cover

Superfuzz Bigmuff

Mudhoney

2 x CD (1988) - Sub Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Grunge / Garasjerock / Punk

Spor:
Touch Me I'm Sick
Sweet Young Thing Ain't Sweet No More
Twenty Four
Need
Chain That Door
Mudride
No One Has
If I Think
In 'n' Out of Grace
The Rose
Hate the Police
You Got It
Burn It Clean
Halloween
Need (demo)
Mudride (demo)
In 'n' Out of Grace (demo)


No One Has
Sweet Young Thing Ain't Sweet No More
Need
Chain That Door
If I Think
Here Comes Sickness
Touch Me I'm Sick
In 'n' Out of Grace
Mudride
Here Comes Sickness
No One Has
By Her Own Hand
Touch Me I'm Sick
Dead Love

Referanser:
Nirvana
Tad
The Fluid
Iggy & The Stooges
MC5
Sonic Youth
The Sonics
Black Flag
Melvins

Vis flere data

Se også:
Since We've Become Translucent - Mudhoney (2002)
Under a Billion Suns - Mudhoney (2006)
Under a Billion Suns - Mudhoney (2006)
The Lucky Ones - Mudhoney (2008)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Superfuzzed deluxe!

'We want to be free, free to ride our machines without being hassled by the man. And we want to get loaded!'

Man vet tiden flyr i feil retning når det lanseres jubileumsutgivelser på plater som kom for... et par-tre år siden... eller er det 20?! Vel, det noe begredelige faktum har i det minste en del positive sideeffekter. Som at det nå er mulig å anskaffe enda en variant av Superfuzz Bigmuff. For de som allerede har denne er det vel ingen direkte nødvendighet, så følgende ord går til de som ennå ikke har anskaffet seg herligheten:

Superfuzz Bigmuff vil være den feteste punkrockskiva fra 80-tallet du noensinne kjøper. Den er fri for dødpunkter og uten dødtid. Glem skipknappen og iTunes-vurderinger. Fra de første udødelige riffene på Chain That Door til det siste bremsesporet på In 'n' Out of Grace er Superfuzz Bigmuff en seksløpet EP som vil blåse deg til himmels nonstop.

I seg selv et must.

I tillegg følger de virkelige monsterklassikerne med på lasset denne gang: Touch Me I'm Sick, Sweet Young Thing Ain't Sweet No More, Need, Sonic Youths Halloween og Burn It Clean danner en bukett som aldri visner. Grunge sierru? Det belastede uttrykket forbindes helst med en gjeng nisser med topplue, bukkeskjegg, Doc Martens og dyyyyype stemmer. Det er grønsj, det. For meg ble grungen virkelig fastsatt med superseige Sweet Young Thing OG coveret av tolvtommeren Burn It Clean (alle singleomslagene er inkludert i denne deluxe-modellen av en utgivelse) der de fire er innsmurt i gjørme. Sammen med Nirvanas Bleach og Tads første par-tre utgivelser er dette den virkelige definisjonen.

Selv om Mudhoney ofte ramses opp som en del av denne g-bølgen fra Seattle er deres røtter å finne et stykke utenfor kaffebarene til Alice in Chains eller Pearl Jam. Denne todelingen av Seattle-soundet - for å gjøre det kort og greit, er å finne i Green River som eksisterte midt på 80-tallet. Dette var forløperen til, på den ene siden Mudhoney (Mark Arm, Steve Turner) og på den andre Mother Love Bone og Pearl Jam. Forskjellene er, om ikke akkurat drastiske, så av elementær art. Mudhoney-fraksjonen - om det er lov å si noe slikt, hadde direkte forgreininger til pionerer som Melvins, og for akkurat dette bandets del, røtter som stikker dypere enn Starbucks. Den amerikanske vestkysten har en lang tradisjon i å fostre garasjerockband, der The Kingsmen, The Wailers og ikke minst The Sonics er tre helt relevante eksempler.

Mudhoney kan sin historie. Det går en påtent lunte fra Psycho til Touch Me I'm Sick - det sene 80-talls ungdomsanthem #1. Det er en rød tråd mellom åpningen på In 'n' Out of Grace, hentet fra Cormans Wild Angels (1966) - en klassisk bikerfilm med Peter Fonda (den som slutter med det utrolige masseslagsmålet i en begravelse, scenen hvor sitatet på platen også er hentet fra) til Stooges på 70-tallet, The Dicks' Hate the Police fra 1980 og Sonic Youths støytock - og den tråden nøstet Mudhoney til sitt eget uttrykk på debuten.

Det er strengt tatt ikke nødvendig å gå inn og analysere hver enkelt låt her. Så komplisert er det ikke. Mudhoneys sound er tidløst så lenge rock er det. Omslaget er klassisk Charles Peterson, fotografen som gikk inn på bandet, ble en del av det mer enn en utenforstående observatør, og produksjonen like klassisk Jack Endino. Dette er fundamentet som hele Sub Pops suksess er bygget på, som Nirvana toppet, og som eierne har sørget for å styre med en fabelaktig stø hånd i tiden etter jordskjelvet. Men det er neppe så morsomt som i disse utrolige pionerårene som Superfuzz Bigmuff representerer.

Superfuzz Bigmuff er i korthet en fabelaktig fet skive, delikat remastret her, og sammen med bonussporene (i hovedsak de samme som på CD-utgaven fra 1990, mener jeg å huske) er den et naturlig valg i alle platesamlinger som tillater bannskap og dårlig moral.

Om ikke dette er nok:

CD2 inneholder liveopptak fra Berlin (1988) og et amerikansk radioopptak (med slett lyd) fra samme år. De av oss som husker kaoset som rådet på Alaska i Oslo et par år senere vet hva vi skal begi oss ut på her. Jeg hadde ikke kjøpt denne utgaven for CD2 alene, men det er vel omtrent det eneste jeg har å utsette denne gangen. At det er en plate for mye, liksom.

Det lages ikke band som dette mer. Ikke med den samme teften for høyt volum og smittende melodier, med det samme blandingsforholdet av 60-tallets fuzzrock og 80-talls punk. Ikke engang Mudhoney har klart å toppe seg selv etterpå!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Core - Vision

(Jazzaway)

Øs, pøs, faster, louder. Dette svinger av en annen verden, og denne debuten innfrir forventningene etter en serie voldsomme konserter.

Flere:

Diverse artister - Fille-vern - gamle og nye mestere i norsk munnharpetradisjon
Simon Joyner - Out Into the Snow