cover

Fiends of Dope Island

The Cramps

CD (2003) - Vengeance / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Garasjerock / Rockabilly / Psychobilly

Spor:
Big Black Witchcraft Rock
Papa Satan Sang Louie
Hang Up
Fissure of Rolando
Dr. Fucker M.D. (Musical Deviant)
Dopefiend Boogie
Taboo
Elvis Fucking Christ! She's Got Balls
Oowee Baby
Mojo Man From Mars
Color Me Black
Wrong Way Ticket

Referanser:
The Fuzztones
Link Wray
Charlie Feathers
A-Bones
Meteors
Reverend Horton Heat
Screamin' Jay Hawkins

Vis flere data

Se også:
Psychedelic Jungle - The Cramps (1981)
How to Make a Monster - The Cramps (2004)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Elvis på LSD

I Was A 50ft Teenage Mutant Mega Monster From Outer Space.

Det var i de dager da man kjøpte musikk lagret i riller på sort vinyl, Compact Disc'er fortsatt ikke var for menigmann, og jeg selv sultet etter annerledes musikk at jeg ble introdusert for The Cramps av en rar fyr. Jeg falt pladask for det merkelige bandet, og ble dratt inn i en verden med alt fra gale tyske professorer som klonet vakre kvinner med edderkopper, kjempekaniner som terroriserte byer, jenter i bikini med maskinpistoler, til å selv stå på en scene med et band iført huleboerdrakter. Jeg må innrømme at jeg kanskje ikke hører like mye på denne musikken som jeg gjorde før, men smil, alkohol og lykke er ikke langt unna når The Cramps spiller opp til dans. For hvem kan vel la være å la seg sjarmere av Rock, Satan, Dop og Sex?

Hvis du kjenner The Cramps har du antageligvis kjøpt dette albumet allerede, så denne anmeldelsen er ikke til deg. Du visste hvordan denne utgivelsen låt før du kjøpte den uansett. Har man nemlig først kjøpt et album av denne gruppa, er det liksom gjort, plutselig har hele katalogen til The Cramps fått plass i haugen eller hylla di (hjemme hos meg står de på rekke og rad mellom Cradle of Filth og Cranes - bare sånn hvis du lurte), og joda, du har rett, den låter som den skal, som den bør og som den må.

Så til dere få, eller mange, som ikke kjenner til The Cramps, her skal jeg prøve raskt og forklare fenomenet. The Cramps er et band som snart nærmer seg 30 år, de to hovedpersonene Lux og Ivy har styrt bandet fra begynnelsen. Musikalsk og tekstmessig har de tatt utgangspunkt i B- og C-skrekkfilmer fra 50- og 60-tallet, blandet det med den galeste rockabillyen (noen ganger så gal at den ender i sjangeren psychobilly) og en aldri så liten dose av Elvis på LSD.

Fiends of Dope Island er et album som selvfølgelig handler om Rock, Satan, Dop og ikke minst Sex, sex som alltid ikke i form av misjonærstillingen, men i form av lær, høye hæler, skrubbsår, plast og gummi akkompagnert av høyttalere skåret opp med barberblader (også kalt fuzz), bongotrommer og voodoo-vokal. For de observante vil dere både skjønne og se at dette er det The Cramps alltid har handlet om, uansett så det er absolutt ingenting nytt å hente her. Dette blir som et hvilket som helst Ramones-album, du vet hva du får. Jeg sier ikke at det betyr at det er et uviktig album, men det er på en måte et befriende trygt, godt og riktig. Noen ting bør være slik. Et par fantastiske spor er det uansett på denne utgivelsen. Min favoritt er en rakett av en gitar drevet rockabilly låt, Wrong Way Ticket. Ellers er den litt mer garasjerock-inspirerte Hang Up veldig flott.

Jeg vil på ingen måte anbefale noen å kjøpe denne platen først, hvis man skal kjøpe seg en Cramps-plate. Jeg vil på alle måter anbefale alle å kjøpe et par andre. Få først med deg et par av de legendariske utgivelsene, før du går videre til Fiends of Dope Island. Mine anbefalinger og personlige favoritter er Off the Bone (1983) (aller helst den som man bør bruke 3D briller til, du vet de med et rødt og et blått glass), Psychedelic Jungle (1981), Gravest Hits (1979) og den litt ferskere Stay Sick (1990). Har du gravd deg ned i disse kommer resten av utgivelsene av seg selv. Dette albumet bør du nok vente med til slutt. Igjen, ikke fordi det er så dårlig, men heller for at de tidligere utgivelsen har litt mer galskap i seg og ikke minst MYE, MYE dårligere lyd.

Og The Cramps skaper venner for livet, akkurat som all annen galskap.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Thomas Dybdahl - Science

(Universal)

Hausten er her. Dybdahl er her. Men er ikkje graset litt grønare? Og har ikkje fyren laga si beste plate tru?

Flere:

The Besnard Lakes - The Besnard Lakes Are The Roaring Night
Einar Stray - Chiaroscuro