cover

Powerslave

Iron Maiden

CD (1984) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Heavy metal / Prog

Spor:
Aces High
Two Minutes To Midnight
Losfer Words (Big 'Orra)
Flash Of The Blade
The Duellists
Back In The Village
Powerslave
The Rime Of The Ancient Mariner

Referanser:
Judas Priest
Jethro Tull
Led Zeppelin

Vis flere data

Se også:
Iron Maiden - Iron Maiden (1980)
Killers - Iron Maiden (1981)
The Number Of The Beast - Iron Maiden (1982)
Piece Of Mind - Iron Maiden (1983)
Live After Death - Iron Maiden (1985)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


100% balladefri metall

Maidens albumhøydepunkt er en velspilt, energisk og inspirert mastodont.

I årene 1980-84 gikk det i et kjør for Maiden. Plateinnspillinger ble avløst av av lange turnéer verden over, og deretter to-tre ukers ferie før det bar tilbake til studioet igjen. Man skulle tro at dette umenneskelige tempoet ville slite ut bandet både fysisk, psykisk og kreativt, noe mange fryktet etter sluttkonserten på World Piece Tour i Dortmund desember 1983, der Murray og Dickinson "avlivet" maskoten Eddie på scenen. Flere medier spekulerte i om bandet bevisst drepte imaget sitt, og at de sendte et signal på at de var trøtte og ville trekke seg tilbake for en stund. Spekulasjonene lå diametralt fra det som skulle bli den videre historien: Allerede i januar 1984 gikk bandet inn i en av sine lengste studioperioder gjennom karrieren, og 15. september var både Eddie, Iron Maiden og åtte nye godlåter på plass bak albumtittelen Powerslave. Bandet lanserte samtidig nyheten om at de var på vei ut på en 11 måneders monsterturné verden over, og at den ville begynne bak det nå historiske jernteppet i Øst-Europa.

Med henblikk på det overdådig egyptisk-inspirerte coveret og den kvasi-egyptologiske sceneutsmykningen under World Slavery Tour, var det lett å tro at Powerslave var et slags konseptalbum. Det er det imidlertid ikke. De egyptologisk/mytiske aspektene lå kun knyttet til teksten i Dickinsons flotte tittellåt, hvis riff snedig nok er forankret i arabiske skalaer. Den øvrige lyrikken inkluderer fascinasjon for jagerflytoktene under 2. verdenskrig (Aces High), tåketanker rundt "Den kalde krigen" og atom-problematikken på 80-tallet (2 Minutes To Midnight), ridder-romantikk (Flash Of The Blade - en slags Sun & Steel 2), adapsjon av historier fra film (The Duellists), gamle røverhistorier fra sjøen (Rime Of The Ancient Mariner) og... tja, fåglarna veit hva linjer som:

Questions are a Burden
And answers are a prison for oneself
Shellshock in the kitchen
Tables start to burn

i Back In The Village dreier seg om. Men tøft er det!

Selv om det skorter på høydepunkter i lyrikken, er det desto mer å hente musikalsk på Maidens femtefødte. Powerslave er det første albumet der besetningen er uforandret siden det forrige, og man kan høre at den foregående turnéen har gjort Maiden både utrolig samspilte og spillekåte. Albumet er fylt av energi, 90-graders vendinger, inspirerte melodiløp og gnistrende gitarsoloer - og dette ovenpå et sett komposisjoner der Harris, Smith og Dickinson er mer jevnbyrdige og gjensidig utfyllende låtskrivere enn noensinne. Powerslave står imidlertid ikke for noen stor musikalsk utvikling fra Piece Of Mind. Det tilbyr snarere en raffinering og foredling av den melodisk/symfoniske prog-metallen som for alvor falt på plass med låter som Revelations, Where Eagles Dare og To Tame A Land på forgjengeren. Viktigst av alt er det imidlertid at de jevnt over gjør det enda litt bedre, og at ingen av låtene står fram som åpenbart fyllmateriale (les: Gangland, Purgatory, Quest For Fire).

