cover

Dance Of Death

Iron Maiden

CD (2003) - EMI Virgin / Capitol

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Heavy metal

Spor:
Wildest Dreams
Rainmaker
No More Lies
Montségur
Dance Of Death
Gates Of Tomorrow
New Frontier
Paschendale
Face In The Sand
Age Of Innocence
Journeyman

Referanser:
Iron Maiden
Spinal Tap

Vis flere data

Se også:
Iron Maiden - Iron Maiden (1980)
Killers - Iron Maiden (1981)
The Number Of The Beast - Iron Maiden (1982)
Piece Of Mind - Iron Maiden (1983)
Powerslave - Iron Maiden (1984)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Det du vil ha

Musikk satt til bilder av dansende dverger og Stonehenge-replikaer i skala 1:18.

Hoi, det skal noe til å anmelde et album av Iron Maiden i år 2003. Det krever rett og slett stålkontroll og is i magan. Under ferden gjennom Dance Of Death, og dens bemerkelsesverdige 70 minutter med 'nytt' materiale, har jeg blitt hensatt til så vel go'fot som latterkrampe. Ikke noen enkle elementer å forene i en konkluderende meningsytring. Det er rett og slett en skive som river og sliter i ytterpunktene for hva jeg mener og føler for dette bandet.

Jeg starter derfor dødsballet med å trekke opp noen rammer og spillregler for det som skal menes: Først og fremst, det er et ufrakommelig faktum at Iron Maiden har vært meget viktige foregangsmenn i utformingen og konsolideringen av heavy metal som vi kjenner det i dag. Da i sær fantasy-metall, og den fargerike sammensetningen av visuelt orienterte og monster&mareritt-romantiserende sub-genre som har fulgt etter. Mange har kopiert oppskriften, soundet og motivene, men når jeg nå i 2003 skal trekke fram referanser til Iron Maiden så klarer jeg ikke annet enn å koke det ned til ett band: Iron Maiden.

Hvis du vil tolke det som at Maiden er unike, så vær min gjest. For egen del hører jeg det mer som at de er et av de mest 'utviklingshemma' banda som farter Tellus på kryss og tvers. Jo visst har de lånt noen små elementer fra 'barna' sine, sånn som det symfoniske synthjuggelet som har omgitt mye av materialet siden Seventh Son Of A Seventh Son (1988). Det får meg for øvrig til å tenke på den gang Dickinson dro noen strofer til en timid fan på et polsk diskotek i 1984 - strofer som ikke akkurat satte Maidens frontmann i Nostradamus-klassen:
Polsk fan: I like the heavy metal... but I wold like to play the heavy metal by synthesizers...
Dickinson: No! You can't play heavy metal with synthesizers!

Men altså, i bunn og grunn har det alltid vært 'raka rör', beint fram umiskjennelig Maiden-driv, og ingen er mer klar over dette enn Iron Maiden selv. Under den forløpende 'Give me Ed... 'till I'm Dead'-turnéen var Dickinson ved flere anledninger tilbake på prekestolen for å dra sine klassiske linjer til sin trofaste lytterskare. I essens kan innholdet oppsummeres som: "Åh, vi får ikke noe medieoppmerksomhet, men likevel er alle dere her, og den eneste grunnen til det er at dere driter i hva som blir sagt om musikken vår og at den aldri har forfulgt moter og annet som skyter opp som det siste kule på radio og MTV, og det beviser at både dere og vi har hjerte for årntli' musikk, sånn som vår, og den spiller vi bare for de som forstår oss, sånn som dere her i kveld." Billige ord for et takknemlig publikum der Dickinson posisjonerer bandet og fansen som alternative underdogs i et klassisk "Oss mot dem"-univers. Og det funker som ville helvete.

Dickinson har like rett som feil på samme gang: Javisst, hør og dyrk Maiden for alt det er verdt på et personlig plan - det er til tider styggbra heavy metal, i tillegg til at bandet er et av de triveligste og mest joviale innslagene du kan finne i dinosaur-klassen. Men, vær så snill... tro ikke for et sekund at dette er eksklusivt, kontroversielt og alternativt. (Må være en merkelig paradoksal følelse å hente på seg når man står sammen med 40.000 på Roskilde eller 250.000 i Rio og roper "666 - The number of the Beast") Det er brutalt trygt og genrekonformt - altså stram, rakrygga, rein og kommersiell nisjenostalgi.

Over til det vi er her for; musikken. Det begynner bra. Faktisk veldig bra. Trommeridderen McBrain teller opp med et jordnært 'One, two - one, two, three, four', og etter det forsvinner bandet over stokk og stein mens vi blir liggende tilbake lett sjokkskadde i et skylag av røyk og med lukten av brent diezel i neseborene. Jepp, Wildest Dreams er et potent stykke klassisk Maiden-metal: Musikalsk en avlegger fra 2 Minutes To Midnight, for anledningen paret med høy hastighet og således en vellykket og langt mer drivende oppdatering av åpningssporet på Brave New World (2000); The Wicker Man. Lyrisk kan vi vandre enda lenger tilbake for å hente kimen. Faktisk helt til debuten i 1980 og singelen Running Free der Maiden for første gang slapp løs sin vigilante-romantisering, komplett med høy anthem-faktor:

I'm on my way. Out on my own again
I'm on my way. Out on the road again

Rainmaker følger opp med en klarere melodisk ambisjon, men har etter to uker med flere avspillinger per dag ikke klart å gjøre inntrykk utover å være en grei fyller - dog nok en gang med Maiden-stempelet intakt. Det lavmælte bass/gitar-oppspillet på No More Lies er lagt ned over lesten til fantastiske To Tame A Land (1983) og er for så vidt vakkert nok. Samtidig et det et litt forslitt grep som Maiden har dyrket i overkant på de siste 13 årenes utgivelser, eksempelvis i Afraid To Shoot Strangers, Sign Of The Cross og The Clansman. Etter hvert som de beveger seg inn i verset føles det som om det går mer og mer i motbakke, faktisk helt til Dickinson står alene på toppen og hylende må fronte Harris' idetørke med et stusselig "No More Lies" x 8. Den samme tungrodde følelsen hjemsøker en i utgangspunktet drivende Montségur. De klassiske 'Dungeons & Dragons'-motivene ligger innhyllet i et tungpustet uttrykk, noe som særlig omfatter en evinnelig enerverende parløping over melodien fra vokal og gitar (1:14 til 1:39 - Hør den samme tynnslitte effekten i Gates Of Tomorrow).

Sammenliknet med det som nå skal komme er imidlertid disse sporene å regne som guddommelige. Vi er framme ved tittelkuttet og skal oppleve Maiden begå et like langtrukkent som hysterisk dårlig øyeblikk. Følg tabbene skritt for skritt mot en fatal helhet som jeg ikke trodde var mulig post 1984:
For det første lader Harris og Gers låta med en "folkelig" 3/4-takt (også kjent som vals), og med det skjønner vi at Maiden er sugne på et Zeppelin-pompøst øyeblikk. Dernest dytter Harris hånda ned i ord-posen sin og trekker opp et håpløst lyrisk hybrid av The Number Of The Beast (1982), Still Life (1983), Infinite Dreams (1988) og Fear Of The Dark (1991) til det stinker av paranoide mareritt og svett dødsangst.

And I danced and I pranced and I sang with them
All had death in their eyes
Lifeless figures they were undead all of them
They had descended from hell

Allerede nå ligger låta på et patetisk metall-lavmål, men se, om vi ikke skal videre ned: Etter et langtrukkent introparti kommer låta til en "dramatisk" kunstnerisk pause ved 2:56, og så... (Fnis. Nei, det er for drøyt... Men jeg bare må!) ...tidelidelidelitt, tidelidelidelitt, tidelitt, tidelitt, tidelidelidelitt, sier det i gitaren til Gers, hvorpå det bærer til værs i et synthplaget og kvasi-symfonisk progritt der Maiden blander det barokke med rock, vin med øl og olje med vann. Det er som om Iron Maiden parodierer Spinal Tap som parodierer Iron Maiden (Glem aldri STs Stonehenge!). Wow, for et tryn!

