cover

One Night Alone ... Live!

Prince

3 x CD (2002) - NPG Records

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Pop / Funk / Soul / Jazzpop

Spor:
Rainbow Children
Muse 2 The Pharaoh
Xenophobia
Extraordinary
Mellow
1 + 1 + 1 is 3
The Other Side Of The Pillow
Strange Relationship
When U Were Mine
Avalanche


Family Name
Take Me With U
Raspberry Beret
Everlasting Now
One Night Alone…
Adore
I Wanna B Ur Lover
Do Me, Baby
Condition Of The Heart (interlude)
Diamonds & Pearls
The Beautiful Ones
Nothing Compares 2 U
Free
Starfish & Coffee
Sometimes It Snows In April
How Come U Don`t Call Me Anymore?
Anna Stesia


Joy In Repetition
We Do This
Medley: Just Friends (Sunny)/If You Want Me To Stay
2 Nigs United 4 West Compton
Alphabet Street
Peach (Xtended Jam)
The Ballad Of Dorothy Parker
Girls & Boys
The Everlasting Now (Vamp)

Referanser:
George Clinton
James Brown

Vis flere data

Se også:
The Vault: Old Friends 4 Sale - Prince (1999)
Dirty Mind - Prince (1980)
Controversy - Prince (1981)
1999 - Prince (1982)
Purple Rain - Prince (1984)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Turn the house lights on!

Prince har aldri vært i bedre konsertform enn på One Night Alone-turneen i 2002. Mannens storhet presenteres over hele tre skiver.

Øyeblikket som jeg drømte om gjennom store deler av 80-tallet har endelig kommet: Prince slipper live-skive. I etterpåklokskapens lys er jeg glad for at live-utgivelsen kommer nå og ikke i løpet av det glade 80-tallet, da Prince-konserter ofte var begrenset musikalsk på grunn av krevende sceniske produksjoner som la bånd på mannens musikalske eskapader. De mer utsvevende musikalske partiene var forbeholdt ekskulsive aftershows, som har blitt legendariske i Prince-kretser. Det er derfor ekstra hyggelig at Prince slår på stortromma med denne utgivelsen og spanderer to skiver på dokumentasjon av One Night Alone-turneen i USA og en ekstra CD med materiale fra aftershows i samme periode. One Night Alone-turneen presenterte "real music by real musicians" og denne boksen dokumenterer nettopp dette, med et minimum av etterproduksjon fanger disse tre skivene en levende legende i musikalsk toppform.

Man kan mene mye om Prince; jeg er selv blant de som ga opp å følge mannen gjennom 90-tallet, men det er hevet over enhver tvil at mannen er et musikalsk geni og en av de få gjenværende, ekte artistene i popuniverset. Glem Bruce Springsteen, U2, Michael Jackson og Madonna. Når Prince dirigerer bandet sitt gjennom Muse 2 The Pharaoh og 1 + 1 + 1 is 3, beveger han seg i nærheten av storheter som James Brown og Sly Stone. Det er imponerende å observere hvilke ferdigheter mannen besitter i møte med sitt publikum, og hvor stor grad av kontroll han har over sine medmusikere og eget uttrykk.

"If you expected to get your Purple Rain on; you in the wrong house," bedyrer Prince på ett punkt. "We are not interested in what you know, but what you are willing to learn," kan sees som en oppsummering av Princes nye standpunkt overfor egen sin musikalske katalog og sitt nye livssyn. Det er mannens nyfunne frelse og frigjøring fra Warner Bros' klamme favntak som står i sentrum og brorparten av første halvdel dokumenterer nettopp dette. Man må igjennom 2/3-deler av første skive før man støter på kjente toner fra 80-tallet, med Strange Relationship (fra Sign O' The Times, 1987). Det som overrasker en ihuget Prince-på-80-tallet-entusiast er at første del, hvor materialet i stor grad er hentet fra Princes seneste utgivelse The Rainbow Children, har flest høydepunkt. Tittellåta fra The Rainbow Children er første låt ut, og setter standarden for det nye materialet fra Prince og The New Power Generation gjennom heftig flørting med eksperimenterende jazz.

