cover

Supersilent 7

Supersilent

DVD-Video (2005) - Rune Grammofon / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Vellykket DVD/CD-hybrid

En knallsolid konsertfilm med flere store høydepunkter. Hiorthøy og Supersilent i sublimt samspill.

Det er nok en sentral problemstilling for enhver filmskaper som skal lage en konsertfilm i hvor stor grad man skal prege produksjonen med idéer i tillegg til det rent dokumentariske. Historien har gitt mange eksempler på utstrakt bruk av tekniske effekter og diverse dramaturgiske grep, som dramatiserte seanser mellom låter, inkludering av publikum som stemningsskapende element, backstageseanser, intervjuer, osv.

Løsningen til Supersilent, Rune Grammofon og Kim Hiorthøy, regissør, fotograf og klipper på denne filmen, er like enkel som den er original: Formålet er at den skal fungere like mye som en CD-utgivelse som en konsertfilm i DVD-format. Det vil si at filmen starter umiddelbart, som en CD, og fortsetter så og si i "real time" til siste låt er slutt. Her finnes ingen meny eller ekstramateriale.

På denne måten er denne DVD/CD-utgivelsen helt i tråd med Supersilents strenge og klart definerte profil spesielt, og også Rune Grammofon på mer generell basis. Bruk gjerne ordet minimalistisk som overordnet begrep. Dette har også gitt utslag på selve filmen, noe som ikke er veldig overraskende siden det er Hiorthøy som er ansvarlig for Rune Grammofons katalog på det visuelle planet. Av dette følger det naturlig at denne filmen ligger nærmere dokumentaren enn noe annet.

Men det betyr ikke at Hiorthøy har unnlatt å sette sitt preg på dette, om enn i små doser. Opptaket er gjort på 16mm svart/hvitt-film, og selv om den er konvertert til det digitale høykvalitetformatet DVD 9, blir kvaliteteten på celluoloiden synlig i korte glimt. Det kan knapt kalles for en effekt, men sett i sammenheng med at dette også er svart/hvitt, er dette med på å gi filmen en smule nostalgisk og tidløst preg.

Fraværet av farger gjør at Hiorthøy benytter seg av andre detaljer for å gjøre denne filmen spektakulær i all sin minimalisme. Hiorthøy har tatt i bruk et vibrasjonsfølsomt speil, eller ekstra linse, på ett av de tre kameraene, som gir inntrykk av dobbeleksponering i nedre halvdel av skjermen de gangene det tas i bruk. Filmen er også speedet opp noen prosent i klippeprosessen, men også dette er et grep som benyttes i liten grad. Begge disse detaljene bidrar riktignok til å gi dynamikk, dramatikk og intensitet til filmen. Sa forresten noen Warp og Chris Cunningham i forbifarten?

Ved siden av dette hviler filmen på mer konvensjonelle grep som bevegelser i kamera, zooming og fokus/ufokus. Hiorthøy bruker også flittig kontrastene mellom skygge og lys som er fundert i lysshowet og i svart/hvitt-filmen. Supersilent består av fire menn som i stor grad er konsentrert foran sine instrumenter, og bevegelsene på scenen gir stort sett lite ekstravagante utslag. Hiorthøy har løst dette ved å ligge mye på nærbilder slik at bevegelsene gir inntrykk av å være større enn det de er. Derfor blir det mange bilder av konsentrerte og ekstatiske ansikter og vuggende bevegelser. Men det brytes opp av større tablåaktige konsertfoto-aktige bilder, bilder av Kyrre Heldal Karlsens strobelys og kastere gjennom scenerøyk, og detaljer av instrumenter og bokser på scenen. Alt dette gir fin variasjon i det totale bildeomfanget.

Selv om Hiorthøy bruker kjente grep som zoom inn til ufokus og økt klipperytme i takt med spenningsnivået i musikken, er opplevelsen at filmen ikke stivner i noen bestemt form. Hiorthøy porsjonerer ut de små grepene sine på en måte som gjør at filmen hele tiden utvikler seg i takt med konsertens progresjon. Som filmskaper ser Hiorthøy ut til å ha en sans for mulighetene som ligger i super8 og 16mm film, og i så måte følger Supersilent 7 i rekken etter kortfilmene Young Neils The Movie (1998) og Margreth Olins Kroppen Min (2002).

Dette kan også betraktes som en CD, og den rent lydlige sammenhengen følger i rekken av Supersilents "instant compositions", med noen faste knagger og elementer. Ståle Storløkkens tangentarbeid opererer like gjerne i de prog.-aktige melodisfærene som i de lydmalende og abstrakte, og tidvis dominerer han lydbildet like radikalt som i de dagene Miles Davis spilte synthesizer. Arve Henriksen improviserer, snakkesynger med et japansklignende tonefall, og bruker stemmen som et instrument når han ikke legger på sine kontemplative trompetstrekk. Noen ganger gjennom effektbokser, andre ganger uten.

Jarle Vespestad høres noen ganger ut som han har plugget seg til en elektrisk transformator når han spiller med høy intensitet og mye basstromme, men han er også lavmælt, rolig og klangorientert på cymbalene med stikkene. Helge Sten bringer bandet mot støy med frekvenser som både er høye og lave, i alt fra de avslappende og ambiente strekkene til eksplosive og voldsomme partiene.

Det er vanskelig å løsrive musikken fra filmen, og det er kjemien mellom bandmedlemmene som er denne DVD/CD-hybridens sterke kort. Glimtvis kan man formelig høre at det gnistrer, fordelen er at man i tillegg kan se det samme med det blotte øyet, hvis man vil. Selv om hele produksjonen befinner seg på et gjennomført høyt nivå, er det ett spor som er verdt å trekke ut som et høydepunkt, nemlig 7.3. Her følger Hiorthøy bandets tempo og intensitet, og da det halvtimes lange kuttet vokser etterl 20 minutter ligger avslutningen helt der oppe blant de mest geniale øyeblikkene. Ti minutter med pur ekstase. Musikk, lys og bilde ser ut til å smelte sammen til en total og symbiotisk opplevelse som det er vanskelig å finne sidestykke til. Sporet 7.6 ligger omtrent i samme klasse selv om det er et mer lavmælt stykke. Her repeteres et tema som har gått igjen siden Supersilent 5, og det har en mer ambient karakter.

Innspillingen skjedde den 16. august 2004 på Parkteatret i Oslo. Filmen er sonefri og må nytes i ordinært 4:3 format. Den er forløpig bare tilgjengelig i PAL-systemet. NTSC-versjonen skal komme på et senere tidspunkt. Lydsporet er standard Dolby Digital, men men kan også velge DTS for de som har utstyr med den muligheten.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Cato Salsa Experience - The Fruit Is Still Fresh

(Garralda Records)

Cato Salsa og Co. girer opp et hakk fra debuten. Forvent et rush av blod til hodet.

Flere:

Beirut - Gulag Orkestar
Lalla Carlsen - Norges Revydronning