(Etter utallige latterkramper besluttet jeg meg for øvrig for å ta en blindtest på en venn - en intetanende Maiden-fan av den gamle garden. Resultat: "Men i svarteste hælvete...?! Hva er detta for no' driit?!!" - et utsagn som ikke akkurat la en demper på den ufrivilige treninga i mageregionen.)

Hooooi! Herfra kan det bare gå oppover, og tro meg; det gjør det. Jeg hopper over Gates Of Tomorrow, som på mange måter kan oppsummeres med ordene jeg har lagt ned rundt No More Lies og Montségur, og lander tørrskodd på New Frontier. Det er virkelig en glede å kunne melde at McBrains låtskriverdebut for Maiden (i kompani med Smith og Dickinson) er et av albumets mest lett tilgjengelige og fengende spor. Med sin klare forankring i Smiths pop-ambisiøse Sun & Steel (1983), kan det på ingen måte tildeles status som originalt. Men det tar tak i foten, og ikke minst er det en brillefin teaser inn mot avdelinga der Maiden endelig henter fram det tunge skytset for å demonstrere at de er konger på egen haug. Med episke Paschendale kommer endelig den rette blandingen av tyngde, luft og suggererende melodier/harmonier. Hør trøkket i partiet 3:42 til 4:02 (og forestill deg det uten synth), hør at Dickinson endelig flyter inn i lydbildet som et instrument igjen. Kult, Maiden er faan meg tilbake.

Med Face In The Sands åpnende toner i valsetakt befinner jeg meg på ny i et kort svettetokt. Skal det gå til helvete nå igjen? Niks. På 0:33 legger Harris ned en uvanlig monoton basslinje som gir bandet tid til å bygge opp et stemningsbilde så nært opp til det industrielle som jeg noensinne har hørt dem. Dickinson leverer låtas flotte melodi med en godt balansert intensitet, og med det forlenges gjenhørsgleden for min del. Og det beste: Det er ennå ikke over. Med Age Of Innocence sporer Maiden på ny tilbake mot To Tame A Land, men denne gang mot selve låta og i tillegg med et melodisk følelsessterkt og allsangsvennlig refreng. Flotte greier. Faktisk så flott og konkluderende at den akustisk gitar-baserte og avsluttende Journeyman passerer som et hyggelig og tidvis vakkert stykke bonusballade - og det uten at jeg plages nevneverdig med et refreng handlet inn under tilbudsuka på Mega:

I know what I want. And I say what I want
And no one can take it away

Endelig ved veis ende. Som sagt; ei skive som sliter i ytterpunktene av Maidens kvaliteter, stabilitet og leverett. Jeg har dyttet en vedvarende irritasjon over dårlig miks til side (hvor blir det av bassen til Harris?) for en konsentrasjon på Iron Maidens uttrykk og intensitet nå 23 år etter debuten. Javisst er de blitt 'gamle gubber', men de er ikke gretne. Faktisk er de overraskende energiske i utvalgte øyeblikk, og det er overhodet ikke vanskelig å høre at disse seks karene liker å spille sammen. De leverer det du vil ha trygt innenfor sitt eget uttrykk og med en kledelig demokratisk flyt i låtskriverkrediteringen. Ikke like jevnt som på Brave New World, men til gjengjeld mer potent i de rette øyeblikkene. I sum er det mer enn nok til at jeg vil anbefale Dance Of Death til metallhoder med en hang til nostalgi og mimring.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Paganus - Skogsrock

(Earthwood)

Paganus' kraftige, men klare øko-folk-rock brygg oppmuntrer villmennesker til ringdans i solsirkler over hele Skandinavia.

Flere:

Thelma & Clyde - White Line
Brandy - Full Moon