cover

Plans

Death Cab for Cutie

CD (2005) - Barsuk / Atlantic / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Collegerock / Elektropop

Spor:
Marching Bands Of Manhattan
Soul Meets Body
Summer Skin
Different Names For The Same Thing
I Will Follow You Into The Dark
Your Heart Is An Empty Room
Someday You Will Be Loved
Crooked Teeth
What Sarah Said
Brothers On A Hotel Bed
Stable Song

Referanser:
Weezer
Teenage Fanclub
Built to Spill
Bright Eyes
Rogue Wave
The Long Winters
The Postal Service
Pedro the Lion

Vis flere data

Se også:
The Photo Album - Death Cab for Cutie (2001)
Transatlanticism - Death Cab for Cutie (2003)
Transatlanticism - Death Cab for Cutie (2003)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Gamle helter

Den beste skiva fra Death Cab? Tja, kanskje...

For min del ser dette ut til å være året for nye skiver fra gamle helter.

Jeg har ikke oppdaget mye nytt i år, men jeg er blitt positivt overrasket - og veldig skuffet - over band og artister som jeg har stått hjertet mitt nær.

Dette har selvsagt voldet en del bekymring. Hvem er den neste som vil falle? Hvilke helter ryker i dag?

Bekymringen har ikke omfattet Death Cab for Cutie. Selv om jeg har stilt meg selv enkelte spørsmål. Death Cab har hatt en jevntd oppadgående kurve helt siden debuten. Jeg er fortsatt veldig glad i deres forrige album. Hvordan skulle de klare å overgå dette? Hvordan skulle de klare å skape en album-akse som fungerer like bra - og helst bedre - enn låta "Transatlanticism"?

De valgte å ikke forsøke.

Der låta "Transatlanticism" bygger seg opp fra en enkel akkordrekke på piano, til øsende gitarer, buldrende tromming og kor, holder "I will follow you into the dark" seg til en ensom kassegitar og Gibbards vokal. Og det er vel så mektig.

Det betyr ikke at "Plans" er et nedstrippet album. Så absolutt ikke. "I Will follow you into the dark" avløser låta "Different names for the same thing", som er en av disse "oppbyggerne" som starter enkelt med piano, men som ender i ei herlig røre av synther, gitarer, piano og xylofoner; instrumenter som flyter så fint av gårde at man får lyst til å stupe uti og ligge og flyte rundt.

Det er med andre ord god variasjon på dette albumet, selv om det er en overvekt av rolige låter denne gangen. Det er helt greit. Det er det gruppa gjør best.

Produksjonen er glatt. Men den er glatt og behagelig, for eksempel på singelen "Soul meets body" som rusler av gårde med kassegitarer og en supertight, nesten maskinell, trommebeat. Produsent Chris Walla binder det hele sammen, og pusher stadig soundet lenger fram, uten at det noen gang slutter å låte Death Cab. Det låter bare bedre.

Sånn sett så skulle man kanskje tro at dette skulle være den aller beste Death Cab-skiva.

For å være helt ærlig så vet jeg ikke ennå. Jeg ombestemmer meg annenhver dag. Plata er ikke fullkommen. "Crooked teeth" er malplassert på albumet. Den låter bra, men den hadde kanskje passet bedre et annet sted.

Produksjonen er den beste hittil. Låttekstene og spillinga er også noe av det beste de har prestert. Death Cab har det veldig fint som band nå. Ikke fordi de har signet major (jo, de har det nok fint på grunn av det også, men det er ikke det som er poenget mitt), men fordi alle bandmedlemmene bidrar til å skape en helhet som gjør at folk som meg tenker "Fy faen, for et bra band".

Men likevel, så lurer jeg på om jeg ikke er mer glad i "Transatlanticism" Kanskje det er for pent for meg? For flinkt? Kanskje jeg bare er et grettent indiehengehue som ikke liker at ting er så fint. Eller så er den bare ikke like sterk.

Jeg er ikke sikker. Men jeg er ikke skuffet. Ikke på noen måte.

Det vil ikke du heller bli.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Pinetop Seven - The Night's Bloom

(Barbary Coast / Empyrean)

Låtar i ei cinematisk folkrock-ramme, som veks og blir til vemodige og rike sinnbilete.

Flere:

Helldorado - Director's Cut
Fever Ray - Fever Ray