cover

England, Half English

Billy Bragg

CD (2002) - Elektra

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Spor:
St. Monday
Jane Allen
Distant shore
England, half english
NPWA
Some days i see the point
Baby faroukh
Take down the union jack
Another kind of judy
He'll go down
Dreadbelly
Tears of my tracks

Vis flere data

Se også:
Must I Paint You A Picture?: The Essential Billy Bragg - Billy Bragg (2003)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Sprikende om England

En god del småfengende melodier og småbanale tekster trekker ned de bedre sangene.

Innvandringen til Storbritannia har alltid vært stor. Churchills berømte tale i 1940 satte imidlertid i gang en massiv innvandringsbølge av utskrevne soldater fra koloniene. Men det var ikke bare afrikanske og vestindiske innvandrere som satte sitt preg på England i etterkrigstiden. Også påvirkningen fra amerikansk mote og musikk førte til store endringer i den engelske bevisstheten.

Til tross for massiv ytre påvirkning har engelskmennene alltid klart å tviholde på sin særegenhet. De er på mange måter veldig konservative, og liker dårlig kritikk av det "engelske". Det rokker ved deres felles identitet. Billy Bragg mener at denne identiteten har blitt kapret og misbrukt av rasistiske og politiske grupper. Det er med blandede følelser
han nå krever den tilbake.

"Take down the union jack" er et surmaget oppgjør med det "engelske". England er ikke engang et skikkelig land, bare en økonomisk union, påstår Bragg. Landet har ikke en gang en "egen" skytshelgen, da Sankt George var fra Libanon.

Det er litt spesielt når Bragg synger fra innvandrerenes ståsted i "Distant shore". Jeg synes at skildringene hans er vel banale til tider, men det er kanskje det som skal til for å nå gruppene han sikter til?

På tittelkuttet "England, half english" prøver Billy Bragg å få fram at identiteten britene smykker seg med, ikke hadde vokst frem uten ytre påvirkning. Téen, de tre løvene i skjoldet til det engelske fotballforbundet og St. George er både så mye og så lite engelsk som det går an å bli.

Arbeiderklassen må også få sitt, de undertrykte gutta på golvet. Myndighetene, EU, fabrikkeiere og sjefer får passet sitt påskrevet. Billy Bragg gir dem "St. Monday", "NPWA" (no power without accountability) og "He'll go down". Heldigvis er ikke hele plata like politisk. Bragg har en tendens til å virke kynisk, surmaget og bitter. Jeg er klar over at det nok er nettopp det han prøver på, men det er ikke alltid min "cup of tea".

Kjærlighetssanger, i den grad de kan kalles det, blir også servert. "Jane Allen" vet at Billy er gift, hun vil bare vite hvor gift han er. Han er trofast, påstår han. "Another kind of Judy" forteller om det sviende nederlaget det er å innse at et forhold er over. I tillegg forstår du at du har blitt holdt for narr hele tiden.

Sprikende er vel det ordet som best beskriver "England, half english".  En god del småfengende melodier og småbanale tekster trekker ned de bedre sangene som "Distant shore", "Another kind of Judy", "Take down the union jack" og "He'll go down". Det finnes faktisk ikke en eneste stor sang på plata.

Billy Bragg kan skrive låter som dette i blinde, i søvne og med hendene bak ryggen. Jeg skal ikke påstå at det er det han har gjort denne gangen, men det kan virke sånn.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 5/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo