cover

Artificial Animals Riding on Neverland

Aaron

CD (2007) - Discograph / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Poprock

Spor:
Endless song
U-Turn (Lili)
O-Song
Mister K.
Blow
Beautiful Scar
Strange Fruit
Angel Dust
War Flag
Lost Highway
Le Tunnel d'Or
Little Love
Last Night Thoughts

Referanser:
Coldplay
Shaun Bartlett

Vis flere data

(1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7)


Fransk fiasko

Aarons selvtitulerte debutplate er grusom, og du trenger den ikke. Aldri i livet.

Bibelske beretninger hevder at det var Aaron som lagde den sagnomsuste gullkalven. Det gylne gudebildet som møtte Moses hos sitt folk da han etter å ha mottatt de ti bud fra skaperen, skulle vende tilbake og forkynne budskapet. Selve handlingen er riktig nok i beste fall diskutabel i ortodokse miljøer, men gjerningen viser klokkeklart at Aaron må ha vært veldig kreativ, veldig original og i aller høyeste grad en type med relativt ekvivalent balanse hva gjerning og ord angår.

Dessverre var det eneste originale med utgivelsen til prostens franske navnebrødre, duoen Aaron, at den har ble døpt Artificial Animals Riding on Neverland. "Hva betyr det?" "Har det noe med Michael Jackson å gjøre?" "Dette hørtes jo litt spennende ut!".

De tre sitatene er alle faktiske gjengivelser av tanker jeg gjorde meg da jeg leste tittelen på skiven. Jeg ble oppriktig talt fristet til å sette den på. Underveis i lytteprosessen lurte jeg mest på om Artificial Animals Riding on Neverland er et fransk anagram for "If you can see this, you're too close". Det ga litt mening nemlig. Når jeg omsider forstår at Aaron er et selvtitulert debutalbum, er den totale skuffelsen udiskutabel.

Norske Shaun Bartlett gav i fjor ut en intelligent pop-plate tuftet på klassiske oppskrifter. Ispedd moderne instrumenter og tidsriktig trommespill forfattet han tekster med gode enderim, i en glatt og salgbar innpakning. På alle mulige måter ønsker Aaron å legge seg i skje med Shaun Bartlett, men det får han ikke lov til. For det første bærer tekstene preg av at de franske tullingene har fokusert på at ordene de bruker nødvendigvis må enderime - på papiret. Når låtskriver Simon Buret i tillegg er i besittelse av ordforrådet, den språklige forståelsen og den poetiske sansen til en normal norsk tolvåring, blir det lett litt krise. La meg ta noen eksempler.

Spor#3 O- Song
I drink your lies
with some Corona
and the heat smells good close to your head
right in the streets of Barcelona


Spor#5 Blow
Maybe you don't wanna grow
To find all the things
That makes grown ups cry
You surely wanna stay to high


Spor#6 Beautiful Scar
Sexy breast upon my chest
Dark Angel sucked all the best
this is a brainwashing process
deep in my consciousness


Tro meg: disse tre eksemplene representerer en samling nedtegnet tekst som er så grusom og radbrukket at det nærmest bør regnes som en hån mot all populærmusikk.

Vokalmessig ønsker nevnte Buret å være Chris Martin. Det ville for så vidt vært et ganske okei valg hadde det ikke vært for at forsøket tidlig glir over i en bleik kopi av James Blunt, og forblir der gjennom hele platen. Se for deg kombinasjonen Bjarne Brøndbo + Kols + Strupekreft. Så dårlig er James Blunt. Simon Buret er verre.

Også melodiene til Aaron bærer preg av at den franske duoen ikke ønsker å finne opp kruttet. Jeg kan igjen nevne Coldplay som en udiskutabel referanse. Dessverre når kvaliteten på materialet aldri Chris Martin og hans kompanjonger opp til anklene. Aarons selvtitulerte debutplate er grusom og du trenger den ikke. Aldri i livet.

Kjøp heller Shaun Bartletts nydelige Sometimes Divided.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fleet Foxes - Fleet Foxes

(Sub Pop / Bella Union)

Eit ruralt pop-under tufta på gamle tonar, like naturleg og friskt framstilt som lerkesong ein grønnkledd vårdag.

Flere:

The Pains of Being Pure at Heart - Belong
The Core - Vision