cover

Vossabrygg

Terje Rypdal

CD (2006) - ECM / Grappa / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Fusion / Improvisasjon / Elektronisk / Instrumental

Spor:
Ghostdancing
Hidden Chapter
Waltz For Broken Hearts/Makes You Wonder
Incognito Traveller
Key Witness
That's More Like It
De Slagferdige
Jungeltelegrafen
You're Making It Personal
A Quiet Word

Referanser:
Miles Davis
Jan Garbarek
Pat Metheny Group

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Lagret siden 1969

Rypdals bestillingsverk fra Vossajazz 03 er nå tilgjengelig på plate. Heldigvis.

I 1969 gjorde Miles Davis noe av det han var god til, nemlig å sette dype spor etter seg i musikkhistorien. Denne legenden av en trompetist og visjonær sanket et godt knippe musikere og spilte inn Bitches Brew, en utgivelse som i ettertid skulle vise seg å bli en av jazzrockens viktigste.

I 2003 gjorde Terje Rypdal noe av det han er god til, nemlig fremføre et egenkomponert, pompøst verk. Vossabrygg er hans 84. opus og bygger på ideene til Miles fra '69. Snart tre år etter fremførelsen kommer dette bestillingsverket fra Vossajazz 03 ut på ECM.

Allerede før man setter plata i spilleren ser man hvordan Rypdal har latt seg inspirere av Miles. Besetningen skal være rik på instrumenter og den skal bestå av godt etablerte musikere som har gjort karriere. På samme måte som Bitches Brew består av en imponerende musikerliste med blant andre Wayne Shorter, Joe Zawinul, Chick Corea, John McLaughlin, Dave Holland og Jack DeJohnette, kan Vossabrygg stille med tilsvarende imponerende liste etter norsk målestokk, med Palle Mikkelborg, Bugge Wesseltoft, Ståle Storløkken, Marius Rypdal, Bjørn Kjellemyr, Jon Christensen og Paolo Vinaccia. Det store fellestrekket i instrumentvalget er doblingen av tangenter og trommer, og på samme måte som Miles kunne velge og vrake i dem han ville spille med, har Rypdal her samlet kremen av musikere som passer et slikt prosjekt.

Ghostdancing markerer startstreken. Med utgangspunkt i det første temaet fra Pharaoh's Dance, er dette en session mer og mindre lik den som åpner Bitches Brew. I over atten minutter får man servert groover, klanger, kontraster, enkeltprestasjoner, kollektivt samspill - alt i alt et mangfold av musikk som vandrer fra det skjøre til det brutale. Besetningen gjør at selve uttrykket blir mye av det samme som på Bitches Brew; rytmeseksjonen legger beats, bassen står for de konstruktive riffene og alle tangentinstrumenter leker seg i vilden sky.

Kombinasjonen Wesseltoft/Storløkken på tangenter viser seg fra første stund å være en uhyre spennende sammensetning, hvor deres to respektive lydbidrag smeltes sammen til én rik lydkilde. Mikkelborg på trompet og Rypdal selv på gitar lager også en slags konspirasjon, hvor en unison melodi presses ut i særdeles klangfulle omgivelser i tillegg til de individuelle improvisasjonene. Helheten i alt dette gjør at man blir overmåte imponert over hvordan det går an å kopiere og videreføre samtidig. Oppbygningen på Ghostdancing er dessuten også nokså lik Pharaoh's Dance, så det er ingen tvil om hvor Rypdal vil legge ned grunnsteinen. For herfra går han videre på egne ben.