To jevnbyrdige album, javel, men jeg vil likevel peke ut to viktige forskjeller fra Piece Of Mind til Powerslave: For det første er produksjonen bedre. Det betyr at man lettere får mulighet til å høre at Harris' vanvittig virtouse bass-spill smaker skikkelig napoleonskake, og at han melodisk og tempomessig er i stand til å legge ned lekre og utfyllende detaljer i kompet til Smiths og Murrays ledende tvilling-gitarer. For det andre er ingen av låtene singel-materiale à la The Trooper, Run To The Hills eller Running Free. I en tid da de fleste metall-banda arbeidet hardt for å ramle inn mot det mer tilgjengelige sporet vi i dag kjenner som puddel-heavy, flesket Maiden like godt til med et album temmelig befridd for enkle og allsangsvennlige temaer. I stedet får vi sju sammensatte komposisjoner med gjennomsnittlig lengre spilletid, og til alt anti-kommersielt overmål endelig en fabelaktig men - med henblikk på tittelen - utilsiktet instrumental i Losfer Words (Big 'Orra). Whoohooo!

2 Minutes To Midnight er således ikke mest interessant på grunn av sin usannsynlige status som singelvalg. Med sine seks minutter er den snarere en indikasjon på at Smiths musikalske idéer ga en kjærkommen variasjon til Harris' mer patenterte prog-løp. Som på Flight Of Icarus viser Smith seg sjeldent disiplinert i arbeidet med tempo, og lader 2 Minutes To Midnight med et deilig sløyt og hårete riff. Fra dette riffet utfolder låta seg relativt seigt og monotont, men til tross for at spesielt Harris' stødig pumpende bassgang avslører en uvanlig lineær utvikling, blir det aldri kjedelig. Det gir i stedet Dickinson en glimrende arena for å lade vokalen med kontemplativt sarkastiske undertoner i linjer som:

Kill for gain or shoot to maim
But we don't need a reason
(...)
We'll show the unbelievers
The Napalm screams of human flames
Of a prime time Belsen feast... Yeah!
(...)
As the madmen play on words and make us all dance to their song
To the tune of starving millions to make a better kind of gun

Under Smith/Dickinsons andre samarbeid, Back In The Village, er det imidlertid ingen som har knuga på verken brems eller brekk. Du verden, som det går unna, og du verden, for en låt! Smiths intro-riff er simpelthen genialt i sin høyhastighets kompleksitet, og en sann utfordring for den som ønsker å telle seg inn i galskapen. Hele bandet høres ut til å storkose seg i venstrefila på Autobahn, og kombinert med Dickinsons hyling av absurditeter som:

Turn the spotlights on the people
Switch the dial and eat the worm
(...)
No breaks on the inside
Paper cats and burning barns

blir det i mine ører et av Maidens heftigste, mest surrealistiske og morsomste øyeblikk i diskografien sett under ett.

I en omtale av Powerslave er det naturlig, ja nesten uunngåelig å kommentere låta der Harris trekker sin forkjærlighet for episk prog til et maksimum. Jeg snakker selvfølgelig om Rime Of The Ancient Mariner - den nær kvarter lange og idémettede adapsjonen av 1800-talls lyrikeren Samuel Taylor Coleridges dikt ved samme navn. Dersom du har problemer med å henge med i Harris' "kortfattede" gjendikting, vil jeg på det sterkeste advare deg mot å oppsøke den langt mer episke originalen. Coleridges dikt er nemlig spekket med deliriske visjoner etter omgang med skummel tobakk, og i tillegg benytter han seg av et sett britisk-folkloristiske og mytologiske begreper som i stor grad tok kvelden under 1800-tallet. Uten å gjøre noe forsøk på å gjengi innholdet vil jeg likevel påpeke at det er viktig å forstå handlingen i denne historien. Til tross for en noget mindre elegant tilnærming til språket, klarer nemlig Harris å trekke ut essensen av verket og tilføre de ulike delene av det en flott musikalsk dramaturgi. For å eksemplifisere vil jeg derfor be deg skippe til 3:03 ut i låta.