Det fascinerende med Prince-konserter er at han, med den største selvfølge, kan variere uttrykket på enhver låt utifra humør, publikums respons, samt egne og medmusikernes ønsker. Åpningslåta varieres fra et jazzgroove, til Renato Netos heftige tangentarbeid og Princes gitartraktering som i det ene øyeblikket grenser til frijazz for så å forvandles til florlett pop i det neste. Hemmeligheten til Prince ligger i ekstatisk spilleglede og en formidlingsevne fra scenekanten som få artister er forunt. Heldigvis makter One Night Alone... Live! å fange magien Prince utstråler fra scenen og ubetalelige øyeblikk; som Princes spontante kommunikasjon med publikum på 1 + 1 + 1 is 3 ("it must be Saturday night or something!"), Maceo Parkers fantastiske saksofonsolo på Xenophobia og Princes eget arbeid på gitar spredt utover hele utgivelsen. Disse detaljene gir One Night Alone... Live! utvidet levetid og verdi.

CD1 inneholder alt man forventer fra en Prince-konsert; eksperimentering i jazz- og sololandskap (med blåserne og gitaren i fokus), heftig funkkjør og rolige ballader. Prince plukker kun to låter fra "gamle dager", hvor favoritten When You Were Mine får en overraskende tradisjonell gjennomkjøring hvor han ber Neto gjøre "the oldtime solo" i Dr. Fink-stil. Svakeste låt på åpningsskiva er den klissne Extraordinary hvor Prince tråkker i egen oppkjørte løype, men utover dette er første del en himmelsk gjennomkjøring av det beste The Rainbow Children har å by på. Høydepunktene finner du på den 11 minutter lange The Rainbow Children, samt funkbruddet på Muse 2 The Pharao (hvor Prince endelig viser at han har fått skikk på rappingen) og når Prince overkjører alle andre artister på planeten i løpet av 1 + 1 + 1 is 3.

Family Name åpner den andre skiva og setter tonen for Princes nye livssyn og politiske åsikter. Låta tar for seg hvordan slavene fikk nye navn når de ankom USA, og inkluderer relativt kontroversielle uttalelser. Denne halvdelen av konsertopplevelsen står frem som en mer broket ansamling låter. Det meste av materialet er hentet fra gamle utgivelser og burde være kjente for de fleste. Dessverre er ikke disse versjonene så interessante som man kanskje kunne forvente. Take Me With U og Raspberry Beret er fine låter, men jeg savner mer interessante omarrangeringer som den av Sign O' The Times på den europeiske delen av One Night Alone-turneen. Disse låtene avslører også Prince som den eneste vokalisten i bandet, da det er bassist Rhoanda Smith som oftest må bære byrden av andrestemmen uten helt å mestre den rollen.

For de som savnet pianodelen av Prince-konserten i Oslo, så er denne inkludert i sin helhet her. Denne delen av konserten var viktig på den amerikanske delen av turneen, men ble av og til kuttet (som i Oslo) i Europa. Denne delen åpner med One Night Alone, som så glir over i en komplett og morsom versjon av Adore ("honey, not the ride..."), før I Wanna B Ur Lover får en gjennomgang av pianoet. Dette er konsertens mest intime del og presenterer Prince som en kommunikativ og morsom artist med full kontroll over publikummet fra bak pianoet. For nykommere til dette materialet kan det være irriterende at Prince kutter mange av låtene etter et versj eller to og overlater vokalen til publikummet på store deler av Nothing Compares 2 U og Diamonds & Pearls. Dessverre virker ikke Prince spesielt inspirert på låter som How Come You Don't Call Me Anymore? og Sometimes It Snows In April, som gjør avslutningen til noe av et antiklimaks.

