cover

Labrador

Katthult

CD (2003) - Bonnier Amigo / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Poprock / Voksenpop

Spor:
Celebrate Me
Vanity
Nothing Wrong
Any Given Day
Over My Head
Fast Asleep
Break My Defences
Devils & Demons
The Day That Never Ended
The Gun
Wait For You
Summer Always Comes
Where Would I Be
House On A Hill

Referanser:
Garbage
Saybia
Return
Travis
Shania Twain

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Dachs

Katthult graver videre i en gruve der det edle malmet ble tømt for lenge siden.

Jeg blir nesten alltid skeptisk når et band eller en artist høylydt erklærer at de/han/hun har vært gjennom en uvanlig eksperimentell periode under innspillingen av en ny plate. Det er to grunner til det:

1) "Ridende rytter til hest"
Folk har ører, og det er sjelden grunn til å undervurdere både publikum og kritikere ved å overtydeliggjøre et budskap eller virkemiddel.

2) "Alt er relativt"
Opplevelsen av å være (bevisst) eksperimentell er oftest et større kick for utøveren på et personlig plan enn for konteksten uttrykket er satt i. Her snakker vi om rundt 50 år med populærmusikk - 50 år med utvikling, eksperimentelle lykketreff/bomskudd, regresjon og progresjon. Det skal en del til før man opplever en artist som merkbart eksperimentell i forhold til dette, eller seg selv, for den sakens skyld.

Siden den selvtitulerte debuten i 2001 har bassist Kjell Roger Hallberg og trommis Bent Nordseth takket for selskapet og bøyd av i ufarlig retning. Det betyr at Katthult nåmer er en trio, med stødig hjelp i rytmeseksjonen fra innleide Kjetil Dalland og Alexander Dehl. For å unngå å reprodusere debuten og dens folkekjære blå nyanser i stabilt sideleie, dro trioen tidligere i år på eventyrsferd til Göteborg for å gå litt "bananas" i studio med Johan Löwenström bak produksjonsspakene. I både medfølgende bio og et lite knippe intervjuer i sentrale media, har bandet rundhåndet delt ut smått ekstatiske meldinger rundt målet om å "rufse til lydbildet", holde en leken linje i materialet, og å eksperimentere mer med mulighetene i studio.

Et band som Radiohead har riktignok klart å gjøre min skepsis rundt slike svulstigheter til skamme med albumene Kid A og Amnesiac. Men når jeg her kommer til et band som øyensynlig har ambisjoner om å karre seg inn i et lydbilde et sted mellom Saybia og Travis, da har jeg seriøse problemer med å legge noen tyngde bak et adjektiv som 'eksperimentell'. Hva verre er; jeg klarer ikke å si at dette er 'bra'. Ordet som ligger min sinnsstemning nærmest etter drøyt 20 runder med Katthults Labrador er først og fremst bare 'IRRITERT'.

Joda, de har nok lekt og kost seg godt der nede i Gothenburg, men jeg kan ikke akkurat si at det er noe som spruter ut av høyttalerne med største tydelighet. Labrador er først og fremst en traust, kjedelig og altfor langtrukken jakt på to låter: Først den litt under mid-tempo blå balladen som skal trigge skrivetrangen til nasjonens mange Nattønsket-lyttere. Dernest den litt over mid-tempo melankolske poprockeren som kan erobre en A-listeplassering i P2 og P4. I dette henseendet skal jeg gi dem 50% score i og med at de klarer å fremdrive én flott låt: Nothing Wrong. Det er en vakker ballade der de har mikset Velvet Belly og -phy i et 50/50-forhold og kommet opp med en låt som automatisk kleber seg til følelseslivet - komplett med Heldaas' stemme i behagelig, utvunget leie og nusselige melodilinjer på glockenspiel.

Aberet er at de 13 øvrige sporene i mine ører mer eller mindre fortoner seg som slagg i denne selsomme fremvinningsprosessen. Låtene, strukturene, de 'eksperimentelle' påleggene; alt er gjort før, og i tillegg bedre, av andre artister. Det gjelder for eksempel den åpnende Garbage-kopien Celebrate Me, Over My Head og Where Would I Be - alle tre med et håpløst cheezy og sidrumpa discobeat. Det gjelder den i utgangspunktet lovende Vanity som høres mistenkelig ut som både Magnets The Recluse og Urge Overkills tolkning av Girl, You'll Be A Woman Soon, helt til Katthult styrer låta i grøfta med kjedelig refreng, kjedelig rytmearrangement og en fullstendig håpløs mandolin(?)-outro der både lydbilde og driv går i oppløsning. Det gjelder Fast Asleep som nesten kunne vært et hvilket som helst band på P1 en gjennomsnitts natt mellom 0:00 og 2:00 (hør spesielt den umotiverte "Return-koringa"). Og det gjelder den begredelige U2-kopien (Where The Streets Have No...) Devils & Demons, Roxette-kopien Wait For You, og House On A Hill der Unni Wilhelmsen møter svak sparring.

Riktignok henter de seg inn noe i platas andre halvdel, først med The Day That Never Ended, som har en fin og troverdig flyt i grunnstemningen. Deretter i den helt greie, smått malende, velarrangerte og fengende The Gun, og dens små undertoner i retning bluesrock. Problemet er at også disse sangene fanges av Labradors to mest gjennomløpende trekk:
For det første virker de sparsommelige innspillene av loops, programmeringer og gitareffekter (herunder baklengsgitarer!) veldig påklistrede. Dernest er tekstene - og tidvis den vokale utfoldelsen rundt disse - av temmelig slett og flosklete nødrims-sort. Jeg eksemplifiserer med den virkelig irriterende jævlige balladen Any Given Day:

And you can throw me a line
Or leave me behi-i-i-nd
Put your hand in mine
And gently kiss me
goodni-i-i-i-ight

Greit, det er ikke like ille hele veien, men grovt sett kan jeg si at du kommer til å ha gode muligheter for gjette neste setning lenge før Heldaas rekker å synge den til deg.

I utgangspunktet hadde jeg gode forutsetninger for å bli venn med Katthults Labrador. Bandet opererer innenfor en veldig klar og kjent ramme, fylt med "nordisk" melankolsk pop og lette garneringer av rock. Det er en retning jeg gjerne koser meg med til daglig, men for min del blir det ikke å spille denne skiva noe mer etter at denne teksten er ferdig skrevet. Til det opplever jeg den for fattig på gode idéer og inspirerte arrangementer. Jeg hører at de søker å skape stemning, men de når rett og slett ikke fram med løsningene sine. Hvis jeg skal trekke fram det jeg ser som mest positivt ved utgivelsen, blir også dette raskt et tveegget sverd: Katthult har utviklet seg mot en skarpere bevissthet på hva de kan fylle hver enkelt låt med - teknisk/praktisk. Hovedproblemet er at de samtidig slipper fokuset på det å bygge en hel plate - til og med en plate på hele 14 spor der det ene raskt slår det andre i hjel. Resultatet blir en gnagende irritasjon ved tilsynelatende ikke å ha noen som helst ambisjoner om en egen vri, et eget sound og et eget budskap.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bonnie Prince Billy - Beware

(Domino)

Djupare inn i countryen enn nokon gong. Men tru ikkje at han sviktar. Langt ifrå.

Flere:

The Samuel Jackson Five - Easily Misunderstood
Norfolk & Western - Dusk in Cold Parlours