Blokka fra 3:03 til 11:07 er nemlig et særdeles interessant parti. Ikke bare i forhold til låta som sådan, men som et høykreativt sentrum for Iron Maidens musikalske utfoldelse i helhet. Det er et parti som får bandet til å spille på hele sitt unike register av tempo, tyngde, stemning og spilleteknisk dyktighet. Ved 3:03 går historien om den gamle sjømannen fra det realistisk gjengivende til det overnaturlige. Maiden understreker den påfølgende usikkerheten i historien med en musikalsk 90-graders vending, samtidig som de øker tempoet og Dickinson hyler ut det dramatiske forløpet med sin beste operastemme. Legg merke til at Smith legger ned statiske akkorder, nesten som bleke lerreter som sakte fader ut mellom hvert anslag. Det er en perfekt backdropping for Dickinsons intense vokal og Harris' aksellererende utfoldelse på bass. Lytt også til Harris' vanvittige bass-spill i det instrumentale partiet etter 4:14 - mannen er jo gal.

Ved 5:09 legges låta ned i et stemningsfylt og stabilt sideleie - i tråd med historien der skipet blir liggende ubevegelig og tørke i ukjent farvann, mens sjømannen ser skipskameratene gå under en etter en. Harris' tålmodig bølgende bass-spill angir den statiske situasjonen, mens Smiths fantastiske gitar(over)toner "visualiserer" de flagrende sjelene som forlater sjømennene mens de går dukken etter tur. Ved 7:35 settes historien og musikken langsomt i bevegelse igjen. Sjømannen angrer sine synder, og med det oppheves alle forbannelsene som hviler over ham og skipet. På løsningsordet "Then down in falls comes the rain", slipper Maiden løs et gedigent og forløsende prog-parti, skarpladet med en kontrollert energisk utfoldelse og drivende melodiske gitarsoloer fra Smith (9:15) og Murray (9:41). Überlekkert!

Aces High og Flash Of The Blade er på sin side ikke de største låtene, men de sikrer kontinuitet i drivet og bidrar med å forankre albumet stabilt i heavy metal-genren. Og det er nettopp i sin helhet at Powerslave står fram som Maidens kvalitativt jevneste album gjennom tidene. Den er rett og slett høydepunktet på en stige der Maiden i sine første år klatret seg opp til å bli metallens hardest arbeidende og mest publikumsjoviale band. Etter 1984 skulle albumkvaliteten bli langt mer ujevn og klassikerlåtene ligge lengre fra hverandre, men før det fikk vi i hvert fall en formidabel pensumoppsummering med den strålende live-utgivelsen Live After Death.

comments powered by Disqus

 



Arthur Dent
2003-07-13Fåglarna

Om ikke du gjør det, så veit (eller mener) i allefall både fåglarna og et knippe maiden-forstå-seg-påere at Back in the Village er, i likhet med mesterverket fra Number of the Beast, bygd på TV-serien The Prisoner.
Må forresten få takke for at du tvinger meg ned foran stereoen klokka fire om natta for å høre gjennom Powerslave med din anmeldelse i ventrehånda, og høyretommelen på spoleknappen.

nils
2003-12-18DU ER BRA

hvorfor jobber ikke du i Rolling Stone??? Du er den beste anmelder jeg har lest!! STÅ PÅ

Steffen @ Narnold
2004-07-26Endelig!

Når eg leser anmeldelsene dine er det mye eg er uenig i, men her har du levert din beste anmeldelse noen sinne.(beste anmeldelse av beste album) Nå blei eg glad! =) Men etter min meining er Aces High og Flash Of The Blade noe av det beste Maiden har laget, men men... Dette er bra Øyvind!

Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

MUSIKERE SØKES TIL POP-ROCK ...
29.08.14 - 10:51

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: