rock n roll band i Norge og verden. Hvordan Good Time Charlie skal kile seg inn blant denne gjengen er jeg usikker på. Det skal innrømmes at jeg først og fremst er bluesanmelder, og nok ikke har den største referanserammen når det gjelder garasjerock, men i mine ører er det for få høydepunkter.

Eksempler på mindre heldige øyeblikk er Fools Paradise med nesten polka-rytme og Bad Reputation er i overkant pubertal tekstmessig, selv om den har et tøft Paladins-aktig driv. You Know er tilnærmet en morder-ballade som Nick Cave kunne gjort bedre. Cursed og Give You Up finner jeg også relativt kjedelig. Intetsigende er kanskje et mer dekkende begrep.

Når det er sagt, er det ingen gymsokker her, og flere av låtene er snadder. Instrumentalen Brasero, for eksempel, er en tour de force for gitarist Karlsen, og viser at mannen behersker spaghetti-western/Tarantino/Link Wray-stilen så godt som noen. Men like kult som Revenge of the Kebab eller for den saks skyld genistreken Blåmann fra Karlsens gamle band, Hot Little Mama, er det ikke. Det samme gjelder for så vidt instrumental nummer to, Las Vegas. I Need You derimot har særpreg og griper tak i lytteren idet tempoet skifter og bandet plutselig kaster seg hodestups inn, med skingrende gitar og ville slag på cymbalene.

Bo Diddley-tribute'n Time Is Runnin' Out med maracas og den karakteristiske 3-2 beaten er også snadder, og en verdig tribute i den forstand at Diddley i sin tid var en banebrytende musiker, og at den punkete tilnærmingen Good Time Charlie gjør ikke føles unaturlig eller påtatt tøff.

Til tross for en mer moderne tilnærming og bøttevis med energi synes jeg Mojo Energy er Good Time Charlies dårligste plate så langt. Jeg synes rett og slett bandet har mer nerve og føles mer relevant når det spiller blues. Jeg trur rett og slett jeg heller spiller Andre Williams, Detroit Cobras eller Nathaniel Mayer hvis jeg skal høre på høyoktan blues eller garage soul. Live kommer imidlertid Good Time Charlie fortsatt til å levere i stor stil, tipper jeg.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ben Weaver - Hollerin' At a Woodpecker

(30/30)

Fast som fjellet. Mystisk som skogen. Einsam som prærien. Vill som elva.

Flere:

Jonas Kullhammar Quartet - Plays Loud For The People
Death By Unga Bunga - Juvenile Jungle