cover

Stethoscophic Notion

Dipsomaniacs

CD (2001) - Camera Obscure / Apartment / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Lo-fi / Psykedelia

Spor:
Don't Mourn
Turn Summersaults
Feet of Clay
Stetoscophic Notion
Of Reaching Out
Me For One
Dulcimer's Dream
At Granny Moon's
Bring Flowers to the Courthouse
Fair-weather Friend
Show Me Every Corner
Gum-machine Gamble

Referanser:
Guided By Voices
Photon Band

Vis flere data

Se også:
Praying Winter - Dipsomaniacs (2003)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Foggy Notion

Nok en glimrende utgivelse fra et av landets mest oversette band.

Norsk musikkliv er vanskelig å forstå. I det ene øyeblikket kan artister som DePress og Barbie Bones med all rettferdighet høste spellemannspriser, og et band som Motorpsycho bli en storselger. I det neste kan man fullt og helt ignorere et åpenbart talent som Øyvind Holm og hans periodedrankere, tross velklingende søte melodier som burde egne seg utmerket på radio.

Jeg vil driste meg så langt som å si at Dipsomaniacs udiskutabelt er et av landets fem beste band over hodet. Noe også den oppmerksomhet og kritikk fra andre land bandet har fått helt uten mektig støtte fra majorselskap eller maskerte indieselskap bekrefter. Om problemet er at Dipsomaniacs har postaddresse Tiller, gis ut av det ellers ganske smale idealistiske selskapet Apartment Records i Norge og den relativt ukjente psykedelia kredlabelen Camera Obscura utenfor landets grenser, vil jeg ikke spekulere i. Jeg bare konstanterer at norsk presse heller skriver side opp og ned om mindre talentfulle låtsnekkere.

Dipsomaniacs personifiserer god gitardrevet lo-fi-pop, og vitner om at lavfidelitetens apostler også klarer seg i et noe større studio og med flere spor, hvor det gis plass til mer intrikate arrangementer. Musikalsk handler det om en form for neo-psykdelia eller paisley-pop, som beveger seg i en skeiv linje fra Bevis Frond til Olivia Tremor Control (og andre Elephant 6 artister) via Øyvind Holms musikalske ledestjerner Guided By Voices, med stopp hos artister som Rain Parade eller Green Pajamas. Spekteret er vidt og rangerer fra flyktige Byrds-harmonier à la de man finner hos for eksempel Beachwood Sparks, til velformulert og sart Syd Barrett-psykedelia.

Her er utadvent lek i banene til The Beatles' Revolver, gitar-rock, støyinferno ikke ulikt nevnte Nick Saloman og Bevis Frond, og mer innadvendte, prøvende gitarharmonier med finstemt vokal. Hjelpemidler for å skape dette direkte og melodifokuserte, men akk så egensindige og skakke lydbildet, er alt fra tablas, theremin, farfisa-orgel til baklengsmaskerte sitarer og gitar, overdubba strengekvartetter og hornseksjoner, englekor, tamburiner til mer streite keyboards, bass, gitar og trommer.

Tekstene til Øyvind Holm er intelligente og avslører sjelden at opphavsmannen ikke har engelsk som sitt førstespråk. De får deg samtidg til å gruble, reflektere eller synge med, alt ettersom, med sin barnlig naive mystisisme og nostalgi. Vi konstaterer herved (bedre sent enn aldri) at et skammelig oversett norsk neopsykedelia-band begår nok en sterk popplate i form av fjerdealbumet Stethoscophic Notion, som etterlater mang en annen norsk popartist i skammekroken.

Nå er det fanden meg på tide at norsk media og platekjøpere også oppdager dette bandet, som får frem ydmykheten til en låtsmed som Ebbot Lundberg i The Soundtrack Of Our Lives eller Art DiFuria fra The Photon Band. Sistnevnte bidrar også selv her med vokal til et par av låtene og skaper med det fin variasjon til Holms Lennon-aktige stemme som kan bli noe monoton i lengden.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo