cover

No Flashlight (Songs of the Fulfilled Night)

Mount Eerie

CD (2005) - PW Elverum & Sun / Play/Rec

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Lo-fi / Eksperimentell / Akustisk / Folk

Spor:
I Know No One
I Hold Nothing
The Moan
In the Bat's Mouth
No Inside, No Out
(2 Lakes)
Stop Singing
No Flashlight
(2 Mountains)
The Air in the Morning
The Universe is Shown
What?
How?
No Flashlight
(2 Moons)
The Intimacy
This Is the Same Ocean
Waterfalls
Where?

Referanser:
The Microphones
Will Oldham
Little Wings
Castanets

Vis flere data

Se også:
Singers - Mount Eerie (2005)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Full pakke

Den utførlige innpakningen og de inngående utdypningene Elverum tilfører en dypde og substans til musikken.

"No flashlight", med undertittelen "Songs of the fulfilled night", handler om natten, om å leve i natten, om å la seg fullstendig sluke av mørket. Eller som han synger selv i tittelsporet (det første av dem): "Actually living in the night means no flashlight".

Etter en introduksjon i form av "I know no one", der Phil Elverum gjør det klart at ingen egentlig forstår sangene hans, at misforståelser er uunngåelig, stuper han inn i natten. Allerede på tredje spor, høydepunktet "The moan", kommer flaggermus ut av hulene og vi hører ulver hyle i bakgrunnen. Det var til denne låta han skrudde av lyset ba oss om å hyle som ulver da han spilte i en loftsleilighet i Torggata i vinter.

Videre består plata stort sett av ganske forsiktige sanger med kassegitar, mange perkussive elementer og små produksjonsmessige fiffigheter, slik vi på sett og vis venter oss fra Elverum. Problemet er bare at det ikke er nok av det. I form er "No flashlight" langt mer lik "The glow pt. 2" enn "Mount Eerie", men den ekstreme variasjonen, det uendelige spennet i følelsesregister og de massive og plutselige sprangene som kjennetegner "The glow pt. 2" mangler her. Elverum hvisker seg gjennom relativt stillferdige låter som, med mindre man hører ekstra godt etter, lett faller gjennom som bakgrunnsmusikk.

Noen låter stikker seg riktignok ut. "The moan", med sine duellerende elektriske gitarer, er nevnt. En annen fascinerende sak er "The universe is shown", der latino-inspirert perkusjon kjemper om oppmerksomheten med skumle, halvsure harmonier. Et annet høydepunkt er når kona Genevieve, også kjent som Woelv, stemmer i på refrenget i "How?":

Når Phil Elverum nå kommer med den første egentlige langspilleren under navnet Mount Eerie, er det litt av en pakke han sender ut. "No flashlight" er i utgangspunktet bare å få tak i på hvit vinyl, men kommer sympatisk nok med CD-versjonen inkludert. Coveret kan brettes ut til en gigantisk plakat som måler omtrent 150 ganger 110 centimeter. På den ene siden er det en stor tegning, basert på Th. Kittelsens "Da huldra forsvandt", med Phil selv i hovedrollen, på den andre siden finner vi tekstene, supplert med bilder, avisutklipp, dikt og lange forklaringer til sangene.

Det er med dette "No flashlight" reddes. Den utførlige innpakningen og de inngående utdypningene Elverum tilfører en dypde og substans til musikken. Man forstår hvor han vil, hvorfor uttrykket er så forsiktig, hvorfor noen av sangene slutter nærmest før de har begynt, og det er ikke til å nekte for at han er inne på mange eksistensielt og mystisk interessante temaer gjennom plata. For eksempel lyder en del av forklaringen til "What?" som følger:

"It is not possible to become familiar with the night, or mortality or any other dark corners, if we go into it bravely. An understanding of these things must begin with an admission of frailty and dread. Only then can the loving parts of the night (the ‘song of the bat', the embrace of wide, dark distances, etc.) show themselves."

Etter å ha lest gjennom alle forklaringene og kommentarene, fundert på diktene og studert bildene – en del av dem tatt på Kjerringøy – klarer jeg ikke annet enn å se "No flashlight" som et verk som ikke utelukkende består av musikk, men som også inkluderer tankene bak låtene, plakaten som følger med og de utdypende tekstene. Multimedial konseptkunst forkledd som obskur popmusikk.

Og for rettferdighetens skyld ser jeg meg nødt til å gi to karakterer.

Musikken på "No flashlight" sett isolert:
(6/10)
"No flashlight" sett som et helhetlig verk:
(9/10 )

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 9/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jaga Jazzist - One-Armed Bandit

(Sonet)

Etter mer enn ti år låter Jaga Jazzist fortsatt friskt og inspirert. Faktisk mer friskt og inspirert enn på lenge.

Flere:

Röyksopp - Senior
Jonas Kullhammar Quartet - Plays Loud For The People