cover

Bring It Back

Mates of State

CD (2006) - Moshi Moshi / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop / Indierock

Spor:
Think Long
Fraud in the 80's
Like U Crazy
Beautiful Dreamer
What it Means
For the Actor
Nature and the Wreck
So Many Ways
Punchlines
Running Out
Goods (All in Your Head)
How Hard

Referanser:
The New Pornographers
Papas Fritas
Death Cab for Cutie
Volcano, I'm Still Excited
Spoon

Vis flere data

Se også:
Team Boo - Mates of State (2003)
Re-arrange Us - Mates of State (2008)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Stivnet pop-smil

Amerikansk indiepop med påtrengende vokal og litt for få strenger å spille på.

"I must soon quit the scene" heter en sang indiebandet American Analog Set en gang laget.

"I must soon quit the scene" er også en setning som kom til meg forrige uke da jeg hørte på det amerikanske gla'-indiebandet Mates of States og deres siste produkt Bring it Back.

- Dette har jeg hørt før. Eller hvertfall noe som ligner. Dette hadde sikkert passet bedre for en syttenåring som mener han/hun har lagt bak seg Limp Bizkit og Evanescence og som mener han/hun har funnet Det Store innen musikk. Det som ingen andre i klassen hører på, tenkte jeg. Men for en passe musikktrøtt 30-og-noe-åring er ikke Mates of States noe å kringkaste overvettes entusiasme for til venner og familie.

Dette er middle-of-the-road indie. Ganske happy popmusikk med Kori Gardner sin allestedsnærværende vokal som fungerer som sjokolade på julaften - godt på formiddagen, men unødvendig mettende når klokken har passert ni på kvelden. Kori gir deg fa*n ikke fred. Kori gir deg ikke tid til å hvile og kanskje fokusere på andre elementer i musikken. Kjæresten Jason Hammel synger småfrenetisk andrestemme i 70% av vokaltiden og er fint lite annet enn karamellsausen som noen prøver å presse på deg like før du legger deg, den samme julaften.

Ikke det at vokalfremførelsen er så søt, den har faktisk til tider en viss edge, men dessverre også påtrengende og preget av lite variasjon - refrengene skal Kori absolutt smågaule på sitt amerikanske indie-vis og repetere dette til du har fått inn i den tjukke college/university-skallen din. Det er omtrent som om de oppfatter dette selv på Running Out og med et snev av selvironi bruker mange, mange minutter på å gaule ut "Ooooh - tired of Singing", igjen og igjen - og igjen.

Før Bring it Back trodde jeg at all orgelbasert pop var en god idé. Men med Mates of States er ikke dette et supergodt tiltak. Her er det orgel fra begynnelse til slutt; ingen gitar, verken –øs eller –jingle jangle. Ingen bassbroer som roer ned og bygger opp til nye høydepunkt.

Insisteringen på orgel bare sementerer inntrykket av lite variasjon. Og med lite variasjon i instrument og vokalfremførelsen, gjenstår det å si noen ord om melodiene.

Disse er i seg selv ganske fine og får en til å tenke: - Hmm, kanskje jeg kan gi den fire-fem runder til i spilleren så vil den vokse til et stort og fint pop-tre?

Flere sanger har en god kombinasjon av friskhet og nedtonede partier. Versene har i seg mange sporer av originalitet, mens refrengmelodiene for ofte innehar den ufine kombinasjonen av enerverende og kjedelige elementer – som nettopp også er ankepunktet mot vokalen. Som illustrert i denne anmeldelse er det svært vanskelig å skille ut melodien fra vokalen og komme med en isolert betraktning.

Mates of States har lagt ved et fint teksthefte. Ikke det at vokalarbeidet gir en så lyst til å finstudere – og når jeg leser tekstene står det bare masse ord der – uten å rive meg i en eller annen retning. Bildene er interessante nok. Med metroseksuelle motiver av vellykkede newyorkere med store hint av 60- og 80-talls trendyness, trodde jeg at jeg skulle anmelde noe halvprovoserende greier à la Scissor Sisters. Det kunne jo blitt litt gøy, i det minste.

Men Mates of States har beina plantet i det som var hipt ti år tilbake. Så for deg som liker New Pornographers, kan dette muligens være noe. Mens jeg prøver å quit'e scenen for en stakket stund - inntil neste gang du leser en popanmeldelse av undertegnede i dette magasin.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bonnie Prince Billy - The Letting Go

(Domino)

Oldham har reist til sagaøya ute i havgapet. Her, blant varme kilder, snødekte breer og staute vikinger, har den underfundige amerikaner funnet roen.

Flere:

The Mormones - Guide To Good And Evil
The Fiery Furnaces - Gallowsbird's Bark