cover

Love Unbolts The Dark

The Immortal Lee County Killers

CD (2003) - Sweet Nothing / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Bluesrock / Garasjerock

Spor:
Love Unbolts The Dark
Boom Boom (Yeah Yeah)
Rock N Roll Is Killing Me
The Damned Don`t Cry
Burnin' Hell
God Bless The Losers Who Try
Ain't Goin' Down To The Well No More
Said I'd Find My Way
Never Get Out Of These Blues Alive
Let's Get Killed
Devil Got My Woman

Referanser:
The Black Keys
The Mormones
Jon Spencer Blues Explosion

Vis flere data

Se også:
Love Is a Charm of Powerful Trouble - The Immortal Lee County Killers (2003)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Still got the blues

Immortal Lee har byttet ut soverommet med platestudio, og resultatet er blitt riktig så nasty!

Immortal Lee County Killers (fra nå av forkortet ILCK) er sinte. De mener at rocken er død, punken blir spilt på MTV, og bluesen har blitt en verdensomspennende turistattraksjon. Det akter de å gjøre noe med.

Bandet består fremdeles av duoen Chetley Weise på gitar og vokal, samt en fyr som kaller seg The Token One på trommer. Gutta, som kommer fra en liten by i Lee County (derav navnet) i Alabama, og spiller skitten bluesrock. Selv nevner de John Lee Hooker og MC5 som inspirasjonskilder, noe man lett hører. Det er bluesens ærlighet og nerve, ispedd energisk rock'n'roll. Selv om ILCK ikke likner så veldig mye på MC5, har de i hvert fall mye av den samme gleden og energien vi husker fra glimrende Kick Out The Jams. Personlig synes jeg bandets lydbilde ligger tettere opp mot band som The Black Keys og Jon Spencer Blues Explosion. Man kan også dra paralleller til ultrahippe Yeah Yeah Yeahs fra New York, og våre egne minimalist-rockere The Mormones fra Lillehammer. Siden de to kun spiller trommer og gitar er det også mulig å se likhetstrekk med White Stripes, og da ikke bare på grunn av instrumenteringen, men også deres forkjærlighet til bluesen. Det virker som om bluesen er opphav til mye av den gode rockemusikken vi hører i dag. Ingen blues, ingen ILCK, eller White Stripes for den saks skyld. Jack White har for øvrig uttalt at ideen bak The White Stripes er å "godteri-kamuflere" bluesen inn i fete gitarriff og masse rock-attityd slik at nettopp bluesen blir lettere å svelge for dagens musikk-kresne ungdom. Dette er egentlig ganske synonymt med det ILCK holder på med. Blues ispedd rock'n'roll og punk har etter hvert blitt veldig populært, og det er heller ikke så vanskelig å forstå når man hører plater som Love Unbolts The Dark. Denne er nemlig virkelig bra!

Dette er bandets tredje utgivelse på like mange år. Først kom The Essential Fucked-Up Blues, deretter Love Is A Charm Of Powerful Trouble i februar i år. Etter sistnevnte album fikk ILCK litt velfortjent oppmerksomhet i Norge, hvilket førte til at bandet gjorde flere show her til lands, blant annet i Oslo og Bergen. ILCK har også gjestet prestisjetunge John Peel Show på BBC Radio i England.

De to første skivene ble tatt opp hjemme hos de to bandmedlemmene, hvilket er ganske lett å høre: Skitten lyd, skraping og feedback. Alle ingrediensene til en skikkelig god garasje-plate, med andre ord. Denne utgivelsen er derimot spilt inn i et studio. Det har ført til at unødvendig støy har blitt pusset bort, og musikken i større grad blir satt i fokus uten at lytteren blir utsatt for konstant feedback og riff-raff. Selv om mange mener et slikt garasje-sound er kult, og er en del av sjarmen med rock'n'roll, synes jeg ILCKs nye lydbilde kler dem bedre. Forgjengeren var litt i overkant støyete og dirty for undertegnede, men nå virker det i hvert fall som om bandet har funnet deres optimale lydbilde uten å kutte vekk den gode rufsete feelingen fra Love Is A Charm Of Powerful Trouble.

Selv om de helt store hitlåtene uteblir, funker denne plata utmerket som en helhet, og det til tross for at halvparten av låtene er spilt inn live, og halvparten i studio. En litt merkelig sammensetning vil nok mange si, men man tenker liksom ikke over det. Kanskje på grunn av at bandet har ett såpass rufsete sound fra før. Kanskje gutta tenkte slik at studiolåtene fremstilte dem mer "polerte" enn tidligere og ville kompensere med noen live-låter?

Jeg vil trekke en linje mellom norske Ricochets og ILCK. Ikke det at de to bandet har så mye felles musikalsk, men fordi de har jobbet på rimelig samme måte med sine oppfølger-album. Begge to gav ut skikkelig up-tempo/rufserock på sine første utgivelser (vi husker vel alle fantastiske Slo-Mo Suicide med Ricochets), for så å komme tilbake med helstøpte album der lydbilde er litt finpusset og tempoet er dratt ned et par hakk (Ricochets' Ghost Of Our Love). Begge disse platene fungerer fint som sammensatte verk, nærmest konseptplater i forhold til deres første CDer hvor det var lettere å finne gode enkeltlåter.

ILCKs sanger handler stort sett om det alle synger om, nemlig kjærlighet. Selv om "love" er tema får man aldri følelsen av at man sitter og hører på en cheesy kjærlighetsplate. Chetley Weise, den smågærne vokalisten, beviser at han er en habil låtsnekrer. Evnene til å traktere instrumenter er det heller ingenting å si på. ILCK skal ha ros for at de ikke bedriver overdreven gitaronani eller flinkisrock, men holder seg til det enkle og virkningsfulle. Jeg liker den brutale ærligheten, intensiteten, girarriffene, og den røffe vokalen på denne utgivelsen. Dessverre mangler hitlåtene og MTV-slagerne som kunne fått flere til å sperre opp øynene for dette bandet. Personlig synes jeg dette er en kjærkommen godbit i en ellers så grå hverdag av oppkonstruerte popstjerner.

Kanskje du oppdager hemmeligheten til "det evige liv" hvis du kjøper deg denne plata. Bandet har i hvert fall trykket opp det de mener er oppskriften på coveret: "Everlasting life = truth + energy." Dette kan kanskje tolkes dithen at ILCK mener at formelen for det evige liv ligger i bluesens ærlighet og rockens energi, eller rettere sagt i musikken til The Immortal Lee County Killers om du vil... Ikke snaue disse gutta!

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo