cover

Aage Braarud

Aage Braarud

CD (2009) - Normann / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Evergreen / Tango / Vise / Slagersang / Standards / Swingjazz / Crooner / Humor

Spor:
Rosalin (Vals)
Når det går mot vår igjen
Bali-Bali
Plystrevals
Det er intet som stuen der hjemme (Foxtrot)
Røde roser (Tango)
Prinsevals
Velkommen du lille prins (Vals)
Bryllupsklokker (Foxtrot)
Har du sett min Veronika (Vals)
I den lille lave stuen borti bakken
Når heggen blomstrer der hjemme
Det er min stille bønn (Tango)
Hør regnets sang (Foxtrot)
Det er fest i kvell (Rheinlender)
Livets glade gang (Foxtrot)
I vår ungdoms kjære by (Vals)
Hør min sang, Violetta (Tango)
Sommerkveldens sang (Foxtrot)
En søt liten frøken blondine
Marion (Vals)
I Honolulus natt (Foxtrot)
Roser til Ann Katrin
Penny Serenade
Under vårt kastanjetre (Foxtrot)


En viol, Madame (Tango)
Et lite stjerneskudd (Foxtrot)
Under måneskinnslampen (Vals)
Du er min hem'lige lengsel (Vals)
Nu er jo månelykten tendt (Tango)
God morgen (Foxtrot)
Dekksguttens vals
Eventyr (Tango)
Jeg drømmer meg tilbake (Tango)
Lille Anne Lise (Foxtrot)
Blånende hav (Tango)
Sangen om Warsjawa
Bella, Bella Marie (Tango)
Som en duft av røde roser
I en robåt til China (On a slow boat to China) (Foxtrot)
Min egen by (Galway Bay)
Gudsjelov-kvelden
Dekk bordet, Elvira
Skal vi møtes på lørdag
C'est si bon (Foxtrot)
Ved en hvitmalt grind (Foxtrot)
Liten by (Dear Hearts and Gentle People)
Takk for det (I'd've Baked a Cake)
Godnatt Irene (Vals)
Hva var vel livet uten deg (Foxtrot)
På kjærlighetsstien

Referanser:
Sølvi Wang
Jens Book-Jenssen
Frank Sinatra

Vis flere data

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Livets glade gang

Braarud tilhørte toppskiktet av 30 og 40-tallets popstjerner.

Normann Records har i sin etterhvert voluminøse serie med retrospektiver over eldre norske plateinnspillinger utgitt et bredt utvalg av sangeren Aage Braarud grammofonrepertoar. Det er snakk om en dobbel-CD med 51 kutt. Utgivelsen er betimelig nok støttet av Norsk Kulturråd, som i dette tilfellet har satset på nyutgivelse av en artist hvis repertoar knapt finnes representert på vinyl eller CD fra før. Som så mye annet i Normanns katalog er det snakk om artister hvis utbredelse og berømmelse tilhører 78-platas tidsalder. Dette er anskueliggjøring i praksis, kulturarkeologi av det basale slaget: Reutgi glemt musikk, så kan i hvert fall ikke youngsterne skylde på de eldre for at de ikke har peiling på hva familiens eldre svingte seg til i sin ungdom. Og hånden på hjertet nå, alle groove-lesere under 60: Hvor mange av dere har hørt om Aage Braarud før? Nå finnes det ingen unnskyldning lenger, det er bare å sette seg ned og gjøre seg kjent med oldemors idol - han finnes nå på CD.

Hvem var Aage Braarud, spør du. Han var først og fremst en veldig populær slagersanger i Norge fra tidlig 30-tall til ut i 50-åra. Noe annet som skiller Braarud fra de andre artistene i samtida er hans store antall plateutgivelser. Det var Book Jenssen-tempo over karen og tempoet var betinget av populariteten, som økte raskt etter en skikkelig lansering på platemerket REX i 1936. Braarud tilhørte toppskiktet av 30 og 40-tallets popstjerner, eller grammofonsjarmører som de ble kalt dengang. Å ha mikrofonstemme på den tida var å kunne beherske den nye Bing Crosby-stilen. Denne skilte seg fra den tidligere deklamatoriske kraftsangstilen ved en dempet og tilbakeholdende sangteknikk som brakte utøveren "nærmere" platelytteren.

Overgangen fra akustiske til elektriske innspillinger hadde mye å si. Den nye, forbedrede teknikken gjorde det mulig å registrere et langt bredere register av lyder, der særlig de finere nyansene kom til sin rett. Book'en var tidlig ute med å ta dette poenget i Norge, Braarud fulgte tett på. Crosbystilen var kjennetegnet av nettopp en nennsom, smygende og intim innlevelse der store refrengkaskader kunne veksle med tilnærmet hvisking. Dette åpnet for en helt ny måte å framføre og tolke popmusikk, det ble det nye vokabularet som stort sett er gjeldende den dag i dag.

