cover

George Best

The Wedding Present

CD (1987) - Cooking Vinyl

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Alternativ / Post-punk / C86

Spor:
Everybody Thinks He Looks Daft
What Did Your Last Servant Die Of?
Don't Be So Hard
A Million Miles
All This and More
My Favourite Dress
Shatner
Something and Nothing
It's What You Want That Matters
Give My Love to Kevin
Anyone Can Make a Mistake
You Can't Moan Can You
All About Eve

Referanser:
The Smiths
ballboy
Orange Juice
Josef K
Aztec Camera
The Replacements
Violent Femmes
Cinerama

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Best uten ball

24/11-05 mønstret George Best av. Den nordirske fotballegenden ble 59 år. Vi hyller det forfyllede ballgeniet som *host* best vi kan...

Året er 1961. Fra Belfast i Nord-Irland sender Manchester Uniteds sjefsspeider Bob Bishop telegram til Uniteds legendariske manager Matt Busby: "I think I've found you a genius," skriver han. Geni er noe Busby kan trenge. Tre år etter flyulykken i München, der åtte av klubbens Busby Babies omkom, hvor to av de overlevende ble så hardt skadd at de aldri igjen entret en fotballbane, og manager Matt Busby lenge svevde mellom liv og død, er laget og klubben nå bare en skygge av gammel storhet. Bobby Charlton og keeper Harry Gregg, som begge overlevde flystyrten, har dratt mye av lasset alene i en klubb som fortsatt sørger over sine døde.

Ting er likevel sakte i ferd med å endre seg. Denis Law og Pat Crerand blir etter hvert hentet til klubben. Laget bygges rundt Bobby Charltons naturlige autoritet på banen. Og 14. september 1963 debuterer en 17 år og fire måneder gammel nordire for klubben, to år etter Biskops telegram fra arbeiderstrøkene i Belfast. Hans navn er George Best.

West Bromwichs walisiske venstreback Graham Williams har ingen påtrengende kjærlighet for nordirer denne ettermiddagen, og Best blir regelrett kroppstaklet ut av kampen. Bests debut for Manchester United er ingen suksess, og det går flere måneder før han igjen er å finne i startoppstillingen. Tre og en halv måned senere, i bortekampen mot Burnley 29.desember, scorer George Best sitt første mål for Manchester United. Resten er en historie om vanvittige dribleserier, serievinnercup, raske biler, champagne, Miss Worlds, doble whisky før kamp, rock'n'roll, stjerneliv, The Fifth Beatle, skarpe dresser, utagerende festing lenge før begrepet ble allment, og et liv som etter hvert ble like mye en myte som hard virkelighet.

10 år etter sitt første dribleraid for Manchester United legger George Best opp, bare 27 år gammel, etter stadige uteblivelser fra trening og krangel med klubbens nye manager Tommy Doherty. Senere gjør Best flere halvhjertede comeback i klubber som Los Angeles Aztecs, Bournemouth, Fulham og Hibernian. I 1983 legger han til slutt støvlene på hylla for å konsentrere seg om drikkingen. Det går over all forventning.

Tre år senere. Året er 1986. I sin hjemby Leeds har de to kameratene David Lewis Gedge og Keith Gregory fått samlet seg etter at deres tidligere band The Last Panda gikk i oppløsning da Gedges daværende kjæreste og trommis i bandet, Janet Rigby dro av gårde sammen med gitarist Michael Duane. Gedge og Gregory er innbitte på å fortsette, og skifter navn til The Wedding Present. Gedges gamle skolekamerat Peter Solowka hyres inn på gitar, og Shaun Charman tar over trommestikkene.

David Gedge tar med seg 500 kopier av bandets første singel Go Out and Get'em Boy! på en buss til London, og Red Rhino velger å distribuere. I løpet av året gir The Wedding Present ut en stripe singler på sitt eget Reception Records, og den legendariske radio-DJ'en John Peel tar dem inn under sine vinger. Samme år begynner de på sitt debutalbum. Til tross for uttalt interesse fra flere independent labels og større selskaper velger Gedge & Co. å samle seg rundt sitt eget Reception Records. I 1987 gir bandet ut sitt debutalbum til vidtfamnende bifall. NME, som i 1987 faktisk betydde noe, omtalte albumet som"en udelt fryd", alt mens John Peel lette febrilsk etter sterke nok superlativer for sitt kveldsshow. Wedding Present døper albumet George Best.

