cover

Rock; meg i rauå!

MoHa!

CD-EP (2005) - Humbug

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Drøye og krevende saker.

Ett album, ett spor. En helt annen planet.

De to ubeskjedne herremenn Anders Hana og Morten J. Olsen gjør stadig vekk radikale og geriljalignende angrep på rockens fundament. Når de selv ikke utgjør en del av den; Hana og Olsen er komponenter i henholdsvis Jaga Jazzist og bandet til Thomas Dybdahl. Disse engasjementene ligner faretruende rene inntektskilder i en ellers trang hverdag; Jaga og Dybdahls uttrykk ligger på en annen planet i forhold til hva Hana og Olsen gjør når de lager den musikken som ligger deres hjerter nærmest.

Som med Morthana-albumet, knapt et år gammelt, koker de med MoHa! et brygg basert på en veldig, veldig fri tolkning av musikk i området rock/jazz/fri-improvisasjon/elektronikk. Denne gangen er de uten saksofonist Andrew D'Angelo. Mini-albumet Rock; meg i rauå! er oppfølgeren til Det e jo rock for faen! og slippes på det lille, men eventyrlystne plateselskapet Humbug.

Her finnes elektrisk støy og perkusjonsdreven improvisasjon blandet med metalliske, nesten ambientlignende strekk. MoHa! er delvis rockorientert og tilnærmingen har noe No Wavesk over seg; her er ugangspunktet et blankt ark, angrepet av en punkete attityd basert på improvisasjon, masse energi og originale tanker om instrumentbruk. Skillet mellom MoHa! og eksempelvis No Wave-nestorene Mars er at Hana og Olsen faktisk kan traktere instrumentene sine. Om MoHa! ønsker å gjøre et musikalsk opprør er i mindre grad et uttalt mål, selv om Rock; meg i rauå! og Det e jo rock for faen! i aller høyeste grad tyder på det. De bidrar uansett med interessante innspill i debatten om hva musikk kan være.

MoHa! må sies å være utforskende i den forstand at mye av lyden her har et slags utspring i områdene før, under og etter rock; sporene antyder det som skjer når man tester utstyret eller leker med det, mer enn det har med rocka låtstrukturer å gjøre.

Selv om Rock; meg i rauå! ligger rimelig langt utenfor enhver etablert kategori hviler det noe gjennomtenkt og målbevisst bak dette mini-albumet. Det er solid på sin måte, og selv om lydbildet tidvis er enerverende og hektisk greier Hana og Olsen å skape en helhet og indre sammenheng som egentlig ikke står tilbake for tidlig Supersilent. I så måte kan kanskje Supersilent 3 stå som en brukbar referanse, ved siden av Phô som i fjor slapp This is Handiwork.

Nå som Supersilent har utviklet seg til å bli mer og mer ambient, kanskje MoHa! er en naturlig arvtager på Rune Grammofon?

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bonnie Prince Billy - Master & Everyone

(Domino)

Fra hjertet - til hjertet: På en drøy halvtime gir Will Oldham oss en evigvarende plate.

Flere:

Alog - Duck-Rabbit
Jonas Kullhammar Quartet - Plays Loud For The People