Den nye stilen ledet de første sangerne inn i en romantisk storfelt vokal svulstighet som bredde om seg og fikk preg av overdreven søtladenhet. "Crooning" ble det kalt, og utøverne referert til som "smørsangere" og "sviskeprinser". Uttrykket "sviske" for lattervekkende sentimentale kjærlighetssanger har hengt med i dagligtalen i all ettertid. Formene er nye, men tradisjonen den samme, enten det dreier seg om Tom Jones' hulkepop eller Jørn Hoels intense innlevelse i sine 80-talls sanger. Braarud startet i denne stilen før den ble en tradisjon, men hang med lenge nok til at en ny generasjon sangere atter omformet uttrykket og gjorde det til stor kunst i skjæringspunktet mellom jazz og swing. Tenk Frank Sinatra, Perry Como eller Tony Bennett.

Den omfangsrike CD-utgivelsen dokumenterer Braaruds plateaktiviteter mellom 1936 og 1951. Det starter altså midt i crooner-era'en og følger Braarud til han synger duett med Sølvi Wang i 1951, nettopp en av de artistene som representerte en ny tid og et nytt underholdningsbilde. Ved å lytte nøye danner platas kronologisk ordnede kutt et narrativ over slagersangens utvikling disse femten åra. Det er for mye å påstå at det skjer store genremessige nyvinninger innen formen i den perioden og de sangene som dekkes her, men det kan spores som nyanser og glidninger, ikke minst under påvirkning av populære sanger fra utlandet. Det er en særs konservativ form for popmusikk, hvor de genremessige mutasjonene og selvreferansene vi er så vant til fra moderne pop, glimrer med sitt fravær. De tidligste kuttene er fra refrengsangens epoke, nærmere bestemt fra det tidspunkt denne formen mer eller mindre døde ut. Der det før var vanlig for sangeren først å komme inn med siste verset, hiver Braarud seg på fra første vers. De lange forspillene utgikk med de nye og forbedrede opptaksteknikkene.

Alle sporene på plata er dansemusikk, eller slagere som egner seg for dans. Her er det viktig å minne om den viktige sosiale funksjonen platene hadde i en (nesten) radiofri tid. Disse platene ble kjøpt og lyttet til men også i stor grad danset til under ymse former av sammenkomst og fest. Tekstene er i all hovedsak standard slagertekster, folk som kjenner til begrepet skjønner hva jeg sikter til. Motivene er bl.a lengsel, den lille stue i aftensolens skjær, sjømannen langt hjemmefra, den lille stua til far og mor, forelskelse, svermende par, mor og far er gamle/borte nå, kjærestepar som møtes ved den hvitmalte grind, blomstrende syriner, hegg eller andre busker og trær, Honolulu/Hawaii/Tahiti, bryllupsklokkers klemt... Å lytte til slike gamle slagere er å konstatere at også forna dagers pop hadde tekster som var endeløse variasjoner over en bestemt mengde gitte tema.

Noe som stykker opp inntrykket av sober patos er de komiske innslagene. Disse har en frisk tone som bærer dem over årenes slukt. Flere sanger er komiske numre med vittige tekster om kakebaking og "hvem var damen jeg så deg med forleden"-moro. Duoen Holt og Gundersen liver opp med små sketsjer, f.eks på spor 16/CD 1, Livets Glade Gang. Disse kuttene er mer "folkelige" i sin orkestrering en valsene og foxtrot'ene som lydlegges av salongorkesterets kontinentale eleganse. Vårt hjemlige popinstrument trekkspillet anvendes flittig plata igjennom, men helst i de riktig breie numrene.
Ellers er det verdt å merke seg et par oddities, som spor 7 og 8 CD1, de to sidene Braarud gjorde i forbindelse at Norge fikk en arveprins i 1937. Kongehuset hadde egne popmelodier på den tida. Tygg litt på det.