Mot en dypgrønn bakgrunn skuler George Best oppgitt mot noe eller noen. Det ser ut som han har blitt taklet til helvete og tilbake igjen, uten å få frispark. Den røde trøya henger utenfor den hvite shortsen. Han har gjørme opp til kanten av shortsen, hvilket vil si høyt oppe på låret, noe som var gjengs på engelske fotballbaner på den tiden. George Best ser alt annet enn tilfreds ut. Som platecover å regne er det et av de aller, aller raffeste i populærmusikkens historie.

18 år etter at det kom ut, og en uke etter at albumets omslagsperson og referanse har takket for seg, står Wedding Presents debutalbum fortsatt som en spenstig, levende og ikke minst tidløs samling av låter. Sammen med i første rekke The Smiths' Morissey kom David Gedge til å personifisere alle de unge menn og kvinner som følte seg fremmedgjort i Maggie Thatchers stadig mer konkurranseutsatte Storbritannia. Men der The Smiths var kommet til veis ende i 1987, hadde Wedding Present så vidt kommet i gang.

Med sitt debutalbum ble bandet raskt kategorisert som en del av C86-scenen, en scene tuftet på ringende gitarer og "cuteness", internasjonalt kjent som twee (All Girl Summer Fan Band, Dressy Bessy og Camera Obscura kan stå som kontemporære eksempler, Pastels og BMX Bandits som fordums tids fanebærere), uten at Wedding Present umiddelbart bifalt en slik båssetting. Med sine temposterke og rytmisk huggende gitarangrep så bandet atskillig mer mot punken enn twee; Velvet Underground, Aztec Camera og Orange Juice var de største inspirasjonskildene. Tekstmessig var det heller lite nestekjærlighet og naivisme å spore, og desto mer skitten realisme, hverdagslige husholdningskonflikter, og en evig følelse av råtten kjærlighet, lyst, kåtskap, knuste hjerter, anger, sinne. Og ikke minst hevn og gjengjeldelse. George Best er alles krig mot alle.

Med unntak for den skarpe sosiopolitiske kommentaren All This and More - en nord-engelsk versjon av Pengegaloppen om man vil - handler George Best mye om mislykkede forhold, dårlige kjærester, samboerskap som går i vasken, mistenksomhet, sjalusi, i tillegg til mer allmenngyldige filosofiske betraktninger på spor som Everyone Thinks He Looks Daft og You Can't Moan Can You.

Bittersøte og nesten brutalt ærlige tekster inndrapert i halvpunkete virvelvinder av ringende gitarer er gjennomgangsmelodien på albumet, det hele bundet sammen av David Gedges dype, halvsnerrende røst i et lydbilde som egentlig ikke låter så mye mer eighties enn hva de huggende postpunkriffene indikerer - heri tidløsheten. George Best låter friskt, energisk og spekket med melodier gode nok til å forsvare en plass i kjerka på julaften. Solowskas gitarspill låter mer insisterende enn noe annet fra denne tiden, og Charmans dasking på trommene er sjarmerende off-beat.

Det er ikke like lett å skulle velge seg absolutte favoritter, men spesielt frenetiske My Favourite Dress, jublende Anyone Can Make a Mistake, fantastisk fengende Everyone Thinks He Looks Daft og What Did Your Last Servant Die Of? går rett hjem hos denne anmelderen. Spesielt sistnevnte låt, som på ikke veldig subtilt vis beskriver mang et forhold som har sklidd ut i ren og skjær irritasjon:

Do you have to spend so much time on your hair?
Well couldn't you start it earlier?
Of course you've got things to wear!
No, I didn't pick up your coat on the way
Well some of us have to work you know, have you been sitting there all day?

Dog skal det noe til å bedrive kyndig kirsebærplukking i en slik flora av gode låter, derfor lar vi likegreit være. Wedding Presents skulle siden lage mange suverene plater, og de holder fortsatt på, Herren være lovet. Bizarro og Seamonsters er muligens sterkere album helhetlig sett, men ingen kommer opp mot George Best som introduksjon til hva som kanskje, i en kort-kort periode av våre liv, var The Smiths eneste virkelige utfordrere på øyriket. Dessuten får du et cover som overgår bortimot alle andre, og som pynter opp stua mer enn all verdens billig pop-art.

Han bør få med seg et eksemplar når han skal ned i jorda, "Georgie" Best. Det er jo ikke sikkert det er så mye bedre dit han skal, og da kan denne platen være en trøst. I mellomtiden minnes vi et talent av de sjeldne, som moderne legevitenskap holdt gledelig lenge i live.

Takk for laget.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Mats Eilertsen - Flux

(Aim)

Eilertsens andre album med versjoner av europeiske folk-, jazz- og kunstmusikktradisjoner.

Flere:

Solveig Slettahjell Slow Motion Quintet - Pixiedust
Rockettothesky - Medea