I omtrent samme grad som Bitches Brew var et møte mellom to forskjellige sjangre, er Vossabrygg et møte mellom gammel og ny tid. Fusjonering er med andre ord et sentralt begrep, og Rypdals måte å møte morgendagen på er delikat. Etter den lange åpningsseremonien overlates nemlig kommandoen fra far til sønn, hvor Marius Rypdal starter sine samplinger og trommemaskiner. Å tilføre et slikt musikalsk element er noe av det viktigste Terje Rypdal gjør på Vossabrygg. Med klipp fra Terjes tidligere komposisjoner Ineo og Fifth Symphony kontrasterer Marius fullstendig, og hans tre hovedbidrag - Hidden Chapter, Incognito Traveller og Jungeltelegrafen - som han også er medkomponist på, fremstår som grønne lunger i en storby. Hidden Chapter blir kanskje litt vel "khmersk" av seg på grunn av valget av trommebeat, Incognito Traveller innehar derimot kvaliteter som gjør dette riktig vellykket.

Terje Rypdal har i løpet av sin lange karriere utviklet et nokså særegent sound. Selv om han blir betraktet som en jazzgitarist, er han godt plantet på grensen mot rock, med et vell av vreng, klang og delayeffekter. Pompøs har han alltid vært, og alle års samarbeid med trompetist Palle Mikkelborg viderespinner på nettopp denne klangdyrkingen - Mikkelborg har nemlig heller ingenting mot å spille gjennom effektmoduler. Man kan si at disse to er svært gode representanter for norsk jazz som i det hele tatt er følende, søkende og sart. Saken er at Rypdal/Mikkelborg får det til, i motsetning til forsøkene fra mange andre, som bare blir dvaske i forhold.

Vossabrygg har en nokså stor spennvidde, og spriker fra ømme melodier til hvasse lydseanser. Hør bare på Key Witness og den påfølgende That's More Like It. Key Witness er en kort liten sak som holder det gående i halvannet minutt, hvor jeg tipper det er Storløkken (fra Supersilent og Veslefrekk) som leker seg med det han har for hånden av synthesizere, hvorpå That's More Like It overtar med en mystisk og umiddelbart fengende groove, og senker det hele noen hakk ned. På et teppe av frie rytmer åpnes det her for konversering tangentistene imellom. Det er ikke noen åpenbar struktur på Vossabrygg, lydlandskapet går nokså opp og ned etter behov, kan det virke som. I dalsøkkene som oppstår i slike tilfeller, som i That's More Like It og Waltz For Broken Hearts, er det lett å miste konsentrasjonen rundt musikken. Men med disse musikerne blir det faktisk aldri kjedelig. Og det i seg selv er ren kunst.

De tydelige referansene til Bitches Brew i både tittel, besetning og Ghostdancing avtar som sagt litt etter hvert. Ikke dumt. Hvis det plutselig hadde kommet en seig og funky seksjon inni her som het noe sånt som Terje sparker medisinmannen (jf Miles Runs The Voodoo Down) eller Rypdal i besetningen hadde tatt med en bassklarinett, som med sin særegne lyd er et sentralt instrument på Bitches Brew (Bennie Maupin), hadde Vossabrygg lett blitt hørt på som en fortolkning av heksebrygget. Rypdal skriver selv at han er inspirert av Bitches Brew, noe som gjør at oppfattelsen kan bli tosidig:

Er Vossabrygg et prosjekt skrevet for fusjoneringens skyld? Eller er dette verket skrevet for musikkens skyld? I tråd med Miles' førfusion er Vossabrygg en sammensmelting av gamle og nye instrumenter og uttrykk. Miles selv hadde en innebygd trang til stadig utvikling, og han er på mange måter et symbol for hvor viktig innovasjon er. Jeg mener det Rypdal har gjort her dekker begge problemstillingene. Han ser kvalitetene ved Bitches Brew og tar dem med seg videre inn i sin egen verden, hvor alt består av nydelig og velklingende musikk. Det står respekt av Vossabrygg.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Songs: Ohia - Magnolia Electric Co.

(Secretly Canadian)

Make that black record and we'll all sing along, to the bad luck lullaby...

Flere:

Alamaailman Vasarat - Huuro Kolkko
Magnet - On Your Side