Det er flust med samtidas hits i Aage Braaruds egne versjoner her. Populære melodier ble ofte "covret" av flere artister og publikum kunne velge versjonen de likte best. Violetta (18/CD1) og Godnatt Irene (24/CD2) er to eksempler på sanger som forelå i platebutikkene i en rekke norske og internasjonale versjoner samtidig. Det gjalt å bygge seg et kjernepublikum som kjøpte "sin" artists versjon uansett hvor gode de andres var. Braarud gikk dog ikke av veien for å utvide vals og komi-spekteret med noen solide uptempo numre. Lytt til 25/cd1, Under Vårt Kastanjetre, den svinger no' inni helsike! Lytt også til God Morgen (6/CD2), en opplagt versjon av sangen vi i dag husker best som "den derre fra Singin' in the Rain". Gripende er Braaruds versjon av Paasche-Aasen/Kristian Haugers Gudskjelov-kvelden (17/CD2). Her er han meget presis i sin frasering og modulerer stemmen med det rette tilbakehold. Denne versjonen er helt klart blant de beste innspillinger vi har av denne uslitelige perlen i norsk visearv. Mot slutten av CD2 knytter Braarud an med etterkrigstidas nye, mer ubundne slagerform i filmdillen Hva Var Vel Livet Uten Deg og duetten med Sølvi Wang i På Kjærlighetsstien (25,26/CD2). Han klarer overgangen godt, men man merker at den nye tids kvassere rytmer ikke er helt Braaruds metier.

Dette er altså en dobbel-CD med spilletid på nesten to og en halv time. Kun barkede fans kan ta alt dette innover seg uten noen pauser underveis. Lyttet til i en sammenhengende avspilling, glir den ene låta etterhvert over i den andre. Det er nødvendig å påpeke at selv om dette er gammelt og lydhistorisk viktig og dokumentært uvurderlig materiale, er det også kommersiell døgnflue-pop god som noe som helst annet fra platehistorien. Det er lov å mene at denne samlinga er vel voldsom i sitt omfang, men omfanget er til for den spesielt interesserte. Den mer henslengte lytter kan hoppe litt hit og dit og programmere CD-spilleren etter et greatest hits-prinsipp. Som med all annen pop er det avstand mellom de virkelige toppene, det er dalsøkkene imellom tindene som utgjør kjøtt og poteter på denne samlinga. Men de 8 - 10 blinkskuddene er virkelige høydepunkt i norsk pop's annaler.

Det er lett å hengi seg til passiv, nesegrus respekt for 80 år gamle slageropptak, men hvorfor ikke lytte til denne musikken med samme kritisk øre som vi låner til nye plateutgivelser. Dette er i all hovedsak formelmusikk, men fascinasjonen ligger i avvikene og den norske, heimavla vri og særegenhet en god del av kuttene er preget med. Dette er lydhistoriske meddelelser og overlevninger fra en annen tids slagerfabrikker, en sann reise tilbake til dengang populærmusikk var bare det - populære sanger uten annen signifikans enn den glede musikken spredte. Den gangen fantes ingen post.doc-stipendiater som forsket i de sosiokulturelle implikasjoner ved angsten for genreoverskridelser i Aage Braaruds musikk. Takk Gud.

Så har vi ham nå ? Tjaa...tjo... Plata vil forhåpentlig vekke noens nysgjerrighet og anspore til ytterligere dykk i vår mangslungne og spennende pophistorie. Aage Braarud er muligens ikke den ideelle portalfigur til slagerarven, til det blir nok materialet på denne plata for likelydende for folk flest. I et større perspektiv er han interessant som eksempel på divisjonen av sangere som stod rett bak kongen av dem alle, Jens Book Jenssen. Braarud nådde grammofonkongen til over nakkebladet og tittet Book'en over skulderen. Han hadde et mer begrenset register som sanger enn Book Jenssen, men han tok det igjen ved å perfeksjonere sitt uttrykk og var i en årrekke en av landets mest pålitelige leverandører av solid, konsis underholdningsmusikk. Det var ikke bare lett å gjøre det så bra i en konjunkturømfientlig bransje som Braarud, selv hans meget respektable produksjon tatt i betraktning. Bredde og mengde er ikke nødvendigvis sammenfallende verdier i underholdningsbransjen. Book'en hadde bredden og mengden, Braarud strammet inn og var i sine glansdager popmusikkens Jonas Lie, elsket i de tusen hjem og garantert ute med nye plater til hver julestri. Om vi har ham nå er opp til ørene som lytter. Jeg tror han fortsatt er i stand til å vekke noe i opptil flere av oss.

Tekstheftet til denne CD'en er holdt i ytterst nødtørftige former, de høyst nødvendige fakta og lite mer. Denne anmelder har tidligere surmulet over smalhans i Normann Records' innlagte trykksaker, og henviser til tidligere ytringer. På den annen side har utgiverne denne gang overgått seg selv når det gjelder lydkvaliteten. Den er rett og slett uhyre god. Lyden har beholdt sin fylde og stofflighet selv om rusk og sus er eliminert. En restaureringsmessig bragd! Om jeg trekker fra et poeng for det tynne innleggsheftet er jeg villig til å klinke på et ekstrapoeng for den fantastiske lyden på utgivelsen. Dermed blir det topp score.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo