cover

Sleep Is the Enemy

Danko Jones

CD (2006) - Bad Taste/Smekkleysa / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock / Rock'n'Roll

Spor:
Sticky Situation
Baby Hates Me
Don't Fall in Love
She's Drugs
The Finger
First Date
Invisible
Natural Tan
When Will I See You
Time Heals Nothing
Sleep Is the Enemy

Referanser:
AC/DC
Motörhead
Queens of the Stone Age

Vis flere data

Se også:
Born a Lion - Danko Jones (2002)
We Sweat Blood - Danko Jones (2003)
We Sweat Blood - Danko Jones (2003)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Back in black

The Mango Kid fortsetter riffrockefesten, men prøver også noe nytt. Men burde han det?

Å være artist må være vanskelige greier. Dersom man finner seg sin egen stil, får man ros for det. Holder man seg imidlertid bare innen denne stilen uten å utvikle den, får man kritikk for det. Prøver man å gjøre noe nytt, endre litt retning eller utvide stilen, får man ofte kritikk for det også. For hver lytter som vil at artisten skal kjøre sitt løp og holde fast på stilen sin, fins det en lytter som vil at artisten skal utvikle seg og kontinuerlig utvide sitt spekter. Så hva skal man gjøre, hvilken lyttergruppe skal man rette seg inn mot??

Canadiske Danko Jones er en av de som har valgt å kjøre sitt eget løp og holde fast på sin sjanger: Riffbasert bluesinspirert rock fylt til godt over randen med testosteron. Danko har holdt på i rundt ti år nå, men har bare vært et internasjonalt navn halvparten av denne tiden - de første årene gjorde bandet så mange konserter at det ikke ble tid til å spille inn noe album. Etter samleplata I'm Alive and on Fire kom det første studioalbumet, Born a Lion, i 2002. Det har funnet sin plass i mange platehyller siden den tid, og det er vel fortjent - som en plate proppfull av maskuline, energiske rockeperler. Oppfølgeren We Sweat Blood kom året etter og bød på mye av det samme, men med renere produksjon enn forgjengeren, og det virker som dette også gjelder tredjealbumet, altså denne plata - Sleep is the Enemy.

Tematikken i Danko Jones' låter er klassisk rock'n'roll: Det handler stort sett om damer og sex. Denne plata er ikke noe unntak. Blant låttitlene i Jones' backkatalog finner vi f.eks. Lovercall, Suicide Woman, Sugar Chocolate og Samuel Sin, og Sleep is the Enemy kan skilte med bl.a. Baby Hates Me, First Date og She's Drugs. Ingen kan anklage Danko for å være noen stor poet, med refrenglinjer som "Do you kiss on a first date" og "She's drugs / Just one look and you'll get addicted", men det trenger han heller ikke å være. Når låtene serveres med bredbeinte riff og Dankos autoritære vokal, er det liksom greit - sangene er ikke laget for å være annet enn tøffe utbrudd du kan hoppe opp og ned og headbange til, og til det funker de utmerket.

For de som ikke har hørt Danko Jones før, kan det jo være greit med en litt mer presis beskrivelse av musikken. Bandet er vel det man kan kalle en power trio - i front har du den lett hyperaktive gitaristen/vokalisten Danko Jones, ved hans side er overdrive-bassisten John Calabrese, og bak dem begge hamrer Dan Cornelius løs på trommene. Låtene er stort sett intense, drivende riffsamlinger, og Dankos vokal er halvgutturale brøl. AC/DCs riffrock er et nært referansepunkt, men Danko Jones hopper stort sett over soloene Angus Young ville ha vridd ut av gitaren, og banker heller avgårde til neste låt. Danko Jones selv er en rakker av en frontfigur, et prakteksempel på en mann av typen "women want him, men want to be him". Den canadiske mulatten har et energinivå jeg sjelden har sett maken til, og live kjører han på så svetten spruter ned de på første rad.

På plate har man imidlertid ikke noe liveshow å fokusere på, og dette er et problem når det gjelder Danko Jones. Selv om han har mange gode enkeltlåter, blir en hel plate med rettframrock ofte litt mye. Dette kan det nesten virke som Danko selv også har tenkt under innspillingen av denne plata. Sleep is the Enemy byr nemlig på en og annen overraskelse – nærmere bestemt John Garcias gjesteopptreden på låta Invisible og to sanger som ikke låter som noe av Danko Jones' tidligere materiale, nemlig When Will I See You og Time Heals Nothing. Invisible funker veldig bra, John Garcia har en fabelaktig stemme som bidrar til å skape nødvendig variasjon fra Jones' brøl.

Så har vi de to andre låtene... Jeg vil understreke at jeg på ingen måte er tilhenger av artister som gror helt fast og ikke utvikler sitt musikalske uttrykk. Imidlertid bør utviklingen være en utvikling, og ikke et brudd med artistens øvrige musikk. Med de to nevnte låtene demonstrerer Danko dessverre et prakteksempel på hvordan det ikke bør gjøres, de passer ikke inn verken på dette albumet eller i backkatalogen. DJ har spesialisert seg på maskulin, lett aggressiv rock med power chords, tøffe tekster og brølevokal. På både When Will I See You og Time Heals Nothing synger faktisk "the mango kid", det er lagt på koring, og det låter som det er ment å være - gisp! - ettertenksomt, sårbart og fint. Førstnevnte åpner til og med med en rolig gitarintro med hviskevokal. Det blir faktisk ikke bedre av at Danko selv later til å slite litt med denne typen låter, og legger inn noen malplasserte brøl her og der. Jeg har full forståelse for at DJ, som alle mennesker, har flere følelser enn bare sinne og glede han ønsker å uttrykke, men disse låtene framkaller grimaser hos meg og funker ikke i det hele tatt.

Når Sleep Is The Enemys tittellåt toner ut og plata er ferdig, sitter man ikke igjen med følelsen av å ha opplevd noe stort. Bortsett fra de nevnte "annerledes-låtene" er dette en plate med rock i kjent, god Danko Jones-stil, som gjør seg best på fest eller i små doser. Famlingen på ballade-sporene trekker en del ned for albumet som helhet, men Invisible alene trekker nok opp til at denne plata lander på anstendig nivå.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Shins - Chutes Too Narrow

(Sub Pop)

Ein 34 minuttar fyldig popdropspose med 10 utsøkte smaks- samansetningar til å suge lenge og fornøyd på.

Flere:

Pernice Brothers - Live a Little
Orchestra Baobab - Pirates Choice