cover

Voices

Mike Stern Band

CD (2001) - Division One / Atlantic / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Jazzrock / Bebop / Fusion

Spor:
One World
The River
Slow Change
Wishing Well
Still There
Spirit
What Might Have Been
Leni's Smile
Way Out East

Referanser:
Blood, Sweat & Tears
Miles Davis
Brecker Brothers
Steps Ahead
John Scofield

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Jazzinstrumentalist med ny vokalbasert CD

Mike Stern - Voices - en groovy jazzplate med vokal og eksotiske influenser.

Mike Stern er et velkjent navn for jazzfrelste og for gitarister. Andre har et mer avslappet forhold til Mike Stern og musikk laget av "flinkiser", der man ofte må utstå lange solopartier med løpende, kryptiske akkorder - også kalt jazz [eller kanskje til og med fusion? red.anm.]. Stern er av de flinkeste i klassen og har jobbet med en lang rekke anerkjente musikere som Miles Davis, Jaco Pastorius, Blood, Sweat & Tears og Billy Cobham for å nevne noen. Ser man på musikerlisten på Voices, Sterns første plate i dette årtusenet, ser man fort at det er innavl i de engere musikerkretser i New York og USA.

Voices åpnes av One World med et trommegroove av Vinni Colaiuta, som kan riste løs skjelettet til de med gamlehjemsplass. Et vanvittig groove der Colaiuta har stjålet noen slag fra avdøde Jeff Porcaro (Toto). Over dette groovet ligger en melodilinje med afrikansk-inspirert sang av Richard Bona (Zawinul Syndicate) fra Kamerun. Scatsang over jazzgitarlinjer sveises sammen med piano og perkusjon. Dette er afrojazz som burde være tilgjengelig for den grå mannen i gaten.

Her hører man tydelig at Sting, både som soloartist og i The Police, har hentet mye inspirasjon fra afrikansk musikk. One World kunne godt være en mer jazzet Sting eller The Police låt ...og det svinger som bare f... Synkoper - klesklyper (trommisuttrykk) og drivende gitarlinjer fra Stern gjør dette til et passende åpningskutt for de av dere som aldri kommer lenger enn til første låt i lyttedisken.

The River roer det hele litt ned med nye afrikanske scat-linjer. Det minner faktisk litt om en Sade med en smule dypere stemme. En låt Disney kunne benyttet i tegnefilmen Tarzan.

Slow Change fører musikken tilbake i mer kjente mid-tempo Mike Stern baner. Men også her får gitaren selskap av scat-vokal og saksofon til å føre melodilinjene.

Wishing Well åpner med en enkel, forførende gitarlinje og vispetrommer og minner meg om Pat Methenys Last Train. Damplokomotivtempo og scat-vokal er med på å variere og drive melodilinjene i denne rolige låten.

Still There, platens ballade, gir rom for en vakker saksofonsolo av Bob Franceschini og inviterer til meditasjon og ettertanke med sine lett melankolske gitarlinjer. Her har Stern god tid til å la tonene puste i et avslappet komp ledet av Dennis Chambers. Låten klokker inn på syv og et halvt minutt og er platens lengste. Alle Mike Sterns ni komposisjoner varer lenger enn et bløtkokt egg - de er alle lenger enn 5 1/2 minutt, og gir lytteren tid til å synke inn i en verden fylt av musikalske detaljer. Lyrisk og vakkert.

Spirit gir litt mer gass og nye afrikanske stammekoringer piskes frem av et hihat-fremhevet komp mens man toner det hele litt ned igjen på What Might Have Been. Der har Mike Stern blåst støvet av nylonstrengeren og lar sin Yamaha Telecaster hvile. En sart ballade med visper og nesten viskende vokal.

Leni's Smile, en hyllest til Mike Sterns kone Leni, kunne også ha vært med på å fylle klingende mynt i Disney-kassen, hvis det fantes et jazzfilter på ProTools. Et drivende ostinat av trommer, piano og bass er grunnmuren for briljering med svarte og hvite tangenter, strenger og stemmebeherskelse.

Voices avrundes med vokaler som kunne fungert som effektive vekkerklokker hvis du befant deg i Marokko eller Tyrkia. Over dette et heseblesende, unisont løp med gitar og piano. En noe mer halvtone-løp inspirert plattform å improvisere over og Way Out East er kanskje det minst tilgjengelige sporet for vanlige platekjøpere.

Voices er kanskje Mike Sterns sterkeste plate siden Upside Downside. Jazzpurister vil kanskje synes at den er for melodisk og atter andre vil si at dette er for komplisert. Men har du et øre til Pat Metheny eller tror du kunne ha likt Sting hvis han begav seg lenger inn på jazzens territorium, er Voices absolutt en plate du bør gi mer enn fem og et halvt minutt i lyttedisken. Et ekstra varsku til gitarister og trommiser - dette groover noe fryktelig!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Them Crooked Vultures - Them Crooked Vultures

(RCA)

Queens of the Stone Age, Led Zeppelin og Nirvana bokstavelig talt i ett og samme band. Tiårets supergruppe? Mest sannsynlig.

Flere:

Motörhead - Inferno
Bon Iver - Bon Iver, Bon Iver