cover

Bitter Tea

The Fiery Furnaces

CD (2006) - Rough Trade / Fat Possum

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Garasjerock / Indierock

Spor:
In My Little Thatched Hu
I'm In No Mood
Black-Hearted Boy
Bitter Tea
Teach Me Sweetheart
I'm Waiting to Know You
The Vietnamese Telephone Ministry
Oh Sweet Woods
Borneo
Police Sweater Blood Vow
Nevers!
Benton Harbor Blues
Whistle Rhapsody?
Nevers Reprise
Benton Harbor Blues Again

Referanser:
Royal Trux
The Rolling Stones
Black Mountain
The White Stripes
The Kills

Vis flere data

Se også:
Gallowsbird's Bark - The Fiery Furnaces (2003)
Blueberry Boat - The Fiery Furnaces (2004)
EP - The Fiery Furnaces (2005)


Uslepen diamant

Rotete og ustrukturert fra oppfinnsomt søskenpar.

Så var de her igjen, søsknene Friedberger. På snaue to år har de gitt ut den episke Blueberry Boat (2004), den interessante og bestemorgjestende Rehearsing My Choir (2005) i tillegg til raritetssameleren EP (også 2005). Når vi tillegg vet at Matthew og Eleanor liker å la platene både strekke seg mot og runde 70 minutter kan vel ingen beskylde dem for å være lite produktive.

Jeg har hatt, og har fortsatt et litt ambivalent forhold til Fiery Furnaces. I sine beste øyeblikk lager de både feiende flotte poplåter, fengende rock, drømmende psykedelia og musikal-influerte rockeoperaer i miniformat. På sitt verste er de grusomt irriterende, med overdreven sprettenhet mellom melodilinjer, sjangere og instrumentering. Oppfinnsomheten er bandets store styrke, samtidig som den blir søsknenes akilleshæl. Det interessante blir noen ganger lite håndgripelig på grensen til det slitsomme og frustrerende.

Blueberry Boat er fortsatt bandets beste plate. Der fant de nettopp balansen mellom de vanvittige innfallene og en viss form for struktur. Konseptet som gjennomsyret albumet var én del av det strukturelle limet, Matthews meloditeft og Eleanors stemme var to andre ingredienser. Rehearsing My Choir behersket dette i noe mindre grad, men så var det også vanskelig å ta denne som et rent Fiery Furnaces-album, gitt bestemor Olgas overskyggende tilstedeværelse." Rehearsing My Choir er til en viss grad for et sideprosjekt å regne", skrev jeg i tidligere. "Men med Friedberger-søsknenes produktivitet er det trolig ikke så alt for lenge til oppfølgeren til Blueberry Boat ser dagens lys. Det gleder vi oss til". Nå er oppfølgeren her. Har jeg ventet på noe godt, eller har jeg ventet forgjeves?

Med en sterk følelse av ambivalens fortsatt inntakt må jeg nok si "forgjeves". Jeg har stått trofast ved Fiery Furnaces' side, men er lei nå. Jeg er lei de evige takt- og melodiskiftene, de tilsynelatende uprovoserte og meningsløse påfunnene og et band som aldri finner roen. Jeg ser at dette like gjerne kan fremstå som positive attributter, men alt har sine grenser. Musikalsk befinner Bitter Tea seg i til dels i samme gate som tidligere, med det unntaket at pianoet som på mange måter har vært søsknenes signaturinstrument på store deler av plata er byttet ut med en synth. Dette skaper et noe kaldere og dødere lydbilde, men åpner også for boblende og interessante krumspring.

I sum synes jeg noe av den varme og kjærlige Fiery Furnaces-sounden går tapt i nyskapningen. Ellers har bandet besluttet at det å spille brorparten av vokalstrofene baklengs fremstår som en god idé. Det krydrer riktignok plata, men interessen av å høre disse reverserte vokalbidragene gjennom store deler av platas 72 minutter er begrenset.

Bitter Tea er lyden av en 8 år gammel AD/HD-diagnosert Matthew Friedberger, på forhånd stappet full av sukker, i en lekebutikk der han går bananas med plastikkinstrumentene. Mot alle odds har den samme Matthew en storesøster som tilfeldigvis har en gudbenådet stemme, og mot å rydde rommet hennes de neste fire ukene får han henne til å legge på de vokale bidragene. Resultatet blir spennende, boblende og sprikende. Men det mangler struktur og fokus.

For Bitter Tea er som de foregående Fiery Furnaces-platene en uslepen diamant av ideer, tanker og skisser. Problemet ligger i at svært få av diamantene blir slipt til skinnende edelstener. De settes sammen til en fargesprakende og rik collage, men alle de i utgangspunktet friske innfallene blir aldri utviklet dit hen at man rekker å få følelser for dem. I stedet farer Bitter Tea forbi som et sirkus om bord på et hurtigtog. Det spraker i farger, drønner i trommer og spruter av sagflis. Men så er det borte, og du rakk egentlig ikke å ta verken klovnene, elefantene eller trapeskunstnerne i nærmere øyesyn. Skjønt, å si at sirkuset raser forbi som på et hurtigtog blir misvisende når plata faktisk varer i en time og tolv minutter. Det særdeles sprikende materialet lagt til grunn er det naturligvis altfor langt.

Oppturer er det, men Bitter Tea er ingen triumf, snarere en irriterende og smått slitsom plate jeg som lytter har problemer med å se "meningen" ved. Det er greit å suse rundt i en skog av eksperimentelle lyder og artige påfunn, det kan til og med resultere i øyeblikk av pur magi. Men noen ganger kan det være greit å følge stien. Ikke for å nødvendigvis gjøre alt konformt og likelydende, men for å danne en løype det er mulig også for en lytter å følge. Oppfinnsomheten skal berømmes, men det frister mer å lytte til plater der denne kreativiteten er tøylet og strukturert i en større grad.

Når man ikke trenger å gå lenger enn til Fiery Furnaces' egen backkatalog for å finne disse blir man ikke veldig inspirert til å bruke tiden sin på Bitter Tea.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Hunx and His Punx - Gay Singles

(True Panther)

Klart det er flåsete og klart det er vulgært, men det har blitt en samling låter som utelukkende består av gullkorn.

Flere:

ballboy - The Royal Theatre
The Lionheart Brothers - Matters Of Love And Nature