Gjennom mine år som Prince-tilhenger har hans legendariske aftershows vært en drøm å få oppleve. Jeg var nære på, da Prince gjestet Oslo høsten 2002, men jeg har ennå ikke opplevd mannen live på en liten klubb. Det er på disse konsertene Prince drar strikken lengst og serverer heftige versjoner av egne låter og gjør forrykende coverversjoner. Her har versjoner av Red House (Jimi Hendrix), Sex Machine (James Brown) og Just My Imagination (The Temptations) dukket opp med jevne mellomrom. Piratkopier av ymse kvalitet har vært i omløp i lang tid med dokumentasjon av disse eskapadene, så det er på høy tid at Prince endelig frigir aftershowene fra bootleghelvetet og inn på den offisielle arenaen.

Med It Ain't Over presenteres høydepunkt fra aftershows i New York, Los Angeles og Portland fra One Night Alone-turneen. Forventningene til denne delen av utgivelsen har vært skyhøye og en av mine absolutte favorittlåter, Joy In Repetition, åpner ballet. Her sitter alle elementene som har skøvet denne låta opp i tetskiktet blant Princes komposisjoner; den narrative vokalen som skildrer et skittent barmiljø med karakteristisk Prince-gitar som akkompagnement. Denne versjonen er nærmere de uoffisielle versjonene som har vært i omløp siden slutten av 80-tallet (låta ble skrevet i 1986) og løftes over sin offisielle form på det håpløse Graffiti Bridge soundtracket. Alt i alt er dette et av Princes beste arbeider og en låt som sjeldent luftes i livesammenheng. Dette gjenhøret er søt musikk i mine ører.

Dessverre byr ikke resten av It Ain't Over på de helt store høydepunktene. Møtene med George Clinton på We Do This og Musiq Soulchild på Just Friends (Sunny)/If You Want Me To Stay bidrar ikke til å heve utgivelsen nevneverdig. Det er og blir Prince som er stjerna på scenen, og det er gitaren som er mannens hovedinstrument på denne delen av utgivelsen. De som har fulgt Prince på bootlegmarkedet vet hva Prince er god for på disse aftershowene, så det er skuffende at ikke denne offisielle utgivelsen fanger hele spekteret som Prince kan by på når det passer seg slik. Det er ikke før mot slutten av innspillingen at magien fra Joy In Repetition er tilbake med en sjelden fremføring av hele The Ballad Of Dorothy Parker og en medley av Girls & Boys og Everlasting Now med Sheila E som ukreditert gjesteartist!

One Night Alone... Live! fanger Prince på et tidspunkt da kommersielle hensyn ikke lenger teller (mannen har kuttet alle bånd til plateselskap) og etter at han har gjenoppstått fra en kreativ tørke som varte i 10 år. Den nye Prince fremstår som mer åpen, mer eksperimenterende og med en vilje til nyskapning som få artister kan matche. Det er disse kvalitetene som jeg føler meg sterkest knyttet til, så det er med et lettelsens sukk at jeg lar meg begeistre på ny av Princes utgivelser. Siden Princes distribusjonsnettverk er særdeles usikkert for tiden vet jeg ikke hvordan dette produktet når publikum utenfor den indre sirkelen av fanklubbmedlemmer. Jeg vet heller ikke hvordan denne boksen vil bli mottatt for de som ikke har et forhold til Prince og er åpne for hans eksperimenterende sider. Her er det ikke noen hitparader som vil tilfredsstille Purple Rain-behovet hos det gjengse publikummet. Dette er definitivt Prince for viderekomne. For dem derimot er dette en himmelsk gave.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - Song of America

(31 Tigers)

Rødt, hvitt og blått – og med 50 stjerner. Ni års arbeid ligger bak denne verdige hyllesten til amerikansk musikk fra 1492 og frem til dag.

Flere:

Philip Kane - Time: Gentlemen
Brandy - Full Moon