xx

The xx

CD (2009) - XL / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Dempet lys og hvilepuls

Debutalbumet til The XX viser hvilken effekt det kan ha å la tonene få tid og spillerom til å utfolde seg i et forholdsvis minimalistisk lydbilde.

Av Isabella Greffel

Del på facebook22.10.2009

Det har ofte ruvet en unison oppfattelse om at den som spiller de hurtigste gitarsoloene er den dyktigste gitaristen. Pink Floyd var blant de første som tok brodden fra denne ideologien. Ved å fokusere på gode toneoverganger og harmonier roet de ned tempoet på gitarene fra hurtig og skrikende, til å bli mer avslappet og stemningsskapende.

Denne tråden har The XX plukket opp. I stedet for å haste avgårde og pøse på med lyd, fuzz og overdreven bruk av instrumenter, har de latt velvalgte toner få både klang og tid til å utfolde seg. Dette har endt i et minimalistisk og hult lydbilde som har gjort The XXs debut til et lunt og stemningsfullt album. Denne økonomisk sparsommelige bruken av instrumenter og lyd, sammen med spillerommet de smått ensomme tonene har fått, fremstår som det viktigste og mest geniale med hele albumet.

The XX har en fot godt plantet i 80-tallet og postpunken, og den andre trygt forankret i nyere tids elektronika. Samtidig som de looper og bruker trommemaskin viser de ingen frykt for å la verken gitarer eller bass henge og ringe lenge. Særlig sistnevnte fremhever platens sensuelle undertone, som også gjenspeiles i tekstene. At gitarist og vokalist Romy Madley Crofts vokal i tillegg ofte blir paret mot og fremhevet av bassist Oliver Sims monotone stemme, er også med på å understreke tematikken og følelsene i musikken.

I låten Infinity er det ikke fritt for at 80-tallet tar deg litt på sengen. Ekkoklangen på gitarene og en litt monoton, lavmælt vokal, får referansene til å helle mot Chris Isaaks Wicked Game. Det besynderlige er likevel at selv om referansene nærmest hopper på deg, så er den langt fra et plagiat. Og når det crescendoaktige partiet, som plutselig bryter opp og munner ut i en enkel bassgang og en klokkeklar gitar, avslutter sporet er det fornøyelig å konstatere at Infinity, sammen med Shelter og Islands, er blant albumets sterkeste låter.

Platen inneholder også gjennomgående stikk til band som Young Marble Giants og Cocteau Twins. Men i forhold til Young Marble Giants er The XX mye rundere og varmere i kantene. Som lyden på Vinyl versus CD, nesten. Eller som et mindre jazzete Karate. Bandet hevder selv å være sterkt influert av nyere R'n'B, men tankene går snarere til dub og elektronika. Men istedenfor å danse får man nesten mer lyst til å synke ned i sofaen av velbehag.

Albumet er nemlig spekket med følelser, uten at det blir trist og emosjonelt. Det er postpunk-aktig uten at det blir dystert og selvutslettende. Og det er elementer av beats og elektronika uten at det gir deg umiddelbar lyst til å danse. Det er ikke høst og mørke, det er sensommernatt og varme. Og oppi gryten av alt og ingenting er det noe eget og noe nytt, noe som rett og slett er komplett umulig ikke å like.

Groovissimo

Helldorado - Director's Cut

Hemningslaus og morderisk debut frå ein løfterik Stavangerbande.

Flere: